Minus 10

Hutrende kommer Loredana og Felix fra Romania inn på Frelsesarmeens Migrasjonssenter i Oslo. Han er 41. Hun er 39. Alle nettene ekteparet har sovet ute i Oslos gater gjør ansiktstrekkene markerte.

Felix har fire gensere og jakker på seg og tar ikke av seg noen av dem når han setter seg ned ved et bord med en kaffekopp. Han vil være varmest mulig så lenge han kan.

Nå har begge fått litt mat og varme i kroppen, men ekteparet vet at det er en kald dag foran dem. Ute er det 10 bitende minusgrader som venter. Hele dagen sitter de ute og tigger foran en butikk i Oslo.

Akuttovernattings-tilbudet «Vinternatt», som finansieres av Helseetaten og driftes av Frelsesarmeen, åpner klokken 22. Den eneste muligheten til å varme seg før det, er å ta trikk og buss.

– På dager som dette blir beina mine så kalde at jeg mister følelsen i dem. Det kjennes ut som om noen kunne saget i dem uten at jeg hadde kjent det, sier Felix.

Les mer om Krigsropet her

Ekteparet forteller det samme som mange andre romfolk som oppsøker Frelsesarmeens Migrasjonssenter. At det er fattigdommen som tvinger dem ut i norske vintergater. At de ikke ser andre muligheter til å forsørge familien. Dette paret har ett barn, en svigerdatter og to barnebarn. Alle bor i det samme huset – som sårt trenger vedlikehold. Når det regner, kommer vannet inn på soverommet. Det er ikke jobb å få i hjembyen for folk som ikke har mye skolegang. Den eneste inntekten er en barnetrygd på omtrent 300 norske kroner i måneden.

– Når du dag etter dag ikke har noe mat å sette på bordet, og ser at de små gråter fordi de trenger mat, klær og andre ting, da må du bare pakke og reise til andre land for å skaffe penger, sier Felix.

Siden 2013 har paret i perioder reist til Norge for å tigge. I to år var landegrensene stengt på grunn av pandemien. Da ble det ekstra vanskelig. For å overleve var de nødt til å ta et privat lån hos noen de kjente.

– Vi skylder nå cirka 2000 euro, og hvis vi ikke snart betaler lånet, får vi problemer med han som har gitt oss penger, forklarer Loredana.

Felix vil gjerne jobbe, men heller ikke her i landet er det lett å få jobb når man ikke har utdannelse.

Varme tårer og kalde netter

Reaksjonene til forbipasserende spenner fra vennlige ord, matdonasjoner og store og små pengegaver, til ignorering og skjellsord. Enkelte kan velte tiggerkoppen deres, eller terge dem med penger som holdes opp foran dem før vedkommende legger sedlene tilbake i egen lommebok.

– Ikke alle er glade for at vi sitter på gata, men likevel har de fleste et godt hjerte. Uten Norge hadde jeg ikke kunnet forsørge familien min, sier Felix.

På en god dag får de 300 kroner, men som oftest er det mindre.

Skjer det at dere blir jaget bort fra butikken?

De ansatte er snille og synes at det er ok at vi sitter der. Men hver dag kommer det en mann som ber oss om å gå. Han snakker vennlig, men bestemt. Vi har prøvd å sitte foran andre butikker, men der får vi ikke lov å sitte.

– Hvordan var nettene før «Vinternatt» åpnet? Paret svarer det samme – samtidig.

– Vi sov ute på pappkartonger.

Felix klarer ikke å holde maska lenger. Tårene renner og renner. Når kona ser på den gråtende mannen sin, klarer heller ikke hun å holde tårene tilbake.

– Da fryser vi hver natt. I de verste nettene ber jeg Jesus om hjelp, sier Felix.

Mange romfolk har en sterk gudstro, også dette paret. I deres kultur viser menn ekstra respekt for Gud ved å ta av seg hodeplagg før man ber.

– Men nå er det så kaldt at jeg må be med lua på, sier Felix med et lite smil.

– Gud er her med oss. Det er jeg sikker på.

Kalde timer

På Migrasjonssenteret til Frelsesarmeen får de dusj, klær og mat.

– Her er det ingen diskriminering. Og de nettene «Vinternatt» har åpent, betyr også mye for oss. Der er det godt og varmt, og de ansatte i Frelsesarmeen snakker så fint til oss. Om dagen har vi det veldig vanskelig, men natta er bedre, sier Felix.

De reiser seg fra bordet og gjør seg klare for en dag på gata. Ute møtes de av en vind som får de ti minusgradene til å føles enda skapere. Paret tar bussen som fører dem til den andre siden av byen. De har ikke billett, og vet at de risikerer å få bot. Den sjansen tar de. Framme setter de seg foran «butikken sin» og venter.

– Hei, hei, sier han til de forbipasserende.

De fleste hilser tilbake, men i løpet av den første halvtimen er det ingen som gir dem noe. Men så får de noen tikroner og tjuekroninger. En mann donerer pantelappen på flasker pålydende 30 kroner. En ung mann vippser 50 kroner. Litt senere er samme mann tilbake med en pose nøtter.

Kona blir kald og går inn i butikken for å varme seg. Mannen sitter fortsatt på gata. Når en person gir en seddel i koppen hans, takker Felix ham med å kysse ham på hånda. Klokka går mot fire denne ettermiddagen. Det er mange kalde timer igjen.

Vinternatt

Om kvelden er Gabi Udroiu og Gabriela Tantagoiu i full gang med å sette opp feltsenger i Frelsesarmeens møtelokale Templet midt i Oslo sentrum. I et rom der bibeltekster som «Jeg var tørst, og dere ga meg drikke. Jeg var fremmed og dere tok imot meg» vanligvis leses, er nestekjærligheten i kveld satt ut i praksis. Her skal frosne sjeler få overnatte og få varm te eller kaffe.

«Vinternatt» har vært åpent i noen få dager. Første dag i desember 2022 var det 20 mennesker som kom, før mange dro tilbake til Romania for julen.

– I kveld antar vi at det kommer mellom 20 og 25 personer, sier Gabi mens han med vante grep setter opp enda en feltseng. Det er en liten time igjen til dørene åpnes.

«Vinternatt» er et akuttovernattingstilbud for fattige tilreisende uten rettigheter i Norge. Helseetaten i Oslo kommune betaler Frelsesarmeen for å drifte tilbudet.

– Vi har også et samarbeid med Legevakten. Kommer noen dit midt på natten, blir de henvist til oss. Her er det bemannet hele natten, forsikrer Gabi.

Både Helseetaten og Frelsesarmeen må forholde seg til regelverket fastsatt av kommuneoverlegen, som sier at de kun kan åpne akuttovernattingen når det er 10 følte minusgrader ute.

– Hvorfor kan dere ikke åpne dørene selv om det er litt varmere enn ti følte minusgrader?

– Når vi er et akuttilbud, må vi følge reglene som er fastsatt. Men det hender at det er så kaldt at jeg synes det er uforsvarlig å la folk sove ute, selv om Legevakten ikke har ringt oss og bekreftet av vi kan åpne. For meg er det kaldt om det så er minus én, sier Gabi.

Han synes det er hjerteskjærende å se at folk må sove ute om vinteren. Han skulle gjerne åpnet dørene hver natt, men det kreves en del kompetanse, lokaler og ressurser å drifte et slikt tilbud. Det er ikke et arbeid alle frivillige kan utføre. Man har heller ikke et eget lokale til dette formålet. Å benytte møtesalen til overnatting er en nødløsning.

Frelsesarmeen bruker allerede av egne midler for å drifte «Vinternatt». Pengerne de får fra Oslo kommune for hele vinterperioden, er ikke nok til å dekke alle utgifter, som lønn til ansatte, rengjøring og leie av lokalene fra Templet korps (nærmiljøkirke). Også andre frivillige organisasjoner, som Kirkens Bymisjon og Røde Kors, ønsker også å hjelpe de som må sove ute. Begge har overnattingstilbud som har åpent hver dag, men også de har begrenset med kapasitet og ansatte.

Disse tilbudene er rusfrie. For å få fordelt de plassene man har, ser et av tilbudene seg nødt til å benytte et kølappsystem. Trekker man grønn lapp, får man sove inne. Får man rød lapp, må man sove ute. På tross av iherdig innsats fra de frivillige organisasjonene, er det derfor fremdeles slik at det er langt fra alle som trenger en varm seng, som får det.

Stort behov

Det er flest rumenere som oppsøker akuttovernattingstilbudet, men det kommer også en god del polakker:

– Forrige natt hadde vi folk fra Romania, Polen, Nederland, Senegal, Marokko og to fra Sverige. Akuttovernatting er for folk uten rettigheter i Norge, så de fra Skandinavia tar vi imot for en natt, men ber dem så om å gå til Sosial legevakt og avklare med dem.

– Hva tenker du kunne vært gjort for å hjelpe fattige tilreisende på en mer permanent måte?

– Det er komplisert, man må begynne med å se på de utfordringene som går igjen. Og det er at selv om folk har jobbet her i flere måneder, og så reiser tilbake til hjemlandet for en periode, har de ingen rettigheter fra Nav når de kommer tilbake til Norge. Noen har opparbeidet seg retten til dagpenger, men de har vanligvis ikke jobbet i full stilling, slik at de kanskje bare får utbetalt 10 000 i måneden. Det er ikke nok til husleie og livsopphold. For å få sosialhjelp, må du ha permanent oppholdstillatelse. De fleste har ikke det.

– Hva kreves av forberedelser for å kunne ta imot folk her?

– Hvis alt er på plass, bruker tre personer en time. Men det kommer jo an på hvor mange som er ventet hver kveld. Vi kan sette opp inntil 100 senger her, sier han og demonstrerer tiden det tar å slå opp en seng.

– Å gjøre dette hundre ganger, tar tid.

Klokka 23 slås lyset av. Da må det være stille, og det er det som regel. Det hender at en av de besøkende er beruset. Da sitter Gabi eller andre og snakker en stund i sofaen i gangen og roer ned vedkommende. Er personen veldig beruset, setter de opp en seng i underetasjen, slik at de andre får sove i fred. Han forteller gjestene at de ikke må bli redde om de merker at det går noen rundt i lokalet om natta. Det er bare de ansatte som passer på dem.

– Vi forteller at hvis vi observerer en person borte ved noen andres seng som stjeler, blir vedkommende utestengt og anmeldt til politiet. Dette har ikke skjedd hos oss til nå. Vi er her fra klokka ni om kvelden til klokka åtte morgenen etter. Folk kan føle seg helt trygge. Vi passer på, forsikrer Gabi.

– Hvorfor går grensen ved minus ti?

Frelsesarmeen i Romania jobber iherdig for å hjelpe de fattigste som ikke får jobb og dermed ikke klarer å forsørge familien sin. Det tar tid å få bygget opp et slikt arbeid i det korrupsjonspregede landet der folk har liten tiltro til frivillige organisasjoner. Håpet er å kunne forhindre at mange ser seg nødt til å reise til andre land for å tigge. Men slik situasjonen er i dag, er det den eneste muligheten mange har for å forsørge
familien sin.

Tilreisende EØS-borgere kan reise visumfritt til Norge forutsatt at de kan forsørge seg selv. De har derfor ikke rett på helse- og sosialtjenester utover akutt og livreddende helsehjelp. De stiller på lik linje som andre turister når det gjelder tilgang til kommunale helse- og sosialtjenester. Derfor har ikke kommunen plikt til å ha et overnattingstilbud til denne gruppen, med mindre liv og helse er i fare. Men når er liv og helse er i fare? Og hvem har egentlig ansvaret for at folk ikke fryser i hjel når ekstrem fattigdom får folk til å sove ute i norske vintergater? Og er det faktisk noen som ikke overlever de kalde nettene? Det er vanskelig å få noen til å svare klart på det.

Etter at spørsmålene er sendt fram og tilbake innad i Helseetaten, er det Frelsesarmeens nærmeste støttespiller i etaten, Seksjonsleder Venche Abel ved Sosial og ambulant akuttjeneste i Helseetaten i Oslo kommune som velger å svare skriftlig på noen av spørsmålene.

– Det er ikke mulig å sette en helt tydelig grense for når det blir helsefarlig å sove ute. Det vil komme an på mange faktorer, som for eksempel hva slags klær og utstyr man har. Når gradestokken kryper under 10 følte minusgrader, øker faren for forfrysning og nedkjøling betraktelig. Derfor er dette satt som en retningsgivende grense for når kommunen bør iverksette tiltak for å sikre at personer ikke sover utendørs, skriver Abel.

Følte grader tar høyde for temperatur og vindstyrke, for er vinden kraftig nok, kan selv få minusgrader oppleves kaldere enn minus 10.

– Åpning av akuttilbudet vurderes fra dag til dag ut fra en skjønnsmessig vurdering, da 10 følte minusgrader kun er retningsgivende, skriver Abel.

Trygge timer

Klokka er snart ti om kvelden. Loredana og Felix står utenfor døra til Templet mens de slår armene rundt seg for å holde varmen. Gabi låser dem inn. Endelig får de komme innendørs. Kona går resolutt bort til to feltsenger ved den ene langveggen og setter dem inntil hverandre. Han har sittet på samme sted hele dagen. Hun har flyttet seg litt.

– Det er godt å sove inne. Da slipper vi å se om vi får plass ved de andre tilbudene, sier Loredana.

Men kulden slipper ikke så lett taket når man har vært ute hele dagen. Og de vet at det er bitende minusgradene som igjen venter dem om få timer.

– Vi forbereder oss allerede til i morgen. Da skal det også være kaldt, sier hun.

Noen dager fram i tid er det ventet at gradestokken kryper litt over minus ti-grensen.

– Da må vi prøve å få plass ved det andre tilbudet, eller så må vi sove ute igjen, sier Felix og ser i gulvet.

Paret setter seg ned på sengene. Nå skal de sove. I noen få timer er de trygge og varme.

Felix rekker fram hånden.

– Takk for at vi får fortelle vår historie.