Mer enn maten

«Maria» setter seg ned ved faren sin. Det er den andre onsdagen i måneden og fast hentedag på Matbua i Brandbu. Her, i Frelsesarmeens lokaler på Hadeland, trives hun. Tenåringsjenta er alltid med når pappa tar imot sårt tiltrengte basisvarer.

– Jeg hadde ikke klart meg gjennom måneden uten hjelpen jeg får på Matbua. Her er vi velkommen uansett. Ingen dømmer oss, og vi blir fantastisk godt mottatt, sier firebarnsfaren.
Han glemmer ikke den jula da primus motor, Torill Bjerkestuen, og tanten hans banket på døra med armene fulle av matvarer.

– Da begynte jeg å gråte, rett og slett. Jeg hadde vært så bekymret for å få endene til å møtes. Takket være dem ble det en flott jul likevel, sier han.

Etter det har han holdt kontakten, og blitt fast gjest etter at han ble uføretrygdet. Også Maria koser seg.

– Dette er så positivt for meg. Jeg får møte nye folk og er ikke alene, sier hun.

Faren snakker om den gode atmosfæren på Frelsesarmeens matutdeling.

– Det er sjelden du finner slik hjertevarme andre steder. Jeg bruker dette som et sosialt møtested. Her har jeg fått både bekjentskaper og venner. Å få snakke med folk og se noen, er gull verdt for mange.

Hjertebarnet

– Matbua er hjertebarnet mitt. Det er dette jeg lever og ånder for, sier Torill Bjerkestuen.

I 15 år har hun delt ut mat til sambygdinger som sliter med trang økonomi. Én melding på Facebook, så går jungeltelegrafen i Brandbu.

– Det er helt tydelig at det har økt på med folk under koronaen. Nå som strømmen er dyrere, kommer det enda flere, konstaterer frelsessoldaten.

Det er fortsatt en time til dørene åpnes, men en hel familie står allerede klar til å ta imot en banankasse full av matvarer. Ikke alle vil bli sett i køen, nøden blir synlig. Derfor kommer det alltid noen før halv tre. Men pandemi, stengte arbeidsplasser og økte el-priser gjør at folk over hele landet oppsøker Frelsesarmeens matutdelinger. Så også i Brandbu.

– Pass på at pappa ikke drikker opp all melka, blunker Torill til sjuåringen.

– Tusen takk, sier faren, tar godt tak om esken og forsvinner ned betongtrappa.

Det tar ikke lang tid før køen vokser foran bordet som fyller døråpningen. Stille stimer folk opp til andreetasjen. En yngre mann kommer opp, tverrvender og gjemmer seg lenger nede i trappa før han våger seg opp igjen. Han trenger ikke å være engstelig. Torills medhjelper, Anne Grethe Andersen, har ropt ham tilbake. Nå spør hun rolig hva han trenger og finner fram cornflakes, lapskaus og ferskt brød.

– Jeg vil ikke ha kaffe, for ingen kommer til meg, sier en kvinne.

– Jammen da kan du få kaffe her, sier Anne Grethe og fyller opp en kopp.

På lagerrommet innenfor kjøkkenet ligger Toril over kanten til dypfryseren på jakt etter kjøttdeig og pølser. Hun vil gi folk «ordentlig mat», for noen har ikke komfyr, bare mikrobølgeovn. Tross nærkontakten med kulda, pipler svetteperlene fram i pannen. Her er det tempo.

– Det er utrolig mye folk i dag, sier Anne Grethe og plukker opp nok en saftflaske fra en kassert handlevogn.

Omsorg for folk

Å forholde seg til skiftende smittevernrestriksjoner er ikke bare enkelt.

– Det er fælt når vi ikke kan slippe folk inn, for det er så mange som er ensomme.

Likevel, før Torill får stengt møtesalen, rekker det å komme inn en håndfull gjester. Nå sitter de spredt, og får selvfølgelig en kopp kaffe og småkaker. Hun elsker å snakke med folk.

– Det er jo det som driver meg. Jeg er så glad i mennesker. Jeg har omsorg for dem som faller litt utenfor, eller har få kroner å rutte med.

Kanskje ligger godheten i genene. Foreldrene hennes hadde også et hjerte for dem som strevde. Det var de som satte i gang Frelsesarmeens matutdeling i Brandbu. Først kjørte de rundt til mennesker, senere åpnet de Matbua og holdt det gående i flere tiår. Torill kunne ikke la være å fortsette.

– Det er så mange som trenger noen som har tid. Praten er veldig viktig.

Hun har lært seg å se litt bakenfor, se inn til en som er aggressiv og røff i replikken. Torill svartelister ingen og ber folk komme inn, så langt det har latt seg gjøre i disse koronatider.

– Frelsesarmeen er heldige her på bygda. Alle respekterer oss, ingen er ufine.

Hun vet å sette grenser: – Jeg er også striks. Når noen kommer med sprit i sekken, sier jeg: «Du vet du er velkommen, men flaskene må stå ute». Eller jeg tar vare på sekken for dem.

Hun stopper brått og spør medhjelperen:

– Er det greit at jeg tar tre minutter?

Et kjent ansikt har dukket opp.

– Jeg kan nesten ikke tro det, jeg har ikke sett deg på mangfoldige år! Hvordan har du det? spør Torill og slår seg ned.

– Joda, jeg har flytta tilbake, forteller han som har bodd utenbygds en tid.

Livet har ikke vært så greit, han er ærlig på det. Men det er alltid godt å komme på Frelsesarmeen.

– Damene her blir så glade når jeg kommer på møte. Selv er jeg ikke religiøs, men jeg har barnetrua mi, sier han og gir en oppdatering på de siste årene.

– Du har vært savnet. Du har hjulpet meg mye gjennom årene, sier Torill.

En overgang

«At du orker!» sier sambygdinger når de ser frelsessoldaten dure rundt med handleposene.

Da blir Torill først flau, men vet å svare for seg: «Dette er det siste jeg vil slutte med».

Selv etter flere operasjoner er ryggen vond og gangen skjev. Hun lader alltid opp to dager før Matbua åpnes, og ligger rett ut et par dager etterpå.

– Det er summen jeg må betale for å gjøre det jeg liker, men jeg vet at det trengs. Jeg får så mye tilbake selv. Det skal så lite til for å glede folk. Når jeg er her, tenker jeg ikke på helsa, for dette er så koselig.

Matmora er takknemlig for medhjelperne sine. Åse Sleire Olerud kunne dessverre ikke komme denne ettermiddagen, men Anne Grethe fyker fram og tilbake.

– Hun ser hver enkelt, og kom som sendt fra himmelen for tre år siden.

– Jeg tror det var meningen. Du må være interessert i mennesker, men ikke nysgjerrig. Det som skjer her, blir her. Jeg tror det vi bidrar med, løfter folk, sier Anne Grethe.

De ble rørt til tårer da en ukjent giver donerte arven sin til Matbua. Det gjør at de kan fylle opp lageret igjen og igjen. Noen butikker gir også bort gratis varer. Snart kan det likevel være slutt. Hamstring, innkjøp og distribusjon tar krefter, selv om Torills familie også stiller opp. Snart deler hun ut Kiwi-kort, så folk selv kan få handle det de trenger. I dag fyller gjestene ut søknadsskjemaer. Torill er både lettet og skeptisk til en slik ordning.

– Det er ikke alle som orker å gå i butikken, for eksempel hvis de har sosial angst.

Men for oss betyr det at vi har mer tid og mulighet til å sette oss ned sammen med folk og drikke kaffe. Tunge tanker dunster vekk når hun møter mennesker på Frelsesarmeen. Torill har opplevd vonde tap, i løpet av tre uker i fjor sommer mistet hun både faren og broren sin.

– Det var et hardt slag, og jeg orket ikke tanken på å være ute blant folk. Je vart hemekjerring, sier hun med et trist smil.

– Men Matbua måtte jeg holde på med.

Vi har fått det til

Det er det mange som er takknemlige for. Faren og datteren blir til dørene stenger, og helst litt til. Han glemmer ikke første gangen han kom til Matbua.

– Jeg følte meg litt til bry og skammet meg, men jeg visste at jeg ikke hadde noe valg hvis jeg skulle overleve den måneden.

Den gangen var det utdeling en gang i uka. Ofte kom han mest for å ta en kaffekopp og prate. Men da leddgikten hindret ham helt i å jobbe, ble hjelpen ekstra kjærkommen. Og nå er ikke skammen der i det hele tatt. Han gir gjerne et ansikt til folk som sliter økonomisk.

– Vi er et av verdens rikeste land, men fattigdommen øker veldig, sier den tidligere lastebilsjåføren ettertenksomt.

Det var merkbart i desember, da var pågangen til Matbua formidabel. Mens Torill og medhjelperne vanligvis pakket oppunder 40 esker før høytiden, kom det denne gangen 70 personer som trengte juleforsyninger. Tenåringen Maria vet hva det er å ha det trangt.

– Hvis noen spør meg om å bli med på noe som koster litt, har jeg lært meg å si at jeg ikke kan. I perioder har jeg skammet meg. Jeg turte heller ikke å ha med venner hjem, for vi hadde ikke mat.

– Men vi har fått det til, sier faren oppmuntrende.

– Ja, det har vært koselig å ha noen fra trinnet mitt på middag. Da har vi laget potetmos og kjøttkaker med brun saus.

– Du er en racer til å lage potetmos, smiler faren.

Sammen har de prøvd å være kreative i matveien, men det er ikke alltid lett med slunkent kjøleskap. Nå blir det kanskje noe godt til middagen. Faren tar tak i pappesken og sier hadet til Torill og Anne Grethe.

– Det er ikke hver dag jeg er utenfor døra, men uansett form; hit skal jeg!