Tastatur og tangenter

Inne på kaffebaren Erlik Kaffe i Akersgata i Oslo, et steinkast unna kontorene til Aftenposten, møter Krigsropet medieprofilen Andreas Slettholm (38). Før intervjuet setter ordentlig i gang, spaserer tilfeldigvis tidligere statsråd Torbjørn Røe Isaksen forbi og hilser.

– Jeg er ikke så vant til å være den som blir intervjuet, smiler Andreas. – Har du noen tips?

– By på deg selv, smiler Torbjørn tilbake.

Andreas sin livshistorie inkluderer både en journalistisk og en musikalsk løpebane – og en oppvekst i nærmiljøkirken Templet; Frelsesarmeens flaggskip i hovedstaden. Han er ulastelig antrukket med svart blazer og rutete skjorte i blått og hvitt, men merker at han har litt grøt bak øret etter en hektisk familiefrokost. I hverdagen skal Andreas håndtere rollene som kommentator, musikant og pappa – og et ønske om å stadig utvikle seg.

– Det er viktig for meg å være i bevegelse og balanse samtidig.

Røtter

Pressemannen kommer fra en familie med dype og gode røtter i Frelsesarmeen. Bestefaren Bernhard Slettholm ble frelst under krigen og møtte Eva, kvinnen i sitt liv, på Armeens offisersskole. Deres sønn Yngve ble frelsessoldat, som igjen tok med sine barn til Templet, et sted hvor Andreas føler fellesskap og tilhørighet.

– Jeg var nok en av de «litt rare» på skolen, men hadde et godt miljø med mange venner i menigheten, hvor man også fikk brynt seg på mange forskjellige personligheter i et ressurssterkt og mangfoldig fellesskap, som igjen førte til personlig vekst.

Mang en musiker har startet sin gjerning i kirkesammenheng. Slik var det også for Andreas, som i barndommen jevnlig tok t-banen fra Godlia med en althornkasse under armen.

– Vi spilte i juniororkesteret til Templet, og faren min – som er samtidskomponist – sendte meg også på klassiske pianotimer fra jeg var 6 år gammel. Da vi etter hvert begynte å spille Beatles-sanger i timene, løsnet det skikkelig musikalsk for min del.

Han ble alvorlig bitt av spillebasillen og fikk en god mentor i Templet i den nå kjente musikeren Thor Erik Fjellvang. Etter hvert ble det orgelspilling i gospelkoret, samt piano på gudstjenester i Frelsesarmeen. Han fikk plass på musikklinja på Foss videregående skole, og balanserte hele veien miljøene på henholdsvis skolen, hvor flere av klassekameratene røyka hasj, med ungdomsmiljøet i Templet – hvor det plutselig var han selv som ble «frikeren». Neste stopp var musikklinja på Bibelskolen i Staffeldtsgate, før han kom inn på Musikkhøgskolen. Andreas ville bli best mulig, og musikken ble nesten altoppslukende. Men bare nesten. Det skrevne ordet hadde også hatt sin plass, og begynnelsen kom i Krigsropet; Frelsesarmeens ukemagasin.

– Som 10-11-åring var jeg noe man kalte «mini-journalist», og rapporterte fra barneprogrammet på Frelsesarmeens årskongress. Det var min journalistiske debut, smiler han.

– Senere fikk jeg sommerjobb i Krigsropet i et par år da jeg var rundt 14-15 år gammel, med ansvar for barnesidene i bladet.

Tanken på å bli en ordentlig journalist hadde likevel vært fjern for pianisten, helt til han en dag så en annonse på toalettet til Musikkhøgskolen. Studentavisa Universitas søkte etter folk.

Pressen kaller

Andreas hadde på det tidspunktet blitt 24 år, og den mest intense lidenskapen for musikk hadde begynt å kjølne. Han var lei av jaget etter å bli jazzpianist, og oppdaget til sin egen overraskelse at journalistverdenen i Universitas appellerte mer. Han fikk tid, erfaring, og landet til slutt i Aftenposten, hvor han har jobbet siden 2009 – først som reporter, deretter som kommentator.

– I lang tid tenkte jeg at det var litt tilfeldig at jeg ble journalist, men jeg skrev jo som sagt i Krigsropet mens jeg fremdeles gikk på barneskolen, og lagde til og med mitt eget fotballblad som het Corner, smiler han. – Interessen var egentlig naturlig.

– Er det ikke også flere likhetstrekk mellom musikk og journalistikk? Begge deler inkluderer jo formidling, rytme i språket og kreativitet.

– Absolutt, og som kommentator kan jeg bruke mer pensel enn hammer, og bruke tid på å skrive en god tekst i seg selv.

Han illustrerer sammenhengen som kan finnes mellom de to formidlingsformene, ved å fortelle om en gang han ble invitert til Debatten i NRK sammen med kommentatorer fra andre aviser. Det viste seg at tre av de fire paneldeltakerne hadde musikkbakgrunn.

– Det var Frithjof Jacobsen fra Dagens Næringsliv som også er medlem i rockebandet Gluecifer, Jonas Skybakkmoen fra Filter Nyheter som i tillegg spiller i punkbandet Johndoe – og meg. Da ble overlappingen tydelig.

Som kommentator fokuserer Andreas mest på norsk politikk og samfunnsliv, og har skrevet om alt fra utbygging av E18 til terrorisme, fra el-sparkesykler til klimatiltak, fra EØS-avtalen til trygdeskandalen. En viktig del av jobben er å prøve å rydde opp i kaotiske nyhetssaker, klargjøre og korrigere hva folk i de aktuelle sakene egentlig sier, og få inn nødvendige stemmer.

– Man blir en profil som folk leser, og som kommentator har man et stort ansvar for sakligheten i resonnementet og fremstillingen av det komplekse man skriver om.

– Hva tenker du om muligheten du har til å komme med din stemme i en av landets mest tradisjonsrike aviser?

– Det er en rolle jeg har brukt mye tid på å finne ut av, sier han.

– Jeg er egentlig ikke så opptatt av å mene noe i seg selv, men heller av hva jeg kan tilføre et saksområde eller en diskusjon. Samtidig føler jeg meg ekstremt privilegert over friheten i jobben; fra mulighetene til å få folk i tale og tilgang til andres analyser, til at man av og til kan sette skapet på plass, og sette nyhetsbildet i et helhetsperspektiv.

Andreas – som egentlig ikke er spesielt glad i å stikke seg frem – opplever det ikke som en stor belastning å ha en stemme i offentligheten, selv om han forstår at andre gjør det.

– Det er litt viktig for meg å nyansere bildet av hvordan det er å delta i offentligheten. Det er veldig få kjipe meldinger som kommer. Derimot er det mange hyggelige, særlig hvis jeg har skrevet noe som er litt bra.

Tilhørighet

Man kan fremdeles finne ham bak tangentene. Andreas har turnert med rockebandet Oslo Ess, gitt ut album med Anton Ruud i terapi, blitt fløyet til Andøya i militærfly for å spille med Karpe Diem, og spilt i husband foran 6000 mennesker i Praha på KFUM-konferanse. Selv om han ikke frekventerer Templet like ofte i dag som under oppveksten, sitter han likevel med jevne mellomrom på pianokrakken under gudstjenestene i Frelsesarmeens nærmiljøkirke. Han ledet kulturskolen på samme sted for noen år tilbake, og har en tilhørighet til menigheten. Han tar med seg sønnen på søndagsskole og kommer gjerne innom når foreldrene har ansvar for et arrangement. Når det gjelder egen tro, forteller Andreas at han «ikke har et særlig aktivt trosliv», samtidig som han har slått seg til ro med at han er kristen.

– Det er et svar som rommer mye, både i forhold til egen kirkebakgrunn og kulturell tilhørighet. Men det ligger også en trosdimensjon i det, en åndelig dimensjon, forklarer han.

– Jeg tror på dogmene om at Gud finnes, og at Jesus kom til jorden.

Andreas er stadig i bevegelse, og de forskjellige rollene i løpet av livet har vært med på å lære ham om hvem han er i relasjon til verden. Hans eget lille sted i verden er i Gamlebyen i Oslo, i byen han har bodd hele livet, hvor han kommenterer og musiserer, tar med seg ungene i barnehagen, ser Vålerenga-kamper, skriver låter og dikt, og ser fremover mot mulige skrivebravader. Målet er likevel ikke å «nå lengst mulig», men å trives med dagene som kommer.

– Selv om jeg er opptatt av å utvikle meg, så er jeg ikke nødvendigvis så ambisiøs. Jeg finner stor nok glede i en lørdagsfrokost med familien.