Charlotte Wainwright Støer ettersøkelse 1jpg

På leting etter far

Hun lette i flere år og hadde gitt opp. Så tok hun sjansen, gjorde et fjerde forsøk. Tre uker senere fikk Charlotte Wainwright Støer en telefon som forandret alt.

• Foto: Kristianne Marøy / Tekst: Marit Dehli-Johannesen / Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 6, 2022.
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

– Hvor er faren min? Er jeg noen gang i tankene hans? Charlotte Wainwright Støer tenkte etter hvert mye på faren sin i oppveksten. Hun forsto lite da moren i 1948 pakket koffertene og satte seg og fireåringen på flyet fra California til Norge. Det var mest spennende, husker hun. Ikke visste hun at hun hadde sett faren sin for aller siste gang. Det skulle gå mer enn 70 år før hun fikk vite mer om den kraftige mannen som en gang hadde holdt henne inntil seg. Via Frelsesarmeens ettersøkelseskontor fikk hun enda en overraskelse.

Charlotte foran en gammel tredør iført en pen dunjakke og med veska på skulderen.
– Jeg har en følelse av at jeg husker faren min. Det kommer som små blaff, sier Charlotte Wainwright Støer.

Fikk ikke ha kontakt

– Jeg har klart meg fint, sier 76-åringen, men innrømmer at barndommen ikke var enkel.

Hun har tatt turen til Oslo fra Lindesnes for å besøke datteren sin. Det har gjort godt å komme ut av isolasjonen, se livet i bygatene og treffe gamle kjente. I veska ligger en bunke sort-hvitt-fotografier fra barndommen, bilder som i årevis ikke skulle tas fram eller snakkes om. Men nå ligger de på kafébordet, og Charlotte stryker en hånd over fotoet der faren holder henne i dåpskjolen.

– Jeg har en følelse av at jeg husker ham litt. Det kommer som små blaff, som når jeg hører musikk, da ser jeg bilder for meg. Jeg tror jeg husker stuen og den store hagen i California. Vi hadde hund og hester. Men mest er det noe veldig sårt jeg kjenner, noe som jeg savner. Alt ble kuttet av kontakt da vi dro hjem.

I Oslo fikk moren snart en ny kjæreste og giftet seg. Deres nye bosted ble Fornebulandet i Bærum.

– Før ekteskapet ble inngått, ble moren min lovet at jeg skulle bli adoptert av mannen. Det ble det aldri noe av. Moren min ble lurt, han var definitivt en stefar i ordets rette forstand. Jeg hadde hans etternavn, men ble ikke adoptert, oppsummerer hun.

Instinktivt forsto hun at faren i California ikke skulle nevnes ved navn: – Jeg så at de ikke ville at jeg skulle ha kontakt med ham. Det lå i luften at jeg skulle glemme ham. Det hele ble lagt lokk på.

Det gjorde det ikke enklere at moren utviklet et alkoholproblem. Charlotte ble tidlig voksen og tok mye ansvar.

– Mor var en overklassepike og vant til å ha alt. Jeg måtte passe på henne, og det er ikke bra for et barn. Så jeg tror ikke at jeg har blitt bortskjemt. Men jeg var heldig med venner; vi fikk lov til å løpe løse, var ville og gale. Og jeg spiste ofte middag hos andre.

Hvis venninnene hennes klaget på foreldrene sine over småting, tenkte hun med seg selv: «Dere vet ikke hvor heldige dere er».

– Jeg var nok sjalu på dem som hadde en pappa. Når jeg sammenliknet meg med dem, ble det rippet opp i savnet, husker hun.

Men hun gråt sjelden. Charlotte fant fram til et livsmotto som fungerte for henne: «What doesn’t kill you, makes you stronger».

Det lå i luften at jeg skulle glemme ham.
– Charlotte Wainwright Støer
Charlotte holder frem et sort-hvitt bilde av moren og faren hennes.
Hun har vage minner om barndommen i California. Her er ett av få foto av moren og faren hennes.

Sterk vilje

– Det var bestemoren min som var lyspunktet i mitt liv, en veldig viljesterk dame som hentet meg hjemme og dro meg rundt på museer. Hun sto på for meg. Jeg tror hun skjønte en god del av hvordan jeg hadde det. Det var det visst mange som forsto.

Foreldrene var storrøykere, og det ble ikke tatt videre hensyn da datteren fikk astma og måtte på sykehus.

– Jeg har tenkt på astmaen som en reaksjon på at ting ikke var greit hjemme. Jeg tror jeg har en overlever i meg. Det har jeg bevist for meg selv mange ganger. Den sterke viljen har jeg kanskje fått fra bestemor. Hun var forbildet mitt siden mor ikke var så sterk. Viljen har hjulpet meg til ikke å gi opp.

Var det mulig å finne faren, Richard Charles Wainwright? Første gangen Charlotte våget å søke etter opphavet, var hun nygift og i 20-årene. Mannens familie var opptatt av røtter og slektsforskning, og noe ble trigget i henne.

– Ofte tenkte jeg: Hvordan ville ting vært hvis jeg hadde blitt i USA? Jeg følte på meg at jeg måtte ha en familie der borte. Jeg tror vi har noe grunnleggende i oss, vi ønsker å ha noen der som vi har noe til felles med. Så jeg tok kontakt med Frelsesarmeens ettersøkelse.

De fikk få spor å gå etter, bare farens navn og fødselsdato. Selv ble Charlotte født 19. Januar 1945 i San Diego i California. Da hadde moren, en norsk skipsrederdatter, bodd flere år i USA. Hun var i sitt andre ekteskap da datteren kom til verden. Men forholdet varte bare noen få år. Der sluttet sporene. Charlotte hadde kun morens fotografier å holde seg til. Bakpå var det notert noen navn. Kanskje kunne de hjelpe henne videre?

– Frelsesarmeen klarte ikke å hjelpe meg den gangen. Wainwright-navnet er nok vanlig, og det hadde vært lettere hvis faren min ikke hadde flyttet fra California.

Jeg har en overlever i meg. Det har jeg bevist for meg selv mange ganger.
– Charlotte Wainwright Støer
Charlotte lener seg inntil en hvit gammel murvegg.
– Jeg følte på meg at jeg måtte ha en familie i USA. Jeg tror vi har noe grunnleggende i oss – vi ønsker å ha noen der som vi har noe til felles med, sier Charlotte Wainwright Støer.

Et ekstra puff

Charlotte lot søket ligge. Voksenlivet krevde henne. Hun arbeidet i flere år som blomsterbinder, jobbet på kontor og var i smykkebransjen. Etter flere år i trangt rekkehus i Asker, fant familien et hus med stor tomt i Lindesnes. Der bor hun fortsatt, etter over 30 år.

– Det har jeg ikke angret på. Der er det deilig, fin luft for en som har astma.

To ekteskap er over. Charlotte bor nå alene, men trives med hagearbeid og gode naboer. En av dem fikk henne igjen på sporet. Da hadde hun for lengst gitt opp håpet om å finne faren eller annen familie i USA, men så fikk hun høre nabokvinnens historie.

– Hun hadde blitt bortadoptert som barn, og nå hadde hun fått tak i familien sin. Hun ga meg puffet jeg trengte. Oi, tenkte jeg, da må jeg prøve en gang til!

To ganger før hadde hun bedt Frelsesarmeens ettersøkelse om hjelp. Hun hadde også sendt brev til Tore på sporet uten å få napp. I november 2020 gjorde hun et aller siste forsøk. Hun kjente seg ensom, pandemien og nedstengingen gjorde det ikke lettere. Kanskje en siste telefon ville føre fram? Om ikke faren levde lenger, fantes det muligens noen søsken eller andre slektninger «over there»?

Hvem er Pie?

– Han som møtte meg hos Ettersøkelsen, var veldig sympatisk, husker Charlotte, som leverte den samme begrensende informasjonen.

Denne gangen tok Kenneth Juel Stavik på Frelsesarmeens ettersøkelseskontor saken. Men ville han komme nærmere målet? Etter en uke ringte han, var lite optimistisk, men lovet å undersøke videre. Han fikk en krevende jobb, for farens navn og fødselsdato stemte ikke. Han lette i slektsbøker og kikket på morens dødsannonse. Der oppdaget han at søkers navn ikke var nevnt. Men hvem var «Pie» som sto oppført? Charlotte fikk en ny telefon, og svarte raskt: – Det er jeg som er Pie!

Klengenavnet fikk hun som barn i USA, «Sweetie Pie», og moren kalte henne det. Juel Stavik fortsatte arbeidet og lette i folketellingene i USA.

Plutselig fant han Richard Wainwright, men fødselsåret stemte heller ikke nå. Likevel var det noe mer: Søsteren hans het Charlotte. Kanskje Charlotte i Lindesnes var oppkalt etter henne? Det viste seg at Richard døde tidlig på 80-tallet. Men det fantes flere spor. Navnet dukket opp i et annet familietre, denne gang med ny kone. Hun hadde to barn fra et tidligere ekteskap, men sønnen deres bar Wainwright-navnet. Kunne han være en slektning? Etter å ha lett lenge på sosiale medier, fikk Juel Stavik til slutt mannens kontaktinfo og skrev en e-post. Han forklarte at en kvinne i Norge som het Wainwright, søkte etter faren sin.

Sent en kveld dukket det opp et svar: «Så hyggelig å høre fra deg! Er det slik at denne kvinnen tilfeldigvis heter Pie?» Mannen fortalte videre at hans foreldre hadde skilt lag da han var barn, og at også han hadde lett etter informasjon om faren. Moren hadde fortalt at faren hadde en datter i Norge som het Pie. Nå skrev han: «Hvis denne kvinnen er Pie, vær så snill å fortelle henne at jeg blir kjempeglad for kontakt». Neste morgen kimet telefonen i Lindesnes, det var gode nyheter.

– Jeg ble overveldet og glad. Dette var gøy! Er dette sant, er det virkelig tilfelle? spurte jeg meg.

Charlotte sammen faren på dåpsdagen sin.
Charlotte Wainwright Støer hadde få spor å gå etter, bare farens navn, fødselsdato og noen sort-hvitt-fotografier. Her er hun med faren på dåpsdagen sin.

Skriver til hverandre

Endelig hadde Charlotte fått en bror, Geoffrey. Og en svigerinne, og deres sønn og datter.

De neste ukene og månedene kommuniserte bror og søster jevnlig med brev og tekstmeldinger.

– Halvbroren min fortalte at også det neste ekteskapet til faren vår gikk fort over. Broren min og moren hans reiste til en annen stat og så ham ikke mer.

Først flere år senere traff Geoffrey faren, men det var et vanskelig møte. Charlotte tror faren ble bitter over forholdene som gikk i oppløsning. Men broren vil knytte bånd til sin nye søster. Han insisterer på å ta med familien til sørspissen av Norge når pandemien er mer under kontroll.

– Jeg gleder meg til å se ham, sier Charlotte som er litt spent på om de har noe til felles.

Broren elsker nemlig å gå turer i nasjonalparkene og bruker mye av fritiden der.

– Jeg vil ikke definere meg som den mest sporty typen, humrer hun.

– Men jeg vet heller ikke om jeg har lyst til å dra til California. Det var hensynsløst mot et barn å ikke la det ha kontakt med sin far. Hadde jeg fått mulighet, kunne jeg jo holdt kontakten. Slik det er nå, føles det bedre å bo i Norge. Ofte har livet vært tøft her, men så har det løst seg til slutt. Jeg tror at det er noen krefter som av og til hjelper oss. Og Frelsesarmeen fant broren min. Jeg er full av beundring over arbeidet Ettersøkelsen gjør. De må jo være utrolig flinke. Det må være en vanskelig jobb å finne folk, men spennende. At dette skjedde meg, var fantastisk! Jeg håper det var en mening med det.

For mer informasjon om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid og søknadsskjema, se frelsesarmeen.no, tlf.: 22998500, eller e-post: ettersokelsen@frelsesarmeen.no.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER