Plass for alle

Solen glinser på vannet og sprer sine varme stråler over et gammelt militærområde i Marviksbukta, som i seg selv innbyr til bading i sørlandsidyllen. På kaia står det tidligere hurtigruteskipet «Lofoten» i all sin prakt, og iblant dukker en og annen ubåt opp til Forsvarets teststasjon. Noen meter oppe i bakken er det imidlertid en helt annen type armé som holder til, og på denne tirsdagen – som på de fleste andre – dukker det opp studenter, asylsøkere, bostedsløse, lavinntektsfamilier og andre som av forskjellige grunner trenger tilskudd til et slunkent matbudsjett.

– Det kommer nok opp imot 150 husstander i uka på matutdelingen, sier kaptein Bjørn Edvart Andersen, som er leder for Frelsesarmeens nærmiljøkirke i Kristiansand sammen med kona Astrid.

Stemningen er avslappet, og et stort mangfold av frivillige i alle aldre deler ut fulle bæreposer med mat. Folk hilser på hverandre, husker navn og nyter et varmt måltid fra kjøkkenet. Diakoniarbeider Kari Klingsheim vandrer mellom bordene, spør hvordan det går og lytter til historier. Hun forteller at det ikke bare er mat som deles ut.

– Det har kommet flere ukrainske flyktninger i det siste, og de har først og fremst behov for informasjon om skoleplass, lege og søknadsskjemaer.

Frelsesarmeen i Kristiansand samarbeider med kommunen og fungerer som et mellomledd til flyktningene. Samtidig ønsker menigheten å være en brobygger.

– Forleden dag kom et russisk studentpar som ikke har rett på studielån, og som ikke får tilsendt penger hjemmefra på grunn av krigen, sier Kari.

– Den ene, som er språkstudent, pustet lettet ut da jeg fortalte at ingen trenger å gå sultne i Norge. Deretter tilbød hun seg å hjelpe med tolking i møte med ukrainerne. Tenk så fantastisk!

Bjørn nikker, og forteller at kjøkkenet og matsalen hvor matutdelingen foregår, på mange måter er selve hjertet i det nyrestaurerte flerbruksbygget som Frelsesarmeen i Kristiansand har disponert siden august 2020.

Kirka

I femten år var Frelsesarmeen i Kristiansand på jakt etter nytt kirkebygg, og det var ingen selvfølge at den nåværende lokasjonen på Lund skulle bli det endelige stoppestedet.

– Vi skulle faktisk inn et annet sted i nærheten, men så ble planene stanset av kommunen, selv om alle underskriftene var i orden. I stedet fikk vi dette bygget fra Forsvaret, som eneste private aktør.

Bjørn er tydelig fornøyd med hvordan saken løste seg, og det er høy aktivitet i gangene mens han gir Krigsropet en omvisning på huset, med flere nødvendige avbrudd underveis. Det er stadig noen som trenger litt assistanse, veiledning eller råd. Vi passerer loungen med smakfulle og behagelige stoler med blekrosa og mørkelilla trekk, og hvor man fra vinduene kan skue utover bukt, steinrøyser og trær. Vi kommer inn i gudstjenestesalen, hvor Forsvarets divisjonsmusikk tidligere øvde, og som derfor er spesialbygd for musikk, med tydelig og smakfull akustisk behandling.

– Denne bygningen var en av de siste som Forsvarsbygg satte opp i Kristiansand, og symfoniorkesteret til Kilden øvde faktisk her mens det nye kulturhuset i Kristiansand ble bygget.

Det som en gang var et kaldt og upersonlig rom, har blitt arkitekttegnet til en innbydende sal med nytt panel, parkett, stoler og gardiner. Plattformen inntil veggen preges av både tradisjon og nåtid, med botsbenker, bandinstrumenter og opptaksmuligheter. Alt ligger til rette for neste generasjon, etter 40 år i et nedslitt lokale i Østre Strandgate. Barne- og ungdomsarbeid er en tydelig satsning for Frelsesarmeen i Kristiansand, ettersom snittalderen stiger.

– Det er stadig nye fjes å se på barneaktiviteter som for eksempel familiespeideren. Lund er et område med mye nybygg, noe som også var en av grunnene til at vi ville flytte hit.

Han har tro på fremtiden. I august skal festivalen Sammen i sør arrangeres for andre gang i Kristiansand, flere frivillige engasjerer seg i menighetens Fretex-butikk i sentrum, et nyetablert gospelkor er i gang, boligtiltaket Familebosatt skal snart etableres, og deltagere boltrer seg med Gatefotballen i en gruppe på nærmere 40. Samtidig er Bjørn tydelig på at det trengs endringsledelse for å være relevant for morgendagen.

– Man kan for eksempel ikke kun synge gamle Perleporten-sanger i gudstjenestene, men også være åpne for fornyelse. Det gjelder ikke bare på musikkfronten, forteller han.

– Det første vi gjorde da menigheten flyttet til Lund, var å slå sammen formiddagstreffet og Hjemforbundet til et lunsjtreff. Nå møtes to grupper som ikke møttes før.

Han forteller videre engasjert om tilbudet Superonsdag med familiemiddag, og ungdomsklubben som har fått en egen gaming-gruppe. Ikke minst er han begeistret for SAMMs Garasje, et ferskt tilbud for alle ungdommer som liker å skru, kjøre i stykker og fikse igjen.

– Nå er nok jeg litt mer enn gjennomsnittlig interessert i motor, ler han.

Frelsesoffiseren cruiser selv rundt på en hvit Moto Guzzi-motorsykkel, og viser oss veien ned til verkstedet blant havnebygningene.

Crosscart og fellesskap

Gammel oljelukt siver inn i neseborene idet dørene åpnes inn til verkstedet. Skapene er fulle av alle slags typer verktøy og løse deler. En diger kompressor står parat, og opphøyd over bakken står den ene av de to crosscartene som ungdommene har som prosjekt for tiden.

– Har du choken på? spør voksenleder Erik Mulstad mens Håkon Sørensen (15) drar om og om igjen i snora.

Innsatsen gir resultater. Motoren setter i gang et lurveleven, og tenåringen flyr av sted mens han virvler opp støv og grus på gårdsplassen.

– Nå så du kul ut, roper flere av gutta, og latteren sitter løst etter hvert som flere får prøve seg.

– Bakakselen er stiv, så den er ikke så god til å svinge, sier Erik og passer beina sine for fartsfantomet. Han er med i Frelsesarmeen i Mandal samt Frelsesarmeens motorsykkelgruppe, hvorav sistnevnte har ansvaret for SAMMS Garasje. Bokstavene er en forkortelse for Salvation Army Motorcycle Ministry.

– Hvor får dere tak i deler og utstyr?

– Selve crosscarten fikk vi av en bekjent i Telemark, som driver et lignende opplegg. Ellers fikk vi mye verktøy av et oljeselskap som skulle legge ned, og bilrampa er min egen.

Erik forteller at tilbudet har vært en drøm for både han og korpsleder Bjørn i flere år, og at det kanskje var et slags bønnesvar at de havnet akkurat her på kaia, i et verksted som tidligere ble brukt til å fikse marinens biler.

– Jeg var her for to år siden, og sa da til kona mi at jeg fikk en følelse av at jeg skulle ha noe med dette verkstedet å gjøre. En stund senere tok Bjørn initiativ til opplegget, og vi startet opp i august i fjor.

Bjørn forteller at formålet med tilbudet er å gi ungdom ferdigheter til å mestre livet.

– Kristne verdier vektlegges i prosessen, med fokus på gode holdninger og verdier.

Det viser seg snart at fellesskap er en viktig verdi når mekkerne Håkon Sørensen (15), Bjørn Harald Egelandsdalen (21) og Emil Hauge (15) setter seg ned i den behagelige sofaen til TV-stua i loftsetasjen.

– Mekkingen er interessant i seg selv, men for min del er det viktigste at vi har det sosialt og morsomt sammen, sier Bjørn Harald.

Håkon og Emil forteller at ingen av dem kjente hverandre fra før, men at de på kort tid har blitt gode venner og godt sammensveiset; for øvrig et passende uttrykk i denne sammenhengen.

– Jeg syns det er veldig gøy å høre motorlyden og kjenne at man går sidelengs inn i en sving, smiler Håkon.

– Vi har også ofte biler her, og drømmen er å prøve seg på fullrestaurering av bil. Å få inn en gammel ramme og ta det derfra.

Foreløpig går mye av tiden med til å fikse de to crosscartene på huset, og Emil forteller hvorfor den ene foreløpig får hvile i fred:

– Vi var på glattkjøringsbanen i Sørlandsparken. Felgen knakk, potta knakk, og festet til bensintanken knakk, ler han.

– Den fungerer jo egentlig helt greit. Det er bare akslinga og dekket som er helt herpa, supplerer Bjørn Harald.

– Hvorfor er det så gøy å skru og mekke?

– Når du fikser noe motorisert og klarer å få start på den, så er det mestringsfølelse. Du vet at du kan få det til igjen, sier Håkon.

Musikkglede

Det lir mot kveld, men tilbake i Frelsesarmeens nye nærmiljøkirke siver det lys ut fra inngangen sammen med liflige toner fra flere messinginstrumenter. Hornorkesteret som har vært i drift i over 130 år øver, og tonene fra salmen Salige visshet fyller gudstjenestesalen. Dagens hornorkester teller cirka 20 medlemmer, spiller ofte på gudstjenestene i bygget, og har i tillegg spilleoppdrag blant annet ved julegrantenningen på torvet i byen, på institusjoner og ved Julegryta.

«En gang til med forspill», høres det fra dirigenten som har bakgrunn fra både Forsvarets stabsmusikkorps og Kristiansand symfoniorkester. Frelsesoffiseren Kjell Dahlstrøm (85) hører beskjeden og løfter opp althornet til dyst. Han har spilt hornmusikk nesten uten stans siden 1949, først i Arendal, deretter i Kristiansand.

– Etter at vi fikk dirigent Thor Arne Martinsen har standarden økt kraftig, og vi prøver å variere repertoaret med tanke på publikum.

Sang og musikk har alltid vært viktig for Kjell, som minnes gode tider med juniorhornmusikk, tamburinbrigade og strengemusikk.

– Jeg var også med som leder for Mannsmusikken i mange år, en sanggruppe i Frelsesarmeen med bare mannfolk.

På B-basshorn sitter frelsessoldat Jan Ove Møvik (66), som har vært med siden han var tolvåring. Han fremhever miljøet i hornorkesteret, kjærligheten for armémusikken, og forteller at pausene fylles med både andakt og kaffe.

– Hvordan vil du ellers beskrive Frelsesarmeen i Kristiansand for de som er nysgjerrige?

– Det er en menighet med plass for alle. Visjonen vår er: «Berørt, begeistret og satt i bevegelse av Guds grenseløse kjærlighet.»

Det er ikke bare frelsessoldater i hornorkesteret. Tidligere kirkesjef i Aust-Agder Jan Ivar Strømsodd (69) trakterer kornetten, og forteller at spillingen gir ham mer energi.

– Musikk aktiverer begge hjernehalvdeler og skaper nye forbindelser. Å spille i et orkester forbedrer finmotoriske evner, rytme og koordinasjon i venstre hjernehalvdel, samt fantasi, kreativitet og harmoni i den høyre hjernehalvdelen. Man blir lykkeligere og sunnere.

Ikke minst er møtene viktige i hornmusikken; møtet med publikum, møtet med musikkens glade og kristne budskap, og møtet med hverandre.

– Da dirigent Thor Arne og jeg møttes for første gang, oppdaget vi at begge hadde spilt i den samme guttemusikken i Bærum, forteller Jan Ivar.

– Da han begynte å snakke om folk som hadde vært med, nevnte han mitt navn uten å vite det, og da utbrøt jeg: «Det er jo meg!», til begges overraskelse.

Alle tre musikantene er skjønt enige om at orkesteret har åpne seter som bare venter på nye krefter, spesielt på slagverk, men også på trombone, baryton, horn og kornett. Jan Ove beskriver gjengen som en trivelig, trygg og engasjert gruppe, og Kjell hilser til fremtidige medmusikanter og sier:

– Hjertelig velkommen!

Det viktigste

Tilbake i loungen forteller Bjørn at det nye kirkebygget faktisk er litt for lite med tanke på alle aktivitetene som er i gang, og at de derfor må leie noen eksterne lokaler. Et eksempel er verkstedet, et annet er systua et steinkast unna, hvor kvinner som har falt utenfor arbeidslivet kan sy, få litt motivasjonslønn og komme seg ut av isolasjon.
Et annet tilbud som har trukket til seg folk denne våren, er troskurset Alpha med undervisning på både arabisk, persisk, russisk og norsk – og nettopp troen på Jesus er noe som frelsesoffiseren mener må få større plass. Pinsehøytiden som vi er inne i kalles «Kirkens fødselsdag», og Bjørn forteller at Jesus må være det sentrale i en menighet.

– Det er viktig å formidle hele tanken om suppe, såpe, frelse. At vi er mer enn en velferdsaktør.

Han poengterer videre at Frelsesarmeen også består av mer enn kun soldater og tilhørige, at Frelsesarmeen som kirke inkluderer alle som kommer på de forskjellige aktivitetene.

– Vi vil gjerne ha flere i medlemslistene, men man må ikke ha uniform eller si alle de rette tingene for å være en del av Frelsesarmeen!