– Troen er en gavepakke!

Sissel går i Frelsesarmeen, og "bestillingen" hun fikk fra Krigsropet var omtrent som følger: Vi vil gjerne intervjue deg som «et eksemplar av arten kristen». Hvordan påvirker det hverdagen din at du har en kristen tro?

– Jeg er ikke noe prakteksemplar av en kristen, altså, begynner Sissel litt unnskyldende.

Men hun tar utfordringen. Hun har tross alt opplevd at troen holdt i de tøffeste årene av livet, og hun takker Gud for at hun i det hele tatt er i live.

Jenta fra skobutikken

Grunnlaget for Sissels kristne tro ble lagt hjemme hos pinsevenn-foreldrene som drev skobutikk i Bø i Telemark.

– Jeg skilte meg litt ut ved å komme fra pinsemenigheten. Skobutikken lå i hovedgata i bygda, og foreldrene mine la aldri skjul på hvor de hørte til. Jeg tok tidlig en beslutning om at jeg ville ta imot Jesus personlig, ikke bare være kristen via foreldrene mine. Det valget var ikke så lett i tenårene, og det som ble redningsplanken – ja, for det var relativt stusselig å være tenåring i en liten menighet på den tida – det var å komme inn i skolelaget.

Snart startet Indremisjonen med ungdomskor, hvor hun også ble med.

– Der traff jeg venner som jeg har den dag i dag, sier hun som på toppen av det hele ble leder for kristenrussen på videregående.

Sissel forteller om en tid med mye moro, men også dypt alvor. Ungdommene ble satt på valg:

– Vi ble utfordra på hvilket liv vi ville leve. Hva vil du ha med deg? Hva vil du velge bort? I dag tenker jeg at det er en god innstilling. Alle ting i livet handler om valg, stort og smått.

Sissel er tilbake i nåtid og tenker på dagens ungdommer.

– Jeg tror mange trenger dette i dag, å ha en tro på noe, noe som definerer deg, å ha et fotfeste utover det materielle. Ikke minst en tro som taler om kjærlighet og om trygghet og framtid. Men det koster. Vi lever i en tid hvor det som var opplest og vedtatt, er blitt rokket ved, så det koster å bli stående i den kristne troen.

Sissel tror kristne ungdommer i dag møter større motstand enn det hun gjorde.

– De blir mye mer utfordra på troen. Kanskje takhøyden var større før? I min ungdom ble vi bare sett på som litt rare, men fikk ellers være i fred med de vi trodde på.

– Men er det ikke mer spiritualitet blant folk i dag?

– Jo, det virker sånn. Men jeg får inntrykk av at spiritualitet er helt greit, men at det blir kleint hvis du sier at du tror på Jesus.

Sissel Hilde Sunde tror på Jesus. Ja, så konkret tror hun, at hun klamret seg fast til ham da hun holdt på å dø som en 35 år gammel småbarnsmor.

Fikk "halve Norge" til å be for seg

Det er en historie i Bibelen om en kvinne som hadde vært syk i tolv år. Hun trengte seg fram i folkemengden for å røre ved kappa til Jesus. Den fortellingen visualiserte Sissel for seg selv da hun fikk leukemi og måtte gjennom tøffe behandlinger.

– Jeg hang meg fast i kappa til Jesus, sier Sissel og knyter høyre hånd hardt sammen.

– Jeg fikk «halve Norge» til å be for meg, og jeg holdt meg fast i det bildet. Samtidig var jeg frustrert, selvfølgelig, og jeg sa til Gud: «Ærlig talt! Nå har jeg fått et lite barn, og så får jeg dette. Kunne du ikke beskytte meg mot dette?»

Men nei, dette er ikke en historie omlettvinte løsninger for den som tror. En dag fortalte legene at uten benmargstransplantasjon var det bare 15 prosent sjanse for å overleve. Ingen i familien hadde benmarg som passet, og det viste seg å være vanskelig å finne en donor som matchet, men takket være en fremmed kom dagen da blodkreften kunne overvinnes.

Når dette fortelles 20 år senere, er det i nøkterne ordelag. Fortvilelsen kan vi bare ane bak ordene.

– Med ny benmarg er man på en måte kurert, men kroppen er kjørt helt ned i kjelleren og man er uten immunforsvar i tre måneder. Da fikk jeg vannkopper, og medisinene førte til stor leversvikt. Da var grensen nådd for meg, sier hun.

Sissel forteller om dagen på sykehuset hvor legene måtte fortelle henne hvor alvorlig situasjonen var. Sjansen for å overleve var liten. På det tidspunktet var Sissel så syk at hun ikke lenger kunne tro så sikkert at hun skulle komme hjem til mannen sin Leif og sin halvannet år gamle sønn. Taket i kappa kjentes litt svakere, men hun holdt ennå fast.

– Det var da helbredelsen skjedde, stråler Sissel. – Ja, at det var en helbredelse, det er jeg helt sikker på.

Hun forteller som om det skjedde i går.

– Jeg var helt uten krefter, og jeg tenkte: «Jaja, de klarer seg uten meg». Da hørte jeg en indre stemme som sa: «Gi opp nå? For et svik mot sønnen din.» Det var indignasjon i den stemmen, jeg kan høre den fremdeles. I dag tenker jeg at det var der det guddommelige kom inn, der fikk jeg puffet til å mobilisere litt til, og så gjorde Gud sitt i kroppen min.

Det positive i svakheten

Fra den dagen snudde det for Sissel, selv om det ikke var noen lettvint snarvei tilbake til livet.

– Hadde det vært en snarvei, så ville jeg valgt den og sluppet unna alt dette, men erfaringen med å være forkommen og syk, den har jeg tatt med meg i møter med mennesker. Jeg har kjent hvor skummelt det er å være på kanten av livet. Jeg vet også hvordan troen kan bære når det virkelig røyner på.

Da Sissel endelig kunne komme hjem til mann og barn, følte hun seg dobbelt så gammel.

– Jeg følte at min gamle mor var sprekere enn meg, husker hun og forteller om noen år med langsom, langsom tilfriskning inntil hun kunne komme ut i 50 prosent jobb som helsesykepleier. Samtidig fant hun fram til et sted hvor familien kunne gå på gudstjenester og søndagsskole.

– Jeg hadde hørt at det var så godt barnearbeid på Frelsesarmeen i Asker, så vi dro dit, og på en av de første gudstjenestene fikk jeg en slik følelse: «Her er Gud for meg. Her føler jeg meg hjemme.»

Livets berg- og dalbane er ikke like spektakulær lenger, selv om den har fortsatt med både svinger, utforbakker og oppturer. Sissel og mannen ble fosterfamilie, og det ble liv i huset med både gutter, hund og katt. Livet ble travelt og levende, slik Sissel hadde ønsket seg den gangen alt stoppet opp.

– Jeg er en Marta-type, sier Sissel som henter mange av sine referanser fra Bibelen.

Marta var den praktiske kvinnen som ordnet og fikset i huset da Jesus kom på besøk. Så snart Sissel hadde overskudd til det, meldte hun seg til tjeneste på Frelsesarmeen.

Nå hjelper hun til med å lage mat til barn og foreldre på Super-mandag. Men som Marta, har hun samtidig en dialog med Jesus. Hun innrømmer at det av og til kan føles som seriemonologer.

– Jeg får ikke skriften på veggen – det var bare den ene gangen. Men hvis vi mennesker vil lytte, taler Gud i det stille til oss.

– Troen min ligger som et fundament i alle vurderinger jeg gjør. Den er et valg jeg tar hver dag, og hva skulle jeg gjort uten den? Hva skulle jeg da hatt? Men jeg må fortsatt lære meg mer å lytte for at det skal bli en dialog.

Trenger stille stunder

Sissel Hilde Sunde, altså «et eksemplar av arten kristen», tenker dette om å lytte:

– Vi må finne noen stille stunder i vår hektiske hverdag slik at vi kan få med oss hva Gud sier til oss. Vi har så mange skjermer og mobiler, det er aldri stille. Jeg anbefaler også å finne et åndelig hjem, et åndelig fellesskap. Det er godt og styrkende! Troen er en gavepakke som gis til alle som vil ta imot, og den vil jeg absolutt anbefale. For meg er troen håp, framtid og trygghet.