Gatefotball Vinnerne ble Kongsvinger Foto Monika Skaalrud beh ny

Mer enn fotball

Gatefotballen i Kongsvinger kan smykke seg med tittelen norgesmestere, men den største premien er fellesskapet.

• Foto: Javad Parsa / Tekst: Dan Christian Kristoffersen / Artikkelen er hentet fra Krigsropet 45/20
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

Jeg skal bli prest, så da er det bra å ha vært fotballtrener først, ler Håvard Monsen.

Det er lørdag, det er fint vær, og det er gatefotball-cup i Kongsvinger for alle lagene i region øst. Hjemmelaget, som for øvrig er dobbelt norgesmestere, stiller opp i sine sedvanlige røde drakter. Det er et stykke fra ballbingen i Kongsvinger til Old Trafford, Anfield og Wembley, men felles for alle er at banene fylles med svette, pasninger, skudd, redninger og enorm seiersglede.

– Det er viktig at gatefotball er mye mer enn fotball, og at ferdigheter ikke er et krav for å bli med, forteller Håvard til Krigsropet.

– Grunntanken er at det alltid er mange muligheter for å score mål, selv for de som i utgangspunktet ikke kan noe om spillet. Det er viktig for mestringsfølelsen.

Bildet viser Atie som står foran en blå vegg. Han er klar til å heade ballen som er i lufta rett over ham. Han har rød fotballt-skjorte og langt hår i rastafletter.
– Gatefotball er alt. Det er morsomt og gøy, jeg lærer norsk, og treffer mye folk, sier Atie

Best med og uten ball

Frelsesarmeens gatefotball er et lavterskeltilbud for hjemløse, rusavhengige, tidligere innsatte og andre sårbare og marginaliserte grupper. Spillerne tjener kanskje ikke like mye som Messi og Ronaldo, men er rike på vennskap, mening og fremtid.

– Under treningene spiller vi først, og så tar vi kanskje en is sammen, og deler gjerne ut en premie for dagens kuleste mål eller lignende. Av og til går den til Tony, smiler Håvard.

Han refererer til sidemannen Tony Bekkengen, som er daglig leder for Frelsesarmeens rusomsorg i Kongsvinger.

– Det skjer også mye sosialt utenom, med Playstation, FIFA-turneringer, og TV-kvelder med Champions League.

Man trenger heller ikke å sparke ball for å bli en del av gatefotballen, understreker Tony.

– Noen lager mat, noen organiserer, noen rydder, og noen tar kanskje dommerkurs.

Selv om tilbudet er lavterskel, er det ingen tvil om at fotballen er viktig for spillerne, faktisk så viktig at de i både 2018 og 2019 ble norgesmestere i gatefotball.

– Hva skal til for å vinne et mesterskap?

– Det skal sies at vi vant begge finalene knepent, røper Tony.

– Det var veldig god motstand, men vi hadde gode spillere og marginene var på vår side. Vi trener jo også to ganger i uka, er mye med i cuper, og har spilt kamper mot både politiet og kommunen.

Jeg er veldig glad for at vi har gatefotballen i byen vår, for det er et godt tilbud til personer som har eller har hatt utfordringer i livet, og det er en viktig inkluderingsarena.
– Margrethe Haarr, ordfører i Kongsvinger

Lokalt engasjement

En som har merket seg gatefotballens tilstedeværelse i Kongsvinger, er ordfører Margrethe Haarr, som selv har besøkt gruppa ved flere anledninger.

– Det er en arena for mestring, vekst og relasjonsbygging. For den enkelte handler det om å komme i aktivitet, ha noe å gå til, noe å glede seg til, og et sted der man kan få nye venner, forteller politikeren på e-post til Krigsropet.

– Ikke minst er det en trygg arena som gir muligheter for nye og unike opplevelser. Gatefotballen kan bidra til at livet tar en positiv vending.

Ordføreren forteller begeistret om da NM i gatefotball ble arrangert på Gjemselund stadion i Kongsvinger for to år siden, med rekordmange lag påmeldt, og med statsminister Erna Solberg på plass.

– Mesterskapet var en fantastisk opplevelse for byen, og for meg personlig. Et stort arrangement med lokalt engasjement, som tilførte ekstra liv i byen for en helg, også utenfor Gjemselund, forteller Haarr.

– Det var en stor opplevelse å bidra under åpningsseremonien med fulle tribuner og besøk av statsministeren.

– Er gatefotballen viktig for Kongsvinger?

– Jeg er veldig glad for at vi har gatefotballen i byen vår, for det er et godt tilbud til personer som har eller har hatt utfordringer i livet, og det er en viktig inkluderingsarena, sier ordføreren.

Tony og Håvard husker mesterskapet godt, og minnes parademarsjer, avstengte gater og mye publisitet. De er skjønt enige med ordføreren om gatefotballens viktige sosiale rolle.

– Det kommer gjerne tjue stykker på trening, og noen av dem er fornøyde med å være sosiale på sidelinjen. Fellesskapet er det viktigste, understreker Håvard.

– Jeg er ufør, så det er godt å ha noe å gå til om kveldene, bekrefter Morten André Solbakken.

Nesoddværingen kom flyttende til Kongsvinger i januar for å være med på Jobben, Frelsesarmeens arbeidstreningstilbud for tidligere eller aktive rusmiddelavhengige. Han har aldri likt vanlig fotball, men har sansen for gatefotball. Selv om han ikke bruker så mye tid med ballen i beina, engasjerer han seg som altmuligmann for gruppa.

– Her er det så mye action med mange mål. Det blir som i håndball, smiler han i skjegget.

– For meg har dette tilbudet blitt et springbrett for å bli kjent med folk i byen.

Bildet viser en ung kvinne i rød genser og med lyst langt hår, som står og trikser med en ball, som er i lufta rett foran henne.
Tonje er en av de frivillige i gatefotballen, og er en dreven fotballspiller.

Gull verdt

Også for flyktninger har gatefotballen blitt en viktig arena. Flere av spillerne på laget er unggutter fra Eritrea, som kom til Norge som enslige mindreårige uten nettverk. En av dem er storscoreren Atie Wedi Haile, som kom til Norge som flyktning for fem år siden.

– Hva betyr gatefotballen for deg, Atie?

– Det er alt. Det er morsomt og gøy, jeg lærer norsk, og treffer mye folk. Det er enkelt å bli integrert her.

Kompisen Morten beskriver eritreeren som en potet på banen. En spiller som kan bekle alle posisjoner, og som bøtter inn med mål. Atie ble med på laget for tre år siden, har vært med på begge NM-seirene, og blir sågar gjenkjent på gata i Kongsvinger. Selv om Morten for sin del holder seg mest på sidelinjen av ballbingen, følger han likevel nøye med på spillet. Han vurderer å benytte seg av Frelsesarmeens tilbud om dommerkurs, en av mange muligheter som finnes for en som ønsker å gi noe tilbake til samfunnet.

– Jeg sonet en fengselsdom for en del år siden, og fikk da faktisk en julegave fra Frelsesarmeen. Det ga meg piffen for å hjelpe andre. Det var en presang som var gull verdt.

Lagets altmuligmann er tidligere rusavhengig, og forteller engasjert at han har vært rusfri i ni år, én måned og én dag.

– Etter at jeg flyttet hit, har livet mitt blitt snudd på hodet. Jeg føler meg velkommen, og blir godt ivaretatt av både kommunen og Frelsesarmeen, Jeg får lov å være med, og det betyr alt, for det å sitte hjemme gir en bare masse tanker. Det er viktig å flytte fokus ut, understreker Morten.

Både Atie og Morten er troende menn, og sistnevnte er rask med å påpeke viktigheten av å lære seg nestekjærlighet.

– Jeg har ikke alltid trodd på Gud, men har forstått at hvis det ikke hadde vært en Gud, så hadde ikke jeg sittet her i dag. Det er noen som har passa på meg, smiler han.

– Det er noe som jeg kan videreføre til andre, ved å vise romslighet, ærlighet og ved bruke min historie til å vise andre at livet kan endre seg.

Det nærmer seg avspark, og Atie må gjøre seg klar. Det kan fort bli mange mål i dag også.

Bildet viser en ung kvinne med lyst hår, blå dommer-tskjorte og svart shorts og tights under. Hun står på banen og holder et rødt flagg.
Frelsesarmeen tilbyr også dommerkurs.

Seierherrene

Banemannskapene er i full gang med å forberede turneringen som snart sparkes i gang. Ved ballbingen har en rekke lag og spillere meldt sin ankomst. Deltakerne er like forskjellige som draktene de bærer, og engasjementet er skyhøyt. Midt iblant dem står gatefotballens landslagssjef, Rune Isegran, og forklarer de nye, koronavennlige spillereglene, som han selv har utformet. Banen blir delt inn i fire soner som spillerne kan bevege seg i, og samtidig unngå nærkontakt. Kampene blåses i gang, og en av tilskuerne, som selv skal entre banen etter hvert, er nittenåringen Tonje Østhagen fra Våler. Hun er en av de frivillige som bidrar, og reiser hver uke en time frem og tilbake for å trene med damelaget til gatefotballen i Kongsvinger. I dag skal hun være med på et mixlag.

– Hvilken erfaring har du med gatefotball?

– Jeg har spilt her i to år, og vært med på en del turneringer. Til vanlig spiller jeg elleverfotball på damelaget til Våler, men syns det er både annerledes og veldig gøy å være med her.

– Hvordan ble du med?

– Det var ei venninne som tipset meg om opplegget. Hun var med i gatefotballen fra før, og jeg ble nysgjerrig på hva det var. Mottakelsen var veldig god, miljøet var bra, og jeg har blitt kjent med så mange hyggelige, forskjellige mennesker i alle aldre, forteller en engasjert frivillig medarbeider.

– Det er en flott måte å kombinere fotball og samfunnsnyttig arbeid.

Tonje mener videre at tilbudet er viktig for deltakerne, og tror gatefotballen gir både fysisk og psykisk gevinst. Hun trekker også frem flinke trenere som er forståelsesfulle overfor den enkelte. Rundt oss høres høye heiarop, føtter som smeller av skudd, livlige samtaler og dommere som blåser i fløyta når reglene overtredes. Etter hvert skal både burgere og salat fortæres, og ferske minner fra kampene skal deles blant gamle og nye kjente. Håvard og Tony trekker frem at Frelsesarmeens gatefotball har blitt som et hjem for mange.

– Det er en gjentakende historie, at spillere forteller hvordan gatefotballen reddet livene deres, forteller Tony.

Så hvem vant til slutt turneringen?

Kongsvinger, selvfølgelig, men alle som var med, har vunnet personlige triumfer.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER