Nytt perspektiv, ny kurs

Livslang læring er blitt et begrep i det norske språket. Vi lærer hele livet, og mange starter tidlig i livet med å gjøre noen krumspring i utdanningsløpet.

Norunn Kvam Andersen er bakeren som vil bli vernepleier etter et år som student i Dynamo, Frelsesarmeens årsstudium innen kristen tro og tjeneste. En drøm om å bli makeup-artist har hun også hatt.

– Men nå vet jeg at jeg vil ha et yrke hvor jeg hjelper andre, forteller hun.

– Som vernepleier veileder du og hjelper mennesker med fysiske, psykiske og sosiale funksjonsnedsettelser.

Les mer om Krigsropet her

22 år gamle Norunn føyer seg inn i rekken av mange unge som har staket ut en ny kurs i løpet av Dynamo-året. Noen ganger ser det ut til at tilfeldighetene bestemmer, men Norunn tror mer på Gud enn på tilfeldigheter.

– Jeg har hatt noen spesielle opplevelser med å få svar på bønn, sier hun enkelt og rett fram.

– Den første gangen var da jeg slet med å finne lærlingplass. Da ba jeg, og på en veldig spesiell måte falt alt på plass slik at jeg fikk fullført fagbrevet mitt. Selv om det var så vanskelig å finne lærlingplasser, kom jeg til ett av de beste stedene i Rogaland.

Opplevelsen av å få bønnesvar

De kommer fra ulike land og fra ulike yrker og utdanninger, ungdommene som velger å bli med i Dynamo-teamet. Norunn kommer fra Hommersåk i Sandnes kommune, en halvtimes kjøring fra Stavanger.

– Foreldrene mine er tilhørige i Frelsesarmeen, så jeg er vokst opp med å reise til Stavanger for å delta på ulike aktiviteter og gudstjenester der. Det var barneklubber, kor, ungdomskor og mye forskjellig.

– Hvordan likte du dette da du var barn?

Norunn svarer med alle vestlendingers favorittord, kjekt. Det betyr ikke praktisk og greit, som i resten av landet, men hyggelig og fint.

– Det var kjekt med alt som var for barna, men kjedelig på voksenmøtene. Jeg ville likevel være med, og jeg likte noe av det, spesielt musikken. Etter hvert begynte jeg å spille trombone i juniorhornmusikken.

Det ble mye musikk på Norunn, både skolekorps, kor og hornmusikk. Hun konfirmerte seg også i Frelsesarmeen, og etter hvert kjente hun at den kristne troen ble mer og mer viktig for henne.

– Det var spesielt den opplevelsen med å få bønnesvar som ble avgjørende for meg, sier Norunn tankefullt og lar oss forstå at det var det som gjorde at troen ble mer personlig og virkelig for henne.

– Jeg tror også at det å bli tatt med år etter år på gudstjenester har gjort noe med meg. Du får mye input i hodet og blir nok påvirket selv om du kanskje sitter og kjeder deg som barn.

Lærer mye av hverandre

Når Dynamo-året nå nærmer seg slutten, har Norunn begynt å grue seg litt.

– Hvorfor må det slutte så fort? Vi er blitt en sammensveiset klump på fire jenter og en gutt, og vi er blitt så gode venner.

– Det høres ut som en liten boble ...

– Ja, det er det, men det er en kjempefin boble å være i. Det er kulturforskjeller mellom oss, og vi lærer så mye av hverandre. Bare det å få bo med ei fra Ukraina og ei fra Georgia, det gjør så mye med oss.

– Hva har det gjort med deg?

– Det har gitt meg et nytt perspektiv på mange ting. Jeg tenker annerledes om matpriser og strømkrise når jeg har bodd sammen med dem og fått deres historier innpå livet. Mens vi har klaget over strømpriser, har mange levd uten strøm i Ukraina.

Den teoretiske utdanningen har også vært betydningsfull for Norunn dette året, spesielt har hun satt pris på bibelfag og apologetikk, en teologisk disiplin som forsvarer troen mot ikke-religiøse argumenter.

– Dette har hjulpet meg mye. I tillegg har jeg også fått erfaring med å snakke i forsamlinger. Jeg er ikke så komfortabel med det, men det fungerer fint likevel.

Å være med på Frelsesarmeens arbeid i mange byer har også vært med på å prege Norunn.

– Det er ganske sykt! Tenk at dette året har besøkende til matutdeling tredoblet seg. Det har vært sterkt å se det.

Det har vært mye læring i år, og nå venter mer av den livslange læringen på den unge rogalendingen. Om alt går etter planen, blir det altså et studium innen vernepleie.

– Jeg har lengtet litt hjem innimellom, innrømmer Norunn, så hun håper å komme inn i Stavanger.

La oss si at det hadde vært kjekt!