Noe fint å se fram til

– De har skrytt på seg allergi for fisk, erter Mats, men Jørgen lar seg ikke affisere:

– Jeg er litt små-allergisk, og får vondt i magen av fisk.

Stian har mer sans for pølser og hamburgere. De andre derimot, elsker både ørret og abbor. Og nå kaster de lange blikk ut av vinduet, mot Skjelbreia, det svære tjernet i Hadelands dype skoger. Selv om regnet pisker og trærne står i vinkel, er det gode sjanser for å få napp.

Les mer om Krigsropet her

– Vi vil ha fokus på sunne, gode aktiviteter og turer, som vi vet har hjulpet oss. Ettervern er ikke noe fy-ord. Nei, det handler om å verne hverandre etter behandling, sier styreleder Gitte.

I ei rustikk jakthytte på Skjerva Sag, et nedlagt sagbrukssamfunn i Gran kommune, har fire friluftinteresserte benket seg til ved langbordet. Det lukter vedfyring lang vei, og det gulnede furupanelet er dekorert med trofé-gevirer. Men her er det ikke elgjakt som står i fokus.

– Vi vil være nyktre og ta vare på hverandre. Å dra på tur gir oss noe fint å se fram til og gode opplevelser å se tilbake på. Dette gir oss følelsen av samhold. Her kan vi være sosiale på en avslappet måte. Det føles godt å leve, og jeg trenger ikke rusen, framhever Gitte.

Mats nikker:

– Hvis noen har en vanskelig periode, har de mulighet til å snakke om det.

– Ja, det er lettere å åpne opp her, samstemmer Stian.

Lykkefølelsen

Interessen for fisking ble for alvor vekket da de var pasienter på Behandlingstunet, Frelsesarmeens rusbehandling i Fetsund.

Jørgen var eksperten og fikk med seg folk ut i Glomma eller på Øyeren. De ble snart like fascinert som ham. Etter 40 overnattingsturer og eks antall dagsturer var Gitte overbevist; dette måtte de fortsette med! Hun bestemte seg for å danne en organisasjon.

– Det gode samholdet og fellesskapet ville vi ha med oss videre. Å være sammen forebygger tilbakefall.

Hun fikk med seg flere, de begynte på styrekurs, ble drillet i økonomi, ledelse og prosjektbeskrivelse. Til slutt var de organisert i Brønnøysund, registrert som Fiske og friluftsliv for «Sånne som oss».

Siden har de jobbet systematisk, opprettet egen nettside og søkt legater om støtte til turer og fiskeutstyr. Det er mye logistikk, mye jobb, før de endelig kan sette seg i minibussen fullstappet med mat, meitefiske og ferskvannstenger.

Mange ville bli med, men så trakk de seg i siste liten. Det forstår de. Å våge seg ut med nye mennesker kan være triggende. Derfor jobber de med å gjøre utfluktene «så lavterskel som mulig».

Og nå er de her, midt i et mekka av brekende sauer og røde hytter.

– Da jeg ble med på disse turene, kjente jeg at det var faktisk godt å leve rusfri. Å fiske er spennende! Naturen gir fred, glede og lykke, følelser som jeg kanskje ikke har kjent på mange år, når jeg har vært veldig sliten. Også er jeg blitt glad i disse gutta, de er som en familie for meg, sier Gitte og smiler varmt mot gjengen rundt bordet.

Her kobler de helt av, bekymringene blir igjen hjemme.

– Vi får litt fri og drar tilbake med lada batterier, ready for fight. En langhelg med disse folka er som en to ukers sydentur med familien, sier Mats.

Og det er sånn de kjenner det, styremedlemmene, de er som en familie. Nestleder Jørgen elsker samholdet når de sitter i båten:

– Å få fisk gir meg en lykkefølelse, og vi tøyser mye ombord. Jeg har slitt med depresjon og angst, men det å komme seg ut hjelper på humøret. Å være ute i friluft hjelper på psyken og gjør hverdagen lettere.

Fyller et tomrom

Initiativet deres har blitt lagt merke til. I vår ble Sånne som oss kåret til Månedens organisasjon av Batteriet.no, ressurssentret med fokus på sosial rettferdighet, som støtter folk som vil starte og drive en frivillig organisasjon.

– De syntes det vi gjorde var viktig, og hadde troen på prosjektet vårt. De heier veldig på oss, forteller de stolt, og vet at de fyller et kritisk tomrom for folk som er ferdige i rusbehandling.

Det er når hverdagen kommer, at utfordringene oppstår, erkjenner Stian.

Mats vet at overgangen er beinhard:

– Den første tida er avgjørende. Det er da den virkelige jobben starter. Etter å ha hatt et støtteapparat rundt seg, er det en vanskelig tilpasning. Tanken er at foreningen vår skal være et støttehjul på veien videre. Vi vil gi folk et avbrekk, så de kan fortsette videre i sin hverdag.

Da er det viktig å ha det gøy. Gårsdagens fisketur sitter fortsatt i kroppen. Det ble drama da Gitte endelig fikk napp. Men det var ingen rugg som sprellet på kroken, bare en 20 centimeter mager ørret.

– Jeg ble helt vill! Det var min aller første ørret noen gang. Jeg slang den nesten i ansiktet på Jørgen, humrer den ellers sindige styrelederen.

Dermed var det brått slutt på stillheten over vannskorpa.

– Vi fikk ikke mer fisk etter at Gitte fikk ørreten, fleiper Stian.

Mens de andre stekte fangst og grønnsaker på grillen, dro Stian og Jørgen ut og otret til klokka ett om natten.

– Men abboren vi fikk, var rekordliten.

Nå gjør Mats et nytt forsøk. Han tar på solbrillene, rusler ned til bredden, stiller seg bredbeint opp og sjekker om abboren biter.

– Å komme seg ut og kaste med ei fiskestang gir ro i kroppen. Da er jeg i mitt rette element. Det er min yoga, min pust i bakken. Jeg må ikke få fisk. Å høre skvulpingen i vannet og fuglene kvitre, er nok. Her er det bare deg selv, fiskestanga og godt fellesskap.

Fått livet tilbake

Resten av gjengen tar en kjapp røykepause før de trer vestene over hodet.

– Vi tar sikkerhet på alvor, sier Mats, han har plumpa uti før, fullt påkledd, og måtte heises opp.

– Jeg blir ikke med på lange turen i dette været, men de er ute i all slags vær.

Båtbunnen skraper faretruende mot skarpe steiner, men snart er de ute på dypet, bølgene klukker mot aluminiumen, og el-motoren til Stian putrer lydløst. Gitte kaster drevent med stangen og ruller inn snøret, men ørreten har gjemt seg i dag.

– Vi drømmer om egen båt, sier hun.

Et godt alternativ er å leie, derfor har hun meldt seg inn i Norges jeger- og fiskerforbund, nettopp for å kunne booke båt. Farkosten i metall duger tross vindkuler og byger. Om snørene floker seg til og hekter seg i hverandre, gjør ikke så mye. For nå skal de være sammen, fra onsdag til lørdag.

– Her kjenner jeg lykke og glede. Men jeg var skeptisk i starten, innrømmer Stian, som har tatt på seg økonomiansvaret.

Flere med ham var redde for at foreningen bare ville bli en flopp, men Gitte ga seg ikke.

– Dette gir en sterk motivasjon til å holde seg rusfri. Den kampen er ikke lett, sier styrelederen.

Hun var redd for å miste samholdet etter oppholdet på Behandlingstunet.

– Jeg var nesten panisk. Å komme hjem og bli stående alene, var skummelt. Men nå har jeg noe å engasjere meg i. Jeg jobber mye med søknadene, og styremøtene gjør meg alltid glad. Det er fint å fatte vedtak sammen, sette opp budsjett og planlegge nye turer.v

Planen videre er å finne lokaler for å ha medlemskvelder, dele fellesskap, eller ha kurs i fluebinding.

– Det er godt å føle ansvar for noe, synes Jørgen.

– Hva har gitt dere mest på veien bort fra rus?

– At jeg orker å drive med hobbyene mine. Livet dreier seg om mer enn én ting, som var å ruse seg, sier Jørgen.

Sammen kjenner de seg sterkere.

– Det hjelper at vi har en felles interesse. Det er ikke mye fiske og friluftsliv for folk med vår bakgrunn. Men her er det en trygg sone. Du trenger ikke å tenke på hva andre tenker om deg. Alle vet at vi har en fortid, sier Mats.

Han er takknemlig for nye sjanser. Han og Jørgen har fått jobb ved Såpa, Frelsesarmeens bilpleie i Oslo. Men det er også godt å ha noe å fylle fritiden med.

– Hva gjør dere hvis dere har en tung dag?

– Vi passer på hverandre, sier Stian.

– Vi har ofte kontakt, så det er lett å merke hvis noen ikke har det så greit, sier Jørgen.

– Det er lettere å være sosial i settinger som dette, når vi gjør ting sammen. Flere plages med angst og har tung bagasje, men når vi gjør ting sammen, letter stemningen. Det blir heller ikke så stivt. Vi dømmer ingen, men har en felles aksept for at hver enkelt er som han er, sier Gitte og lyser opp:

– Jeg har fått livet tilbake! Barna mine og barnebarna er også en stor motivasjon. Jeg har fått igjen dem, og de har fått meg tilbake.

Redder liv

De vil gjerne ha med seg nye. Sånne som oss holder alltid døra åpen for pasienter på Behandlingstunet. Det var jo der det hele startet. Denne gangen er det med en kvinne fra Frelsesarmeens rusbehandlingstilbud der, men hun vil holde seg i bakgrunnen. De fire i styret er bevisste på å skape trygghet for de som blir med.

– Vi heier på alle som går gjennom behandling og vil gi dem samme muligheter som vi har fått. Jo flere, jo bedre! Det er heller ikke noe krav om å være lidenskapelig fisker. Bare det å komme seg på tur, er viktig.

Noen mil unna sitter daglig leder ved Behandlingstunet, major Marit Myklebust, og applauderer nybrottsarbeidet.

– Dette tiltaket alene er kanskje med på å redde liv. Alle trenger noe å gjøre og noen å være med. Hvis folk opplever dette tilbudet som trygt, vil det gjøre en forskjell på om de vil klare seg eller ikke, tror hun.

Under pandemien, da mye var stengt ned, ble det behov for å finne på noe i nærmiljøet. Da Gitte lanserte ideen om et ettervernstiltak for naturinteresserte, tok Marit Myklebust raskt en telefon til ledelsen for Frelsesarmeens rusomsorg og fikk ja til å støtte prosjektet økonomisk.

– Det er alltid noen som er interessert i fiske og friluftsliv når de er innlagt hos oss. En av sykepleierne her elsker utflukter i naturen og får alltid med seg folk ut på tur. Nå får han drahjelp av Sånne som oss, sier Marit Myklebust.

På Hadeland rister fiskerne regnet ut av hårmanken etter dagens første båttur. De trekker inn i jakthytta, og finner seg nok en kaffekopp mens Jøtulen gløder i hjørnet.

– Tida på Behandlingstunet var fin, sier de samstemt.

De trivdes med gårdsdrift, stell av husdyr, hesteterapi, individuell oppfølging og faste oppgaver. Å lære seg gode rutiner etter år med rus ga ny struktur på hverdagen. Og når jobben var unnagjort, fant de fristeder utendørs. De har sovet under åpen himmel, i lavvo og i nomadenes jurt. De er blitt godt kjent og trygge på hverandre. Å bo tett er bare hyggelig.

– Vi er jo vant til det. På Behandlingstunet bodde vi jo 20 stykker sammen i et år, forteller Jørgen.

– Dette er ingen ting i forhold, bedyrer Mats og ser seg rundt i den romslige hytta.

– Her tar alle ansvar, det er ikke noe problem. Det skal være primitivt, med utedass og enkel levemåte. Jeg er en frysepinn, men så lenge du har godt med klær og ved, går det greit.

Velvillige sponsorer har sørget for et oppdatert utstyrslager. Foruten Frelsesarmeen, har også Odd Rygh stiftelse, Helle Benneth Allmennyttige fond og Storebrand Vi heier på konkurransen, støttet foreningen.

Nå mangler bare én ting. Stian tillater seg et lite sukk:

– Vi savner å få større fisk. Å få en rugg ville vært et stort pluss.

Men han gir seg ikke, det blir fort tre fisketurer i løpet av døgnet. Flere nabovann skal utforskes. Kanskje lykkes han? Drømmen for Sånne som oss er NM i sjøfiske og VM i skreifiske i Lofoten. Men først skal de forsere regnskurene på Hadeland.

– Det skal mer til for å stoppe oss!