Pratestedet Fyrlyset 1

Pratestedet

Folk på gata stimer til vaskeriet på Fyrlyset i Oslo. Etter at pandemien satte inn, trenger stadig flere en dusj, en ny ytterjakke eller få levert tøyet sitt til vask.

• Foto: Kristianne Marøy / Tekst: Marit Dehli-Johannesen / Artikkelen er hentet fra Krigsropet 5-2021
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

– Jeg har noen klær her, sier Anette. Hun kommer fullastet inn på vaskeriet på Grønland, slepende på store, svarte bager.

– Jeg bor på gata og på hotell når jeg har råd. Litt tjener jeg på å selge =Oslo, men jeg må virkelig få meg et rom snart.

Hun haler fram jakker og bukser og legger dem på disken. Jeanette Syvertsen står klar bak plexiglasset og stapper bluser og sokker ned i store blå poser. Hun får også høre litt av livshistorien til gjesten, et glimt fra en hverdag med få lyspunkter. Anette stråler likevel når hun har tømt den digre bagen:

– Nå får jeg rent tøy om noen dager. Det er kjekt! smiler hun og går ut i vinterkulda. De siste månedene er vaskeritilbudet ved Frelsesarmeens kontaktsenter utvidet. Mens de før bare hadde åpent to timer om dagen, kan mennesker med rusutfordringer nå stikke innom hele åpningstiden. Køene er borte, nå er det et helt annet tempo ved disken til klesutdelingen. Det er også her de gode samtalene oppstår, selv om de på grunn av koronarestriksjonene må stå på hver sin side av plexiglasset. Mange trenger å prate. Før kunne folk snakke i fred ute i kafeen, men strenge smitteverntiltak førte til nedstengning. Selv om flere miljøarbeidere er ute på gata, er det ikke like lett å få en åpen dialog når folk står i klynger og hutrer. Det er i vaskeriet det skjer.

Her kan du lese mer om Krigsropet

Bilde1: En hånd som holder i en penn og fyller ut et skjema - Bilde2: En haug av sko
Bilde1: En hånd som holder i en penn og fyller ut et skjema - Bilde2: En haug av sko
De ansatte holder system på hvem som har fått påfyll av klær og sko. Mange trenger varmt fottøy i vinterkulda.

Vise at det er håp

Jeanette kjenner folk, og mange kjenner henne.

– Det gir meg så mye å hjelpe andre, vise de som er lengst nede i grøfta, at det er håp. For det kan gå an å bli rusfri. Folka her vet hvor langt nede jeg var: Jeg gikk på heroin og bodde på gata. Du kommer ikke lenger ned. Det var så ille at jeg hadde «brukt opp» alle blodårene. Til slutt gikk jeg bare lei. Å kjenne Marit Myklebust hjalp meg opp igjen, sier hun og snakker om kaptein og daglig leder ved Frelsesarmeens behandlingssenter på Fetsund.

– Jeg har benyttet meg maksimalt av det Frelsesarmeen kan tilby: Jeg har fått hjelp både på Behandlingstunet, Gatehospitalet, Den åpne dør og i Bosatt. Og det funker jo, fastslår Jeanette. Nå har hun vært rusfri i sju år, og i over tre år har hun holdt myndig orden i rekkene av folk som trenger renhold fra innerst til ytterst. Som Jonas. I dag er han en snartur innom, på jakt etter fottøy. Gore-Tex vurderes mot vinterstøvler, men han bestemmer seg fort for joggeskoene.

– Hyggelig å se deg, Jeanette, smiler han og haster ut.

– Jeg har benyttet meg maksimalt av det Frelsesarmeen kan tilby: Jeg har fått hjelp både på Behandlingstunet, Gatehospitalet, Den åpne dør og i Bosatt. Og det funker jo!
– Jeanette Syvertsen, ansatt i vaskeriet på Frelsesarmeens kontaktsenter Fyrlyset i Oslo

Fra dusjen høres hese stemmer. En mann og en kvinne er nettopp kommet inn for å få en etterlengtet kroppsvask. Møkkete olabukser og gensere ligger strødd utover gulvet. Der får de ikke ligge lenge. Jeanette holder streng disiplin og ber dem legge skittentøyet i blå poser. Langs veggen står røde, blå, grå og turkise sekker klar for å ta imot 30, 40, 60 grader og kokvask. Alt sendes til Frelsesarmeens vaskeri i Borggata. Men da trenger også mange nytt tøy.

– Har du truser og bh?

«Hanne» kommer dryppende ut fra dusjen, gangen er ustø, og håndkleet surret rundt en tynn kropp. Sosionomstudent Therese Austneberg henter ned kurven med undertøy og finner riktig størrelse. Det gjør godt å trekke på seg nytt. Pierre Robert har forsynt Fyrlyset med sokker og boxere.

– Det er givende å hjelpe folk – å se at de blir så takknemlige for å få noen å snakke med, forteller hun. Navn på alle som leverer inn klær, blir notert og plottet inn i datasystemet. Noen har en tendens til å hamstre, så de prøver å holde et visst oppsyn.

– Takk, har du jeans i størrelse 36 også? spør «Hanne» og tar imot undertøyet med røde, hovne hender før hun tripper tilbake til våtrommet.

Dame iført hansker og munnbind står i et flislagt bad, utenfor en dusj med sprayflaske
Therese Austneberg vasker rent etter de som har fått seg en dusj.

Jeanette hever stemmen:

– Har dere rydda ut av dusjen nå så vi kan få vasket der? «Hanne» er snart klar med ny garderobe; dunjakke, olabukse og bag. Bare nesa stikker ut av hettegenseren.

– Jeg ser deg nesten ikke, sier Jeanette.

– Jeg er så trøtt, sukker «Janne», får med seg bagen og går ut til svart asfalt. Vennen følger krumbøyd etter.

– Du må komme tilbake innen en uke og hente tøyet ditt, sier vaskerilederen.

– Ja, det lover jeg.

Bilde 1:En dame med yttertøy mottar en pose med klær av en ansatt på Fyrlyset. Begge med munnbind. Bilde 2: 4 skittentøyskurver i ulike farger
Bilde 1:En dame med yttertøy mottar en pose med klær av en ansatt på Fyrlyset. Begge med munnbind. Bilde 2: 4 skittentøyskurver i ulike farger
– Med utvidede åpningstider finner mange ro inne ved kleslageret. Folk står ikke lenger i kø og roper på at andre skal bli ferdige i dusjen.
– Dette tilbudet er kjempebra. Det er ikke alltid jeg har leilighet eller et vaskerom tilgjengelig.
– Alexandre Dimas, bruker av vaskeriet

Gi folk respekt

Jeanette ser etter gjestene og forteller at de har slakket litt på kravet. Besøkende vet likevel at klærne kan bli sendt til Fretex eller delt ut til andre dersom de utsetter å hente de rene klærne.

– Hvordan er det for deg å møte igjen mennesker fra rusmiljøet?

– Det minner meg på at det er et liv jeg ikke har lyst til å vende tilbake til. Det er greit å ha en rusbakgrunn selv, da utnytter ikke folk deg. Det er ikke meningen å være hard, men rusavhengige strekker ofte grensene. Jeg ønsker å gi folk respekt og behandle dem likt som alle andre, sier Jeanette. Alexandre Dimas er fornøyd. Han kommer tynnkledd og ender opp med en vattert vinterjakke.

– Dette tilbudet er kjempebra. Det er ikke alltid jeg har leilighet eller et vaskerom tilgjengelig. Munnbindet skjuler et bredt smil, men øynene blinker fornøyd.

– Denne jakka passet meg veldig bra, jeg har jo bare en vest på meg. Tidligere har jeg fått det meste jeg har trengt her på huset. Jeg har brukt badet her ofte og fått sårstell hos Feltpleien. Nå er jeg heldig som har fått egen leilighet. Han nikker til Therese som er på vei inn i dusjene, utstyrt med hansker og spray.

– Vi foretar full desinfisering etter dusjen, og spesielt kontaktpunktene, alt som folk tar på, forklarer hun.

Et klesstativ med mange varme jakker i ulike farger.
Både Fretex og Gateteam Oslo forsyner Fyrlyset med klær. Ullundertøy er populært i vinter.

Ny støttespiller

Nestemann inn er en mager, ung gutt. Lavmælt ber han om påfyll. Fem minutter senere går han ut igjen iført tjukk genser, fleece og olabukse, alt trukket utenpå det han kom i.

– Undertøy og sokker går det mest av, men folk trenger også bukser, oppsummerer Jeanette. Fretex har alltid forsynt dem med klær, men under pandemien har de også fått en ny, kjærkommen støttespiller: Gateteam Oslo. På grunn av smittefaren kan ikke lenger den frivillige organisasjonen dele ut klær rett på gata.

– De har fullt lager og brenner inne med klær. Til dem kan vi si hva vi trenger, og vi har fått mye bra. Flere ganger har medarbeidere fra Fyrlyset sanket klær hos Gateteam Oslos lager.

– Vi er veldig glad for samarbeidet. Det viktigste er jo å få klær og sko ut til brukerne, sier Jeanette. De har også fått nye regnjakker og ullundertøy.

– Særlig stillongser har vært vanskelig å få tak i, folk har alltid bruk for det. En pensjonert offiser durer inn med en stappfull plastpose og tømmer innholdet utover disken.

– Dette er helt spesielt: Eva fra Eidsvoll har et stort hjerte for de som går her. Hun strikker og strikker sokker. Det er ikke første gangen, jeg har fått fulle kofferter og poser før, forteller oberstløytnant Odd Berg. Fyrlyset får mange bidrag. Etter at Jeanettes datter la ut et hint på Instagram, kom det inn over 20 par strikkede votter. Ukebladet Familien har også levert sokker.

– Det viktigste er at folk vil gi. Du må hilse Eva og si tusen takk, roper hun etter offiseren. Jeanette får ikke gjort mer før en ny gjest fyker inn i treningsbuksa, klar for å hente nyvasket tøy.

– De er ikke bretta, jo, sier Rune og folder genserne pent sammen. Han hever likevel tommelen for tilbudet:

– Det er første gang jeg bruker vaskeriet, men jeg har vært her siden Fyrlyset startet. I morgen drar jeg utenlands, sier han – med rene klær.


Oberstløytnant Odd Berg leverer en haug med strikkede sokker til Jeanette på klesutdelingen på Fyrlyset.
– Eva fra Eidsvoll har et stort hjerte for de som går her. Jeg har fått fulle kofferter med strikkede sokker fra henne, sier oberstløytnant Odd Berg som er innom med en ny ladning.

Vi bryr oss

Fagleder Geir Gustavsen styrer Fyrlyset iført munnbind. Det er ikke bare enkelt når mennesker er i krise og trenger full oppmerksomhet.

– Mye av kommunikasjonen vår er nonverbal, så det kan bli krevende situasjoner. Vi er ofte vant til å kunne legge en hånd på skulderen til noen, nå kan vi ikke det. Den fysiske avstanden gjør det mer vanskelig. Det er ikke lett å be folk om å rygge heller, når de trenger en samtale. Mange glemmer tometersregelen og kommer nærme. Det er dødt ute i kafeen. Mens det før kunne være 250 innom i løpet av en dag, er det stille nå. Men alle som trenger det, får mat hele dagen fra foodtrucken utenfor. Ved lunsjtid stepper avløserne inn i vaskeriet.

– Nå som det er blitt kaldt, betyr det mye med lange åpningstider. Vi har fått mye bedre dialog med de som er her. Nå er det her vi kommer innpå folk. De skal føle seg sett, at vi bryr oss, sier miljøterapeut Kristine Valseth. Men ikke alle er i snakkemodus: – Jeg har ikke tid til å prate i dag, for jeg får kanskje arbeid, sier en mann og tar med seg nye, brukte joggesko. Han blir avløst av Yngve, en høyreist kar, som gjerne vil snakke. Men først må han få sikret bakpartiet.

– Olabuksa mi er spjæra i ræva, jeg må få en ny! forkynner han.

– Har du også en ekstra truse?

– Ja, hvilken farge vil du ha?

– Det spiller ingen rolle. Jeg kler ikke av meg offentlig. Riktig størrelse hentes fram, og Yngve smiler bredt:

– Dette ser veldig greit ut. Jeg har fått mat og klær, og da er jeg forsynt.

To ansatte på Fyrlyset i Oslo, ikledd profiltøy står og smiler med munnbind på haka.
– Det gir meg så mye å hjelpe andre, vise de som er lengst nede i grøfta, at det er håp, sier Jeanette Syvertsen. Sammen med Therese Austneberg møter hun mennesker som trenger klær og noen som lytter.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER