Tynnhudet stillhet

– Livet er som et koldtbord av gode ting. Det er så mye fint å ta for seg av, men midt i alle mulighetene risikerer vi å gå glipp av noe enda bedre, sier prest og forfatter Jostein Ørum.

Han har skrevet boka «Skjør stillhet» om sin jakt på stillheten, møter med andre som lengter etter det samme, og hva stillheten betyr. For mens vi er opptatt med å velge og vrake på koldtbordet, er det lett å glemme å sette av tid til å bare være stille. Det er så mye annet som virker viktigere eller mer spennende. Men stenger vi stillheten ute, mister vi oss selv, mener Ørum.

– Vi mister tilgangen til noen dypere lag i vårt eget liv og tilværelsen, vi går glipp av et klart blikk på oss selv og Gud.

Lengselen etter stillhet er ikke noe nytt. Ørums egen søken etter den har bragt ham til øde grotter i fjellene i Tyrkia, som tidligere huset kvinner og menn som bodde her i stillhet. Til den hellige øya Lindisfarne i England, hvor vikingene engang angrep forsvarsløse munker. Til et barokkslott i Sverige som nå er et retreatsted. Og til ørkenen i Egypt, hvor Simon den yngre engang tilbragte tiden alene oppe på en høy sokkel i sin søken etter Gud. Ofte var det ett menneske som først oppsøkte disse stedene med et ønske om å være helt alene. Men ensomheten de søkte, varte ikke særlig lenge. Andre fikk høre om det og fikk en følelse av at her var noe vik-tig på gang, og fulgte etter. Slik har klostre og samfunn av troende blitt etablert på fjelltopper, i huler, i ørkener og på avsidesliggende øyer.

– Jeg skjønner den mekanismen. Når noen søker til stillheten, vekkes det en lengsel i andre. Også i vår tid går det en stille strøm av mennesker til retreatstedene, de får ikke stor oppmerksomhet, men de er mange. Jeg merker det også på reaksjonene jeg får på boka. Jeg fikk for eksempel en melding nylig fra en leser som skrev at boka fikk henne til å lengte etter noe mer. Det er akkurat det jeg vil med å ta opp dette temaet.

Gud på kjøpesenteret

Lengselen etter stillhet er ikke noe spesifikt for kristne. Ørum mener alle mennesker har behov for den. Det er når alt det andre stilner at vi kan komme til oss selv.

– Stillhet er bra på alle måter, så lenge den er frivillig. Mange mennesker er ensomme og opplever mye ufrivillig stillhet, det ønsker jeg absolutt ikke å rosemale, understreker han.

Ørum er ikke sikker på om stillheten har noen stor egenverdi, det viktige er hva den rydder plass til.

– For meg handler det mye om at jeg tror på en Gud som kan gi seg til kjenne. Og hvis det nå er sant at Gud kan møte meg og meddele meg noe, så vil jeg være til stede når det skjer. Jeg har erfart mange ganger at de klare tankene er knyttet til stillheten. Det er i slike øyeblikk at jeg får ny innsikt og erkjennelse, der jeg ser hva det er jeg skal framover og hva jeg skal slippe. Gud er i stillheten, sier han.

Det betyr ikke at det bare er der Gud er å finne. Begrensningen er på vår side, ikke Guds.

– Gud er i bråket, på kjøpesenteret eller når vi ser på Netflix også. Det er jeg som trenger å legge til rette. Jeg trenger en ramme som hegner om stillheten for å være helt til stede, sier han.

Men selv om det høres forlokkende ut med stille stunder der man møter seg selv og Gud, kan forsøkene på å få det til oppleves ganske annerledes. Pauser uten inntrykk og impulser kan noen ganger føre til rastløshet heller enn ro og innsikt. Mobilen lokker med uendelige underholdningsmuligheter, og det er vanskelig å ikke fylle tiden med en tv-serie eller bare sjekke noe på nett. Årsaken er blant annet at mennesker har en iboende motstand i seg mot alt som er viktig, mener Ørum. Den motstanden gjør seg gjeldende på mange områder i livet.

– Når vi setter oss mål, enten det er å skrive en bok eller trene til en maraton, har vi gjerne en innskytelse om å velge noe annet. Vi søker naturlig en vei med mindre motstand. Jeg har opplevd det selv mange ganger, det er noe i oss som stritter imot når vi nærmer oss viktige ting. Stillhet er en sånn ting. Det er så mye lettere å fylle livet med aktiviteter og inntrykk, enn å la det være. Det betyr ikke at alle inntrykkene er dårlige, dette handler ikke om synd og skam. Men hvis vi klarer å skru ned volumet på noen kanaler, kan vi skru opp en viktig kanal.

Vaner som bærer

Jostein Ørum har gjort stillhet til en prioritet i mange år. Så da har han kanskje knekt koden slik at det ikke lenger er så vanskelig å motstå fristelsen til å fylle alle stille øyeblikk med underholdning og inntrykk?

– Nei, slår Ørum fast.

– Det blir ikke egentlig lettere. Skal jeg trekke opp de lange linjene i livet, har det egentlig blitt vanskeligere. Nå har vi alltid en spennende episode av en ny serie i lomma. Og vi trenger ikke lenger gå noe sted for å gjøre noe nyttig, vi kan ta opp mobilen og få betalt en regning mens vi venter på trikken. Det blir ikke lettere å motstå det, men jeg har stor tro på vaner. En vane jeg har jobbet med, er å ramme inn en stille stund hver morgen. Jeg prøver alltid å sette av en stund da jeg skrur av lyden på telefonen og lar være å fylle på med andre inntrykk. Jeg tenner et lys, leser dagens bibeltekst og er stille, forteller han.

Heller ikke det er bare enkelt. Han kan kjenne på motstanden, lysten til å se på klokka og gå ut av stillheten. Men fordi han tror på at disse stundene bringer med seg noe fint, vil han bygge dem inn i livet.

– I starten er det litt vrient med slike vaner, jeg må bære den en stund. Men så kommer jeg umerkelig til et punkt hvor det er vanen som bærer meg. Jeg sier ikke at det er en lykkestund på jorden. Men etter hvert, når vanen har fått fotfeste, kommer det et lys i meg, lys og liv som sprer seg utover i livet mitt.

Stillhet i hverdagen

Vi har alle muligheter til å finne stillhet i hverdagen. Det er slett ikke nødvendig å reise verden rundt for å finne den slik Ørum har gjort. Han innrømmer at det er et paradoks å bruke fly, buss og hurtigtog for å komme seg til et stille sted. Men for ham har det likevel gitt noen andre perspektiver.

– Det er noe med å oppleve at jeg ikke er alene i min lengsel etter stillhet, både det å møte mennesker med lignende tanker her og nå, og å møte historien på de ulike stedene. Jeg har også lest mange bøker fra ulike kristne tradisjoner, jeg har tro på at det gjør at min verden utvider seg. Samtidig peker alle reisene og alle bøkene hjem. Jeg har funnet veiledere som hjelper meg hjemme i hverdagen, enten de lever nå, eller de levde for 1700 år siden, forteller han.

Når ytre inntrykk og stemmer stilner, blir huden litt tynnere. Vi blir mer mottakelige for de viktige tankene, for Guds stille stemme. Men det gjør oss også mer vergeløse for ting vi ellers klarer å holde på avstand. Vi kommer ikke utenom at stillheten gjør oss sårbare.

– I stillheten har vi guarden nede for andre ting, som rastløsheten og minner og erfaringer som vi kanskje ellers til dels klarer å glemme. Vi kan holde vanskelige følelser på avstand ved å flykte inn i mange ting, som travelhet, ulike former for misbruk eller forbruk. Når vi bare er stille, møter vi ubehagelige følelser ansikt til ansikt. Det kan være vondt, og det er ingen vei utenom. Men gjennom det kan det også finnes forsoning. Vi kan be til Gud, «her er jeg og her et livet mitt» og sakte, men sikkert finne forsoning.

Den stille uke

Vi nærmer oss påsken, den stille uke. For Jostein Ørum er den et godt eksempel på at stillheten ikke i seg selv er poenget, men hva den rydder plass til.

– Jeg søker ikke egentlig stillhet i påsken mer enn ellers, men jeg søker å gå inn i påskefortellingene. Det krever en viss porsjon stillhet for å samle meg og lese meg inn i Jesu siste uke. Jeg leser små avsnitt av fortellingene igjen og igjen, veldig sakte, og lever meg inn i de forskjellige menneskene som var der. Det har vært en fin fordypning og åpnet noen nye land for meg. Resultatet av det ble boka «De som så ham» om menneskene i påskeevangeliet, sier han.

Ørum tilbringer påsken på hytta med familien. Der har det tatt noen valg for å gjøre det enklere å være fullt og helt til stede.

– Vi har blant annet ikke tilgang til internett på hytta. Det er fordeler og ulemper med det, men jeg merker at vi har et annet nærvær enn når vi er sammen på hvert vårt sted på YouTube, sier forfatteren.

For nettopp nett og sosiale medier er noe av det som utfordrer vår evne til stillhet. Ikke minst i påsken, hvor Instagram og Facebook fylles opp av idylliske bilder av familielykke, hvite vidder og utenlandsturer.

– Jeg vet ikke hva det er som har skjedd med oss det siste tiåret, men vi har fått et stort behov for eksponering. Det er noe veldig rart med det, mange av oss reiser av gårde på påskeferie for å finne roen og fellesskapet med familien, og likevel åpner vi døra på vidt gap for hele verden gjennom sosiale medier. Det er paradoksalt.

Kanskje byr påskeuka på en god mulighet til å tenke gjennom hva som er viktig.

– Vi kan stille oss noen spørsmål; hva vil jeg med denne uka? Ønsker jeg å ta et steg nærmere familien, et steg nærmere påskefortellingen? Hva skal til for å få til det, er det noe jeg må avvikle for å få til det jeg ønsker? For det å prioritere stillhet handler ikke bare om egne behov.

Ørum har noen ganger fått spørsmålet om ikke det å bruke tid på å søke stillhet er en egotripp.

– Da svarer jeg at det faktisk er det motsatte. Tomas Sjödin skriver i en av bøkene sine at den største kjærlighetsgaven man kan gi dem rundt seg, er å være til stede i seg selv. Det er et viktig poeng. Hvis man bare er halvveis i takt med seg selv, er det veldig vanskelig å være i takt med dem rundt seg. Sosiale medier kan bidra til å ødelegge det, i påsken og ellers, det kan uthule nærværet i familien. Det sier jeg fordi jeg selv vet hvor lett det kan skje. Ikke fordi vi gjør noe feil, men jeg mener vi må ta den motstanden. Så kan vi si til dem rundt oss at «jeg er så glad i dere at jeg skal prøve å være så til stede som overhodet mulig.»