Sjansespillet

– Det nytter ikke bare å si til ungdom at de ikke skal ruse seg. Rus er for mange en flukt fra noe i livet, eller kanskje bare en opplevelse de føler de trenger. Hvis samfunnet er bra og folk blir inkludert, tror jeg langt færre ville få rusproblemer. Vi må tilby ungdom noe annet, vi må ha fotballbaner, svømmehaller, aksept for å velge ulike interesser, sier Leo Ajkic engasjert.

Les mer om Krigsropet her

Mange sider av rusen

Ajkic har laget mange dokumentarserier for radio og TV. Blant annet serien Flukt, hvor han snakket med flyktninger og også brukte sin egen flyktningbakgrunn for å belyse hverdagen til noen av dem som flyktet. I fjor høst tok han for seg temaet rus. Gjennom fem episoder som ligger ute på NRK, viser serien Rus noe av det sammensatte bildet dette er. Ajkic møtte folk som synes det er uproblematisk å bruke rusmidler, som russen som festet og opplevde rus som kjempegøy. Og den andre siden. De etterlatte etter Jens, som døde av en overdose bare 21 år gammel. Halvor, som etter mange år med mye rus innså at han hadde et problem og kjempet seg gjennom avrusing og etablering av et rusfritt liv. Og Espen, som prøvde å balansere på gesimsen på et hus med høy promille. Han falt 14 meter ned og er skadet for livet.

Ajkic oppsøkte også noen av dem som ser hva rusen kan føre til, som ansatte på akuttmottak og i politiet.

– Jeg har alltid vært interessert i rus, fordi det er over alt i samfunnet. Det er et tema med mange sider. Det er ikke svarthvitt og enkle svar, men debatten er veldig polarisert.

Leo Ajkic vokste selv opp i et område i Bergen hvor det var mye rus, ikke langt fra Nygårdsparken hvor rusmiljøet holdt til den gangen. Det var ikke slik at de tråkket på sprøyter i gatene, men det var et område hvor det bodde en del rusavhengige, og mange i nabolaget som drakk for mye eller ruset seg på andre ting.

– Man sier ofte til barn at de må holde seg unna slike folk, men jeg bodde jo der. Og det gikk fint, de gjorde meg aldri noe.

Ekte konsekvenser

Dokumentarserien retter seg spesielt mot ungdom. Ajkic håper foreldre og ungdom ser det sammen og får noen gode samtaler. For fortsatt er rus et tema mange synes det er vanskelig å snakke om. Før programmet skulle lages, intervjuet de mange ungdommer om hva de ville se i et program om rus. Veldig mange sa faktisk at de vil høre om konsekvensene og de negative sidene. Men de vil høre om ekte konsekvenser, ikke overdrivelser eller usannheter.

– Voksne har lett for å fortelle ungdom at rus bare er farlig. Men de avslører kjapt at det ikke er sant, for de ser jo at det går bra med de fleste som prøver. Vi kan ikke bare si «det er farlig», vi må fortelle dem akkurat hva som er farlig. Som at de kanskje kjøper noe de tror de vet hva er, men som faktisk er sterkere enn de tror, eller blandet ut med livsfarlige stoffer. Dersom ungdom tar feil valg, må de i alle fall vite hva de må unngå å gjøre for å ikke miste livet.

I serien Rus ser han på både alkoholbruk og illegale rusmidler. Mange tenker på det som to helt forskjellige ting, men det er ikke Ajkic uten videre enig i.

– Alkohol er jo tillatt og en del av kulturen vår, vi kan kanskje kalle det en ukultur. Jeg har snakket med mange som mener at hadde alkohol vært noe nytt vi fikk tilgang til nå, så hadde det ikke vært lovlig. Men så sier de at «det er kulturen vår, så det kan vi ikke gjøre noe med». Det er jo ikke slik at alkohol er ufarlig og alt annet er farligere. Jeg fikk selv noe jeg trodde var karsk eller noe sånt en gang, men som viste seg å være metanol. Det svartnet for meg, og det kunne gått veldig galt – i ettertid leste jeg at man kan bli blind av å drikke metanol.

Samtidig viser han i serien noen eksempler på illegale rusmidler politiet har beslaglagt, som var langt farligere enn kjøperen nok trodde. Fentanyl er den store frykten, enkelte illegale rusmidler kan være tilsatt dette stoffet. Fentanyl er et smertestillende medikament som kan brukes for eksempel etter operasjoner. Men det er 100 ganger mer potent enn morfin, og selv ørsmå mengder kan drepe et menneske.

Vi må forstå gledesrusen

Ajkic har selv mistet venner og kjente til rus. Likevel er det viktig for ham å vise alle sider ved rusen, også de som oppleves positive. Han mener vi ikke kan forstå rus uten å forstå gleden. De som koser seg med rusmidler på fest, som ikke har noen problemer med å kontrollere inntaket og synes rus er positivt. Alt dette som gjør bildet både komplekst og nyansert, og som det derfor er viktig å reflektere over. Men det betyr på ingen måte noen forherligelse av rusen. Etter at programmet ble sendt, har han ikke en eneste gang fått tilbakemelding fra noen som sa at «nå skal jeg ut og ruse meg, nå vet jeg hva som er trygt». Derimot har han hørt fra folk som fortalte at de nå hadde innsett at de har et problem og vil søke hjelp. Mødre har ringt ham og fortalt hvor fortvila de er over ungdom som ruser seg og har mistet jobb eller skoleplass. Flere har sagt at de nå engasjerer seg og vil gjøre noe for ungdom, lærere forteller at de viser serien til elevene sine. Folk som jobber med rus har sagt de synes det er et bra program.

– Det er jeg glad for. Jeg tenker det er de vi må høre på, de som har drevet med rus og vil ut av det, og de som jobber med rus og vet hva som kan hjelpe.

Roet angsten med rus

En hel episode i serien er viet Jens. Han ble bare 21 år. Trolig tok han en tablett for å roe angsten sin, uten å vite at den var penslet med fentanyl. Han slet med å finne sin plass og hadde hatt utfordringer med rus en stund da han døde. Men programmet bruker også mye tid på å vise de andre sidene av Jens. Han var en god venn, en aktiv gutt som mestret det meste av fysisk aktivitet lett, en som brydde seg om andre og engasjerte seg for unge asylsøkere.

– Det er tøft å møte etterlatte. Når en person er død, sier vi jo gjerne at vi må tenke på de gode stundene. Men jeg måtte spørre om alt det negative, hva som skjedde. Jeg skulle jo bli kjent med en som ikke er her lenger, via de etterlatte. De er veldig bra folk, jeg har kontakt med dem fortsatt. Det å bli kjent med folk og komme nært innpå dem, er noe av det beste med å lage slike programmer. Men det er også det tøffeste, å bli kjent med folk – spesielt de med slike vonde historier. Man blir sliten av det, når jeg kom hjem klarte jeg ikke å bare sove, jeg tenkte på det.

Jens sin historie er også et eksempel på at dette kan skje hvem som helst og hvor som helst. Jens var en vanlig gutt fra en mellomstor by, fra en vanlig middelklassefamilie med gode og engasjerte foreldre. Han var en av dem som kanskje ikke først og fremst ruset seg for å ha det gøy på fest, men for å slippe angsten. Skal vi sørge for at det blir færre slike skjebner, tror Ajkic vi må begynne lenge før rus i det hele tatt er aktuelt, blant annet i barnehagen og i skolen. De som ikke klarer å sitte stille i barnehagen, må få lov til å røre på seg. De som er urolige på skolen, burde kanskje få andre måter å lære på, eller flere timer der de kan løpe og være aktive.

– Det er mye angst i samfunnet, mye mer enn da jeg var ungdom. Mange unge har sosial angst, de er redde for hva andre tenker og mener om dem, sosiale medier bidrar også til det. Det fører til økt brukt av angstdempende og antidepressive rusmidler i samfunnet. Rusproblemer er ofte symptomet på andre utfordringer. Det løses ikke ved at politiet begynner å ta kontakt med 16-åringer. Vi må ordne opp i dette sammen. Det må rett og slett være gøyere å leve! De som har opplevd traumer, som for eksempel omsorgssvikt i oppveksten, kan ha høyere risiko for å bli rusavhengige. Jo mer kjærlighet det er i samfunnet, jo mindre kjærlighet vil du føle av å ta en dose MDMA, sier han.

Gi folk sjanser

Frelsesarmeen møter mange som virkelig sliter med rusen, som kanskje bor på gata og har mistet det meste. De færreste av dem trodde nok at de noen gang skulle havne i den situasjonen. Ajkic mener en viktig nøkkel for å forebygge at det går så langt, og til å få folk ut igjen av rusen, er å gi folk sjanser. Mange sjanser.

– Det skal ofte så lite til før folk blir utstøtt. Mange av dem som har havnet på gaten, hadde ikke egentlig skikkelige rusproblemer i starten, men de ble utelukket fra fellesskapet og dermed dyttet mer ned i den verdenen. Jeg har møtt folk som mistet jobben på grunn av bare en joint. Det gjorde at de havnet i miljøer hvor det var mer enn bare jointer som var akseptert. Vi sier ofte at vi er verdens beste land. Men er vi det beste landet for heroinavhengige? Eller for dem som ikke har et rusproblem, men ruser seg litt innimellom?

Selv ville han gjerne ansatt en rusavhengig. For skal man få jobb i Norge må man normalt være helt rusfri. Det stenger dører og gjør det vanskelig å komme ut av rusen.

– Det er klart det er noen jobber som krever at man er rusfri. Men jeg tror det er mange jobber man kunne hatt selv om man har et rusproblem. Min erfaring er at rusavhengige ikke skader noen andre enn seg selv.

I serien møtte han flere unge som brukte kokain på fest. Noen forklarte også at de ikke brukte amfetamin, det var noe de forbandt med narkomane. Kokain derimot, er dyrt og høystatus.

– Folk fra rike familier havner jo også sjelden på gata hvis de blir rusavhengige. De har familie som bryr seg, sørger for bolig, havner de i trøbbel fordi de har lånt mye penger til dop, kan familien hjelpe. De som ikke har familie med penger og et nettverk rundt seg, de kan miste alt.

Ingen enkle svar

Men uansett hvor vellykket man ser ut til å være, kan rus og overdoser ta liv. Ajkic har selv hatt en kollega som døde av heroinoverdose på julebord. Han jobbet mye, var veldig disiplinert på jobb og tilsynelatende var han glad og fornøyd.

– I ettertid ser jeg at han nok jobbet så mye fordi han trengte penger til rus. Og når han virket glad, var nok det en maske han hadde mot verden. Men der og da var det ingen som mistenkte det.

Ajkic har sett hvor fort det kan gå galt, folk som gikk i klassen hans på skolen som døde av rus, blant annet. I en av episodene oppsøker han en psykolog, for å finne ut mer om hvorfor det gikk bra med ham og ikke med andre. Men han tror ikke det egentlig er noe fasitsvar å finne.

– Det er så mange ulike faktorer som spiller inn. Noen som vokser opp med en far som er alkoholiker, velger å ikke drikke fordi de vet bedre. Andre får selv alkoholproblemer nettopp fordi de vokste opp med det. Jeg tror ikke det finnes enkle svar på hvorfor det er sånn.

Etter at Rus-serien var ferdig, er det komplekse asylsaker som opptar Ajkic, han har laget en ny dokumentarserie med utgangspunkt i Mustafa-saken. Men han skulle gjerne laget en sesong til av Rus også:

– Jeg har lyst til å lage en serie som er rettet mot voksne. For det er mye her som vi bør snakke ærlig om! Jeg kunne også tenke meg å reise andre steder for å finne ut hvordan de gjør ruspolitikk og behandling av rusavhengige. Jeg tror ikke det er så enkelt som at Norge er verdens beste land på dette feltet. Det er mange som gjør det dårligere enn oss, med mer straff og strengere regime. Men det er også mange vi kan lære av!