Sjøoffiseren som ville bli frelsesoffiser

– Jeg ville være en disippel, sier han selv. Boka har han ennå. Den er godt slitt. Idet Thomas på 49 år starter utdanningen ved Frelsesarmeens offisersskole, får vi være med på en liten tidsreise.

Han ser livet i retrospektiv og fester imaginære knappenåler ved hendelser som har ført ham dit han er i dag.

– Jeg kan huske første gang jeg kom med det vi kan kalle et kristent vitnesbyrd, smiler han og tar oss med til en lekeplass i nabolaget der han vokste opp, i Lørenskog.

– Hvert borettslag hadde sin egen lekeplass, men jeg hadde beveget meg bort til nabolekeplassen. Da kom ei jente og sa at jeg fikk ikke lov å leke der, og hvis jeg ikke gikk bort, skulle hun rope på Supermann.

– Da roper jeg på Jesus, svarte jeg. For ingen er sterkere enn ham!

Bibelen som lektyre

Thomas trodde på Jesus, men hadde ikke noen naturlig tilhørighet til et kirkesamfunn.

– Jeg husker jeg kunne ønske at familien min var en sånn som gikk til kirken hver søndag. Jeg så hvordan bilene samlet seg utenfor pinsemenigheten og lengtet etter å være som dem. Jeg følte meg veldig utenfor når jeg betraktet kristne menigheter.

Lengselen slapp ikke taket. Da 20 år gamle Thomas begynte å reise med buss fra Lørenskog til Sofienberg tekniske fagskole, opplevde han noe underlig.

– Bussruta gikk forbi Stovner, og der så jeg hver dag neonskiltet til Frelsesarmeen lyse imot meg. Det var som om det kalte på meg, og det vekket min nysgjerrighet. Jeg bestemte meg for å studere Bibelen mens jeg var hjemme alene i fellesferien.

Han forteller at det skjedde noe da han kom til Johannes-evangeliet, kapittel 21.

– Da disiplene møtte Jesus på stranda, var det som om jeg var med i fortellingen. Jeg ble en del av fellesskapet rundt bålet. Tid og sted ble opphevet, og jeg ble ett med historien. Det var en dyp, åndelig opplevelse som har preget meg siden.

Thomas smiler litt mens han forteller slutten på denne episoden, vel vitende om at den høres helt tilfeldig ut, men for ham ble den viktig.

– Rommet lå vendt slik at når sola gikk ned, ble lyset fra naboblokka reflektert inn til meg. Rommet ble opplyst. Dette skjedde akkurat mens jeg satt der på stranda med Jesus, og det var en vakker «timing». Det gjorde øyeblikket helt fullkomment.

Det mørkeste England

I leiligheten som han deler med kona Ingunn, er mye veggplass dekket av bo ler.

Thomas har alltid vært en lesende fyr, og bøker har spilt en ekstra viktig rolle på veien. Gutten med den underlige dragningen mot Frelsesarmeen, fant boka Generalen på biblioteket.

– Jeg satte meg til å lese om William Booth, som startet Frelsesarmeen, om hva han sto for og trodde på. Det sammenfalt veldig med hvordan jeg selv tenkte og forsto dette med tro.

– Men du hadde fremdeles ikke noe med Frelsesarmeen å gjøre?

– Nei, det som gjorde at jeg tok kontakt med Frelsesarmeen, var at jeg hadde lest boka In the Darkest England and the Way Out. Jeg har den her!

En ivrig Thomas finner raskt fram boka hvor William Booth beskriver det mørkeste England på 1800-tallet og skisserer hvordan han ser for seg at folk kan komme ut av fattigdommen. Alkoholikere kan bli fri fra avhengighet, prostituerte kan få et verdig liv og fanger kan bli lovlydige borgere.

Boka er nærmere 130 år gammel, og Thomas bretter forsiktig ut en tegning som er festet til boka. Det er som et kart over Frelsesarmeens sosiale prosjekt.

Kontakten mot Frelsesarmeen tok han på telefon. Den unge gutten ringte til Frelsesarmeen på Fjellhamar og ble invitert til et måltid hos Thorleiv og Hilde Valen neste dag.

– Jeg er evig takknemlig for hvordan jeg ble tatt imot, forteller Thomas.

– De var så trygge, og vi hadde en felles forståelse. Jeg husker ikke lenger alt vi snakket om, men jeg husker at jeg fikk prøve Thorleivs fravokste uniform. Den satt som et skudd.

Skiftet kurs

Livet til Thomas skulle ta noen svinger, men han sluttet aldri å betrakte seg som en av disiplene til Jesus. Riktignok ble han aldri fisker, slik som mange av forgjengerne, men han har alltid vært fascinert av sjøen og fant sin yrkesvei på havet.

– Hun som ble min kone, er fra Vestnes og studerte i Molde. Jeg fant et studium i nautikk i Ålesund, altså læren om å navigere til havs. Det er dermed ikke første gang i mitt liv jeg er kadett, for etter det treårige studiet ble jeg sjøkadett, smiler Thomas og forklarer hvordan systemet er.

Han ble uteksaminert som sjøoffiser med sertifikat som styrmann. Det ble 20 år i det maritime. Han hadde fire til seks uker av gangen ute i Nordsjøen.

Det å ha levd sammen slik man gjør på en båt, og vært leder for andre mennesker fra ulike land, kulturer og religioner, vil nok komme veldig godt med når overstyrmannen nå har skiftet kurs.

Etter mange år på Nordvestlandet, flyttet han og Ingunn til Kristiansand. Dermed kan vi igjen sette noen knappenåler på livskartet, for her var det at Thomas ble innvidd til frelsessoldat.

– Jeg så det kjente Frelsesarmé-flagget vaie på utsiden av en bygning, og det ble som en invitasjon for meg. Jeg ble tatt imot med åpne armer og ble raskt veldig aktiv der, ikke minst i diakonien hvor jeg blant annet deltok i matutdelingen.

Disippel på heltid

Thomas forteller med stor glede om hvordan han plutselig befant seg midt i det han hadde lest og drømt om, William Booths store prosjekt. Men han kjente at det ikke var nok å bidra på fritiden.

– Under pandemien ble disse tankene sterkere og sterkere, og jeg delte dem med kona mi. Hun kjenner meg jo godt, og hun har støttet meg hele veien.

Å være gift med en som er offiser i Frelsesarmeen, vil kanskje bety noen flyttinger, og Ingunn har fått smake på det allerede. Hun er på plass på Jeløy med mann og hund og katt. De tre barna er voksne nå.

Thomas liker å sitte på skolebenken igjen. Med sitt tydelige prosjekt om å være en disippel er han klar over at han har mye å lære.

– Teologi er ikke lett. Det har vært diskutert i 2000 år, og jeg har en ydmyk holdning til bibeltekstene og hvordan de kan tolkes. Og når det gjelder framtida ... Jeg skrev noe om det her ...

Thomas leter fram et notat og leser. Det handler om det aller viktigste for den ferske kadetten, og teksten avslutter slik:

«Jeg lengter etter at denne kjærligheten og velsignelsen jeg har i Jesus, kan strømme videre inn i andre menneskers liv. At de mennesker jeg møter på min vei, skal se meg som Jesu sanne disippel.»