Skipper i stormvær

– Nei, jeg var ikke redd, gjentar han.

– Bare gal. Jeg var så sint på det franske systemet.

73-åringen lener seg framover på stolen. Mannen som vanligvis smiler og trakterer gitaren på Frelsesarmeens møter, blir strammere i masken. Kontrasten til dramaet han opplevde i Sørishavet kunne ikke vært større.

Det er lunt og stille inne på Frelsesarmeen på Suduroy, til tross for heftige vindkuler ute. På veggen henger et av hans malerier, som viser engelen som trøster Jesus i Getsemane.

Sigmund har selv kjent nærværet når det har røynet på. Han har opplevd tap og vært i stor fare. Den garvede sjømannen mistet broren sin på sjøen, han vært i krigssoner og blitt beskutt i fredelige farvann.

Godtok ikke krav

For 25 år siden raste ikke bare bølgene. Det sør-afrikanske skipet han styrte, ble bordet utenfor de franske Kerguelen-øyene. På broa sto skipperen og så helikoptre kretse over fiskebåten mens et stort krigsskip nærmet seg.

Snart hoppet 12 bevæpnede franske soldater om bord og beordret mannskapet på 24 foran i båten. Der sto de i isvinden med maskinpistoler rettet mot seg. Andreasen ble beskyldt for å ha drevet rovfiske på tannfisk i et område der Frankrike hevdet å ha råderett.

Skipperen ville ikke finne seg i å bli behandlet slik. Fisket hadde skjedd utenfor Australia, båten var bare på vei tilbake til Mauritius.

– De krevde at jeg skulle betale 40 millioner franc for våre 85 tonn med tannfisk. Jeg hadde lyst til å kaste alle på sjøen. Det måtte da være rettferdighet, så jeg nektet å godta kravet.

Sigmund mener franskmennene hadde skjulte motiver. Mellom 1966 og 1996 hadde Frankrike drevet med atomprøvesprengninger på øya Mururoa i Fransk Polynesia i Stillehavet. Området ble sterkt forgiftet, og Frankrike fikk sterk kritikk.

Miljøaktivister sendte båter for å stanse sprengningene, noe som kulminerte med at fransk etterretning senket en av båtene, og en mann omkom. Det førte til slutt på testene, i hvert fall på papiret. Sigmund er av en annen oppfatning.

– Jeg er overbevist om at de flyttet alt utstyret til Kerguelen, 2000 sjømil fra mennesker, og skjulte det som foregikk på øyene. Jeg kan ikke bevise noe, men jeg vet hva jeg så og opplevde, fastslår han.

Frankrike hadde på denne tiden vedtatt nye regler om at det ikke var lov å entre 200-milsgrensen ved Kerguelen. Færøyingen styrte derfor langt sør for øyene og fisket i områder der ingen hadde vært.

På returen kom han for tett på i et forsøk på å spare olje, og trodde alt var i orden siden båten bare var på gjennomfart. Det var det ikke.

Det franske militæret ble trigget, og skipet ble tatt i arrest og ført inn til øya Reunion, en tidligere fransk koloni i Indiahavet utenfor Madagaskar. Der ble de værende.

Flere skip ble skutt i senk, til skrekk og advarsel. Samme skjebne led «Explorer», båten Andreasen hadde ansvar for.

Fanget i ni måneder

Bordingen og arresten av skipene ble en stor mediesak både i Frankrike og på Færøyene. Sigmund havnet på glattcelle i to døgn uten mat. Likevel kjente han seg trygg.

– Etter å ha drept all myggen i betongrommet, la jeg meg på brisken, ba en bønn og sov godt, forteller han.

Så bar det inn til intense forhør, i 48 timer.

– Jeg ble truet i timevis, men de kom ingen vei.

Kanskje var det sinnet hans som reddet ham fra en røff behandling? For skipperen sto på sitt. Til slutt ble han sluppet ut, ført til et hotell, men var ingen fri mann.

– Jeg var fange på øya i ni måneder. Hele tiden var jeg rasende, så jeg løp over en mil hver dag. Jeg nektet alt, sier han.

Skipperen kjempet for at mannskapet ble sluppet fri, og klarte det. Men fra 2. mars til 25. september ble færøyingen holdt på Reunion. Beskjeden var klar: Prøvde han å flykte fra øya, risikerte han to års fengsel.

Støttet angstfylte sjømenn

Sigmund kjente at han hadde en oppgave i denne fasen. Andre sjømenn som var arrestert, slet med angst, og han var der for dem.

– To spanjoler som var fanger sammen med meg på hotellet, var så redde. Den ene var blitt tannløs i slagsmålet da båten deres ble bordet. Da tok jeg bussen ned til skipet og fant tennene hans oppe på broen, så da fikk han dem på plass igjen, humrer han.

Hjemme på Suduroy satt kona Annedukk og de to barna uten anelse om hva som foregikk. De var vant til at Sigmund var borte både fire og sju måneder, men denne gangen fryktet de at han ikke ville komme hjem.

Pressen fulgte saken, men fikk få signaler. Månedene gikk.

– Hvordan klarte du å la være å bekymre deg?

– Jeg var aldri redd. Jeg hadde Gud med meg og ba for dem hjemme.

Men etter hvert kjente han at han trengte andre kristne rundt seg, og begynte å lete etter en menighet.

Lurte alle hjemme

På en av sine vandringer i hovedstaden Saint Denis så han et kors på en bygning. Dagen etter dukket han opp på møte hos pinsevennene.

– Der var det masse bønn og tungetale. Jeg ba på færøysk, og det var min tungetale, ler han.

Han er ikke så opptatt av teologiske skiller. Siden han dro til sjøs som 14-åring, har han oppsøkt kirker på alle kontinenter.

Nå var det godt å ha en menighet i ryggen. Hjemme på Våg ba de for ham i Frelsesarmeen. Kanskje ga det ham ekstra styrke? Sigmund og en spansk venn tok opp kampen, advokatene fikk fortgang i rettsprosessen og vant til slutt fram.

I den første rettssaken, styrt av det franske militæret, fikk ikke skipperen lov til å snakke.

Da han sto foran dommeren i runde nummer to, var beskjeden tydelig: «Det var ikke én fisk i de 85 tonnene dere tok fra meg, som var under fem kilo. De fransk-styrte trålerne som leverer fisk til markedene her, har lettere fisk. Det er de som utrydder stammen, ikke meg.»

Det tok ikke lang tid før mediene i Paris var på saken, og Sigmund ble oppringt av franske rederier. Resultatet ble at kun ett rederi fikk operere i dette farvannet. Med det var skipperen endelig fri.

Sigmund fikset en kjapp retur til Færøyene og lurte både pressen og familien. Han rakk akkurat 18-årsdagen til datteren.

– Det var godt å komme hjem, smiler han.

Komponist og låtskriver

Han vet at sjømannslivet har vært utfordrende for familien, men uteperioder er en del av livet på Færøyene.

– Alle barn her er vant til at far er på sjøen. Til sjøs savnet jeg alltid familien, men vi fikk ikke tid til å tenke. Hviletid hadde vi ikke, og kunne heller ikke ringe eller sende meldinger.

Da gjorde det godt å be.

– Jeg har alltid hatt troen med meg, forteller skipperen som har seilt på de fleste hav.

I Klaksvik, der han vokste opp, var familien med i kirken og Indremisjonen, men for Sigmund ble det lite tid til menighetsliv. Ute på havet derimot ble han slått av skjønnheten i skaperverket.

– Det er så stort, helt fantastisk. På sjøen ser du fugler, fisk, hval og koraller. At dette er Gud skaperverk, tenker jeg alltid på. Det er helt utrolig å oppleve soloppgang og stjernehimmel.

Og nå er han her på Våg. Endelig landfast. Det merkes.

– Sigmund er en veldig god støtte for oss i menigheten, sier Henriette Midjord, leder for Frelsesarmeen på Våg.

I inngangspartiet henger et av Sigmunds malerier, et kors som viser veien til frelse. I sangboka står en av sangene hans. Og de er det mange av.

Sigmund har gitt ut to CD-er og skrevet 300 sanger, de fleste om Jesus, men også noen sjømannsviser. Mannskoret Ordet på bordet stemmer ofte opp med en av hans låter.

– Sigmund stepper inn hvis vi trenger noen til å lede søndagsskolen. Han taler, vitner og er fin å snakke med, sier Henriette.

Hun er imponert over innsatsviljen.

Nær døden og livet

Sigmund snakker ikke så høyt om det, men han har vært alvorlig syk.

– Jeg har sett døden i øynene flere ganger, men jeg er ikke redd for å dø.

I fjor hang livet i en tynn tråd. Etter flere dager med puls på 30 bar det på sykehus, først til Tórshavn, så til København. Legen var forbløffet over at han var i så god fysisk form. De lange turene med hunden hadde nok reddet ham. Sigmund har også hatt blodpropp og kreft i nyren.

– Jeg har fått livet i gave. Jeg gleder meg over å se at andre har det godt. Vi skal hjelpe alle til å finne veien til himmelen.

Hvorfor ble Frelsesarmeen hans menighet?

– I mine øyne var Frelsesarmeen bare en hjelpeorganisasjon. Men da de kom til Våg i 1971, likte jeg dem med det samme.

Her møtte han en gjeng norske ungdommer fulle av liv, som spilte gitar, piano og slo på tamburiner.

– Det var helt fantastisk. Og jeg tenkte: Her må jeg være!

Det er nå 46 år siden han og kona ble soldater, men Sigmund kjenner at han har mer å gi.

– Vi lever så kort tid. Jeg spør meg: Hva bruker vi tiden til? Jeg har fisket hele mitt liv, nå vil jeg fiske mennesker.