Mia Kaltrud 2172 nett

Noen som ser deg

– Jeg har alltid drømt om å hjelpe andre som ikke har hatt det så bra, sier Mia Kathrine Kaltrud. Hun vet hva det er å gå på en psykisk smell.

• Foto: Mette Randem / Tekst: Marit Dehli-Johannesen / Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 26-31 (Sommermagasinet)
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

«Stå på, Mia, dette klarer du», står det på huden hennes. Men det er det bare Mia som vet. Tatoveringen er en god påminnelse når hun trekker Frelsesarmé-t-skjorten over hodet og gjør seg klar til jobb. I to år har hun gått av gårde til Skaperverket, den litt bortgjemte kafeen i Lillehammer sentrum, og tatt seg av sultne gjester.

– Jeg stoler mer på meg selv nå, sier 43-åringen som er blitt kjent for ostekaken sin.

Inne i en smal tarm av et kjøkken har hun fått frie tøyler til å prøve seg fram på bakstebordet: – De ansatte her har gitt meg masse varme. De har gjort alt for å hjelpe meg. Det er så godt, jeg føler meg hjemme, ivaretatt og sett.

Nå vil hun gi videre det hun selv har fått.

– Jeg vil møte gjestene med et smil. De som kommer hit, skal føle at de kan få være seg. Selv om de har dårlige dager, kan de likevel kjenne at noen ser dem.

Få et bra liv

Det er over tjue år siden Mia møtte veggen og fikk sitt første møte med psykiatrien.

Årsaken lå lenger tilbake. Seks måneder gammel ble hun adoptert fra Sør-Korea, og barndommen i nytt land ble ikke enkel.

Mia slet med å få venner, og har bak seg en lang mobbehistorie. Lenge klarte hun å holde vonde minner i sjakk, men som ung voksen kom de vanskelige følelsene til overflaten. Hun klarte ikke å jobbe, ble innlagt, kom ut igjen, men gikk bare hjemme til hun igjen ble syk.

– Til slutt fikk jeg den hjelpen jeg trengte. Jeg har fått et bra støtteapparat og går i terapi. Det har hjulpet meg mye. Selv om du er psykisk syk, kan du få et bra liv med de rette tiltakene, sier hun bestemt.

Arm med tatoveringer
– Styrken min er å ikke gi seg. Jeg vil kjempe for det jeg har tro på. Selv om noe er vanskelig, skal det ikke knekke meg, sier Mia Kathrine Kaltrud, deltaker på Skaperverket i Lillehammer.

Derfor vil hun gjerne vise andre som strever psykisk, at det er lys i tunnelen. Det går an å få et verdig liv, selv om ikke alt blir helt A4.

– Det gjelder å finne noe som gir håp, da går det framover. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle stå fram. Det er helt utenfor min komfortsone. Men jeg vil si til folk som sliter: Du er ikke alene! Og du er ikke dum om du ber om hjelp.

Hun stryker seg over underarmen. Der har hun fått tatovert et av mottoene hun lever etter: «Livet går utenfor komfortsonen». Kroppen er forsynt med ni tatoveringer; vakre blomster og visdomsord.

– Det er mest for å minne meg på positive ting, sier Mia og viser fram ord som holder henne oppe: «I can and I will».

– Styrken min er å ikke gi seg. Selv om noe er vanskelig, skal det ikke knekke meg.

Nye måter å tenke på

Hun vet godt hvordan det er når tankene spinner og følelsene blir et kaos. Da har det vært nødvendig med profesjonell hjelp. Hun er takknemlig for støtten hun har fått når hun har vært innlagt, men ser at den er begrenset.

– Der inne er det trygt, men du lever i en boble. Livet er jo utenfor, det er der ute du skal leve.

Utfordringen har vært å vite hvordan hun skulle takle hverdagene utenfor sykehuset. Mia har blitt tydelig på hva hun trenger, og kan kontakte et ambulant team hvis det er krise. Hun har også andre ventiler, og tar en telefon til kjæresten eller en god venninne for å lufte tunge tanker.

De ansatte ga meg masse varme. De ville gjøre alt for å hjelpe meg. Det var så godt, jeg følte meg hjemme, ivaretatt og sett.
– Mia Kathrine Kaltrud, deltaker på Skaperverket Lillehammer

Et av målene hennes er at alle skal bli møtt på en god måte i helsevesenet.

– Jeg vil ha åpenhet om psykisk helse. Det kan være hvem som helst. Jo flere som er åpne, jo flere tør kanskje å be om hjelp.

Det koster å være sårbar, hun vet det.

– For å kunne ta imot hjelp, må jeg klare å formidle hvordan jeg har det. Jeg har lært meg nye måter å tenke på, det er opp til meg hva jeg vil bruke av det.

De siste årene har hun tatt grep. Hun vet hvordan hun skal roe sin indre kritiker og snakker mer positivt til seg selv. Noe annet hun gjør for å bygge seg opp, er å spille musikk eller ta turer langs Mesnaelva.

– Jeg er veldig glad i å gå tur. Bare det å se fuglene og naturen er flott. Jeg gleder meg til sommeren, å dra til Trøndelag til kjæresten min. Han har båt, så da blir det fisketur. Å komme seg ut er å leve livet.

Mia Kathrine Kaltrud og Elisabeth Imingen
Her på huset blir du møtt! Har jeg en dårlig dag, er det greit. Jeg får lov til å være meg selv, sier Mia Kathrine Kaltrud. Her sammen med Elisabeth Imingen, ny leder for Jobben Lillehammer.

Dra til Skaperverket!

– Et øyeblikk, sier Mia og smetter inn på kjøkkenet.

Sultne gjester strømmer inn, og hun tar opp bestilling på dagens suppe. Nå går det fort i svingene, men det er nettopp dette som er en god dag på jobben. Major Yulyana Zhmakin, leder for Frelsesarmeen på Lillehammer, rører i gryta, mens Mia fyller på med toast og suppe.

Det er noe hjemmekoselig med kafeen som ligger på toppen av et av Lillehammers stupbratte smug. Her inne er det fredelig, folk slapper av i retromøbler og kan kikke opp på solide vegger forsynt med akvareller, signert månedens kunstner.

Jeg vil si til folk som sliter: Du er ikke alene! Og du er ikke dum om du ber om hjelp.
– Mia Kathrine Kaltrud, deltaker på Skaperverket Lillehammer

– Jeg hadde hørt om Frelsesarmeen og visste at de hjalp mennesker, forteller Mia, som lenge ønsket å få et bein innenfor.

Men hvordan skulle hun få kontakt? En dag møtte hun en tidligere deltaker på Jobben, Frelsesarmeens jobbtilbud for mennesker med rusutfordringer. Han fortalte om Skaperverket kafé, og Mia ble interessert. Litt nervøs kontaktet hun tidligere leder Henrik Stjer, og ble bedt om å komme på intervju. Da han fikk vite at Mias store interesse var baking, var det klar beskjed:

«Dra til Skaperverket, og si at jeg har sendt deg». Resten er historie. Mia fikk jobb som frivillig, og stilte opp fire dager i uka. Senere ble hun deltaker, noe som betyr at hun får motivasjonslønn for innsatsen. Sammen med arbeidslederne satte hun opp mål for hva hun skulle jobbe med. Dagene fikk en ny rytme. Hun takker Henrik Stjer som var der for henne med gode ord og samtaler.

– Han bygget meg opp! Selv om kafeen i perioder var stengt under pandemien, jobbet de ansatte fullt for at vi deltakerne skulle ha oppgaver.

Mia Kaltrud 2711 nett
– Vi trenger bare å bli møtt, noen som sier: «Jeg ser deg!», sier Mia.

Hun fikk også god kontakt med Frelsesarmeens menighet i Lillehammer. Å lage til jul for andre, var et høydepunkt. Midt under koronaen våget folk seg ut og tilbragte julekvelden på Frelsesarmeen.

– Jeg er ikke så glad i julen selv, men det var en fantastisk opplevelse å servere mat til gjestene. Alle var så glade, husker Mia.

Hun vet at det er så lite som skal til for å gjøre livet lettere for en som har det tungt.

– Vi trenger bare å bli møtt, noen som sier: «Jeg ser deg!»

Godt å få hjelpe

Da støttespilleren Henrik Stjer sluttet i vår, var det tungt, men Mia føler seg allerede godt ivaretatt av Elisabeth Imingen som er ny leder for Jobben.

– Kokken har dessuten pushet meg og latt meg teste og feile. Nå ser jeg at jeg får det til! Det er gøy å bake så lenge jeg kan gjøre det i mitt tempo.

Og det er det rom for på Jobben og Skaperverket. Her er målet å gi mennesker tilhørighet, fellesskap, arbeidstrening og en meningsfylt hverdag.

– Jeg er veldig glad i Skaperverket, det er et hus med mye sjel. Når jeg kommer inn her, føler jeg ro og kan senke skuldrene. Det er ikke høy musikk, og ingen roper om at du skal jobbe fortere. Det er veldig godt. Mia koser seg når andre deltakere fra Jobben kommer innom. Da runger latteren i tømmerstua. Men hun vet at det snart er slutt. Få dager etter at intervjuet ble gjort, stengte dørene til kafeen. Økonomien gikk ikke rundt.

Mia Kaltrud 2229 nett
– Jeg vil si til folk som sliter: Du er ikke alene! Og du er ikke dum om du ber om hjelp, sier Mia Kathrine.

Et kapittel er over, og det er en stor sorg for Mia. Hun er bekymret for stamkunder som kjenner seg ensomme. Noen kommer hit fast tre ganger i uka, så hvordan blir hverdagene deres heretter?

– Lillehammer virker som en grei kommune å bo i, men ikke alle har det så bra. Mange kommer for å få en prat. Vi som jobber her, setter oss ofte ned og snakker med folk.

Det skal hun fortsette med. Frelsesarmeen vil ha henne med på laget. Major Yulyana og kaptein Konstantin Zhmakin har forsikret at de vil finne nye oppgaver til Mia. Fra høsten vil hun blant annet være med på matutdeling.

– Kanskje kan jeg gi folk som kommer et varmt måltid. Det gir meg så mye å få hjelpe, og jeg får så mye tilbake selv.

Å få julekort fra Jobbens ledelse varmet ekstra. Sosiale tiltak som hundesledetur på fjellet og kinobesøk gir dessuten livskvalitet.

– Å ha noe å gå til er utrolig viktig. De fleste uføre jeg kjenner, vil helst ha jobb, og mange jobber frivillig. Da er det lett å bli utnyttet av arbeidsgivere som ikke trenger å betale deg noe.

Hun har dårlige erfaringer selv. En gang ble presset og arbeidsmengden for stor, og hun ble mentalt utslitt.

– Men her på huset blir du møtt! Har jeg en dårlig dag, er det greit. Jeg får lov til å være meg selv. Lederne setter seg ned og prater med meg og spør: «Hvordan kan vi hjelpe deg?» Da klarer jeg å være på plass og trives.

Hun tillater seg å drømme, og ønsker seg en framtid med jobb og god helse.

Så lenge jeg har det godt med meg selv, tror jeg det vil bli veldig bra!

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER