Sammen på Akerselva

Between-leder Heidi Kristine Jørgensen Goodreid arrangerer ekspedisjonen. Nå står hun midt i rommet med et stort smil og med regntøy over armen. – Jeg tømte skapene hjemme, ler hun og er ikke det minste bekymret over været. Mens hun hilser blidt på alle som kommer inn, og tilbyr regnbukse til de som ikke har, gir hun oss litt informasjon om det varierte tilbudet på «Sommer med Sammen».

«Sammen» samarbeider med Home Start Gamle Oslo og med Frelsesarmeens «Familiebosatt». Tur til Bjørneparken, sommerfest, magisk kveld med tryllekunstner på Ensjøtunet, Tusenfryd-tur og musikalsk utegudstjeneste står på menyen i tillegg til dagens rotur som er i samarbeid med Akerselva trebåtforening.

Les mer om Krigsropet her

I trebåt under Oslo S

Uten noe behov for å heve stemmen har Heidi og hennes kollegaer, Hilde Skjelfoss Groven og Dana Oprescu, samlet flokken, og vi begir oss av sted til bryggekanten et par lyskryss unna. Der venter fire smilende og idealistiske trebåt-entusiaster.

– Dere vet jo en del om vikingtida, sier den ene og får ivrige nikk tilbake. Han forteller at teknikken med å bygge en trebåt er blitt arvet fra far til sønn helt fra de staselige vikingbåtenes tid. Så er det på med redningsvester og ut på elva hvor strømmen er ganske stri i regnværet.

Forventning og bittelitt nervøsitet henger i lufta når barn og ungdommer samles på Frelsesarmeen på Grønland. I dag skal de på rotur i trebåter på Akerselva, og regnet øser ned.

Farid har lagt seg ned på en sofa mens han venter på at alle skal samles. – Jeg gleder meg til å være i båt, sier han. – Jeg har vært i båt med mamma før, og jeg kan svømme, men bare under vannet.

Krigsropets utsendte får dele båt med tre søsken, Kalilou (10 år), Sonna (16 år) og Jarra (19 år), i tillegg til båteieren. Søsknene forteller at mor og far er fra Gambia, men alle tre er født i Norge. – I Gambia er over 90 prosent muslimer, forteller Jarra. De tre søsknene har gått på Frelsesarmeen siden Sammen startet for 11 år siden, så de føler seg hjemme der. Kalilou har vært med helt fra han var baby og gikk på babysang med mamma Anna. Sammen Between er fra 9 år og oppover, og derfor kan alle de tre søsknene være med på aktivitetene. Jarra ønsker å være med å hjelpe til fra høsten av. Men nå blir det stille ombord idet båten glir inn i tunnelen under Oslo Sentralstasjon.

Vi hører bare åretakene i mørket før stillheten blir brutt av buldringen fra et tog over hodene våre. Det føles spektakulært. Hvor mange kan si at de har rodd under Oslo S i en gammel trebåt? Tunnelen er omlag 500-700 meter lang, og akustikken er god. Nå hører vi stemningsfullt fløytespill fra en av de andre båtene. «Vem kan segla förutan vind? Vem kan ro utan åror?» Det er skipper Marius Løkse som skaper grøssefin stemning med blokkfløyte.

Bondegård i byen

Så ser vi lyset i enden av tunnelen, og snart er vi ute i en annen slags verden. Vi har foretatt en tidsreise fra gamle Oslo til det aller nyeste. Vi ser hvordan det nye Munchmuseet stiger rett opp fra Oslo-fjorden, og vi ser de aller nyeste leilighetene på Sørenga.

– Jeg skal bli rik og kjøpe en sånn, sier Kalilou. Søstrene sukker unisont på storesøster-vis. De har andre planer. Jarra begynner på sykepleier-studiet denne høsten, og Sonna tenker å gå den samme veien.

Jarra sitter i baugen og spør forsiktig om hun kan få lov å ro nå. Etter noen få åretak er rytmen på plass, og alle ombord blir imponert. – Jeg har gjort det før, smiler hun og ror oss fram til Losæter hvor bybonden Øystein Hvamen Rasmussen, tar imot oss.

– Dette været er en gave fra vår frelser, smiler han begeistret og rekker armene i været. – Jeg får vel uttrykke meg sånn når dere fra Frelsesarmeen er på besøk? Det er nesten så man må klype seg i armen. Vi er rett ved det ene av de to luftetårnene som man ikke kan unngå å legge merke til i Oslo, de som sørger for utlufting av Operatunnelen. Samtidig står vi midt på den frodigste sætra du kan tenke deg. Midt i byen!

Bybonden forteller om huset på Lo-sæter. Ja, for det er ikke noe rødt fjøs å se, men et bakehus som ligner på et vikingskip. Her kan hvem som helst få komme og delta, for Losæter skal være for alle. Hver onsdag er det fellesmiddag her. Da kommer folk og jobber i åkrene, så plukker de med seg noen grønnsaker inn og bidrar til middagen.

– I dette huset kan folk lage flate brød fra hele verden, forteller han og får oss med på en dialog om hvilke flate brød vi kjenner til.

– Alle land har sine spesielle flate brød, og her har vi ovner og takker som passer til alt.

Økologisk godteri

Gjengen fra Sammen følger ivrig med på en tur gjennom gården, og lar seg ikke be to ganger når det er mulig å smake på noe.

– Dette er den beste aspargesen jeg har smakt, fastslår Kalilou. I urtehagen er det «godterisalaten» anisisop som vekker mest begeistring.

– Wow, det smaker lakris! På grunn av korona-reglene har alle med seg hver sin matpakke i dag, men Øystein overrasker med varm te som han har laget av mange forskjellige urter. Det smaker himmelsk ute i regnet.

– Driver dere med genmodifisering? Det er Jarra som skeptisk stiller spørsmålet til bybonden. Han står med en gigantisk squash i armene.

– Nei, her driver vi med økologisk landbruk, forsikrer han.

– Genmodifisering er ikke vanlig i Norge i det hele tatt. Men mange spør om hvordan all trafikken rundt her virker inn på maten vi dyrker. I løpet av de årene vi har holdt på her, har vi ikke sett spor av dette i frukten og grønnsakene. Vi har heller ikke oppdaget forurensning i jordsmonnet, men dette er noe vi holder et øye med hele tiden. Vi tar jevnlige prøver.

Som en tryllekunstner trekker Øystein grønnsaker opp av jorden. Gulrøttene i gult, lilla og hvitt imponerer barna. I potetåkeren røsker han i et potetris og drar opp nok poteter til at de 16 barna kan få en hver.

– Husk å skylle dem! Farid står med en nyvasket potet i hånda. Han vrir og vender på den, og lager noen skjæremerker i lufta.

– Jeg vil lage pommes frites av den når jeg kommer hjem! sier han. Bybonden tar med seg gulrøttene inn på kjøkkenet, skjærer opp i skiver og serverer. Smilene brer seg når barna har smakt på gulrøttene i forskjellige farger.

– De smaker spesielt godt! utbryter ett av barna. Noen klatrer opp på taket av bakehuset for å se utover byen, mens andre tar en ekstra titt i hagen før de går samlet var engstelige på vei bort, hopper raskt om bord i båten nå. De vet hva som venter, og de gleder seg.

Mestring ombord

– Hvem vil ro først? spør Marius Løkse de to guttene som sitter i båten hans.

– Jeg vil! sier Leul og gjør seg klar på tofta.

– Husk å lene deg godt tilbake, så får du mye kraft i hvert tak, sier Marius. Konkurranseinstinktet slår til, og båten får stor fart.

– Vi må vente litt på de andre, det er hyggeligst å ro i følge, sier Marius. Rett ved kulverten legger Leul årene inn i båten igjen og bytter med Dennis, sønnen til Dana som jobber på Sammen.

– Det er så bra i Norge, at man lærer mye om friluftsliv og naturen, det er viktig kunnskap. Jeg kunne ikke ro da jeg var liten, sier rumenske Dana. Inne i kulverten fylles rommet med alle mulige båtsanger, noen ganger i kanon. Ro, ro, ro din båt, ta din åre fatt.

Strømmen er sterk nå, det er minst en meter i sekundet, forklarer Marius idet båten kommer ut av kulverten og vi ser regndråpene fyke av gårde. Oppe på brygga tripper barna etter å komme inn i varmen.

– Jeg sovnet om bord, jeg, sier 9 år gamle Hermon idet hun har hengt av seg den våte regnjakka. Hun spretter av gårde med sin nye venninne Mika, som nettopp har startet på Sammen. Hilde tar imot oss. Hun har løpt i forveien, kjøpt boller og varmet kakao. Praten går høylydt, og barna koser seg over kakao med krem. Kalde og våte med roser i kinnene. Det er tid for å reflektere over dagens opplevelser.

– Hva betyr det at vi mennesker har et forvalteransvar? spør Heidi.

– At vi skal ta vare på det Gud har skapt. Det er viktig å tenke på miljøet, sier Jarra.

– Mye handler om innstilling. Først må man innse at det er global oppvarming, mener Guste fra Litauen.

– Og vi kan gjøre noe med det hvis vi vil, legger Sonna til. Heidi forteller om munken Frans av Assisi som bodde i Italia på slutten av 1100-tallet, og som var opptatt av å ta vare på skaperverket, de fattige og dyrene. Hun leser Solsangen hans som avslutning på en opplevelsesrik dag i kontakt med naturen:

Lovet være du, min Herre med alt du har
skapt, særlig bror solen,
som gir oss dagen, og du gir oss lys ved den.
Lovet være du, min Herre, for bror vinden
og for luften og skyene og himmelen
og all slags vær, for ved det lar du all din
skapning få livets opphold.
Lovet være du, min Herre, for søster jorden,
vår mor, som oppholder oss
og bærer oss og frembringer frukter og
gress og fargerike blomster.