Venner i lys og mørke

Vi blir tatt imot med fuglekvitter når vi svinger inn på Frelsesarmeens vakre behandlingstun i Fetsund. Ikke lenge etter blir vi møtt med poesi. Daglig leder på Behandlingstunet, kaptein Marit Myklebust, introduserer oss for de to gode vennene Bjørnar Holm Bratli og Mikael Sørensen Nyhus. Vi vil snakke med dem om deres vennskapshistorie, kunstneriske aktiviteter og veien ut av rusen. Men kanskje ikke om rusen?

– Nei, rusen er ikke det viktige, slår Marit ettertrykkelig fast.

– Det som gjør at dette stedet fungerer, er at vi tar bort merkelappene våre. Da går det levende trømmer mellom oss, slik Haldis Moren Vesaas skriver i diktet Å vera i livet.

Fattig var du om aldri
i livet du kjenne fekk
at mellom deg og dei andre
levande straumar gjekk

For Bjørnar og Mikael er det visst normalt å høre Marit krydre dagen med poetiske sitater. De lar seg ikke overraske av det, men nikker helt enig. Marit skal straks videre, men overlater de to til Krigsropet med en kjærlighetserklæring:

– Dette er et par fantastiske eksemplarer av menneskeheten, og jeg er så glad i dem.

Mye moro sammen

De levende strømmene fra diktet er til å ta og føle på. Her er mellomrommet hvor ting kan skje mellom mennesker. De begynner å fortelle om en oppvekst på Nesodden utenfor Oslo. Ingen av dem fant seg til rette i fotballklubben eller noe annet sunt og trygt ungdomsmiljø.

– Jeg har ikke et helt klart minne om når vi møttes første gang, men vi var ikke på det beste stedet i livet noen av oss, begynner Mikael.

– Jeg husker at det var i 2010, supplerer Bjørnar.

– Nesodden er et lite sted hvor praten går. Men det vennskapet vi fikk, var godt. Vi hadde veldig mye moro sammen, sier han og legger til at det fremdeles er slik at når Mikael ringer, har han alltid en morsomhet å komme med.

De ler lett og ofte, og humoren preger vennskapet deres.

Mikael og Bjørnar vil vokte seg vel for å idyllisere bakgrunnen sin. Det er det heller ingen grunn til. Men det var noen år hvor de klarte å kombinere jobb, trening og rus, og for Mikaels del begynte også en karriere som rap-artisten Endless. Bjørnar var gjerne med på konserter og satte stor pris på låtene til kameraten. Det gjør han fremdeles. Lyrikken i Mikaels låter betyr mye for mange. Det kan være god trøst i at noen setter ord på den kampen man står i selv, slik som i låta Ække så greit nå:

Det er idiotisk at det skal være så hardt at
bare det å stå opp er blitt en rå kamp
Gamle Mikael drar i meg
Han hvisker til meg hver gang jeg ikke har det greit
Ække så greit nå, verden er teit nå,
ett skritt fram og to tilbake, ække så greit nå.

Ut på landet

I dag er Mikael en av de ansatte på Behandlingstunet, men veien dit har vært lang og til tider uendelig mørk. Noen år hadde han ikke engang kontakt med Bjørnar.

– Jeg skammet meg så mye at jeg kuttet ut kontakten med alle. Det at jeg kjørte meg selv helt ned, det var så skammelig at jeg trakk meg unna alt annet. Jeg døde tre ganger av overdose.

Snakker vi plutselig om rusen likevel? Nei, det var bare en inngang for å snakke om veien ut.

– Jeg kan takke mamma som fikk meg inn her, fortsetter Mikael.

– Hun la et skjema foran meg og ba meg signere. Det eneste jeg måtte forsikre meg om, var at jeg ikke skulle komme til et sted med hvite vegger. Så skrev jeg under. Både Mikael og Bjørnar er veldig glad i dyr, så det å komme ut på landet, ble helt riktig for dem begge. Men mens Mikael begynte sin langsomme vei ut av rusen, holdt Bjørnar det gående i enda mange år.

– Men du ble heldigvis aldri så grenseløs som meg, nikker Mikael mot vennen sin.

– Nei, jeg var nok mer forsiktig, og jeg prøvde å komme ut av det på egen hånd veldig lenge. Jeg ville klare det selv, men heldigvis hadde jeg både deg og andre som dyttet meg i riktig retning. Men det er klart, kampen må man kjempe selv. Mikael slenger ut en hånd som treffer Bjørnars overarm og sier:

– Glad i deg! De ordene hører vi flere ganger i løpet av tiden vi tilbringer sammen. Hvem sa at mannfolk ikke kan uttrykke følelser? Vi får høre historien om da Mikael som representant fra Behandlingstunet skulle holde foredrag for konfirmanter, og Bjørnar ble invitert til å være med for å høre på. Det var hans første møte med Marit Myklebust, og han begynte å øyne et håp om at det var mulig også for han å få og ta imot hjelp på Frelsesarmeens behandlingstun på Fetsund.

«Ingen ting kan gis i en lukket hånd», er ett av Marits mantra. Bjørnar kom til Behandlingstunet og begynte forsiktig å åpne hånden.

Må gå veien sjøl

De to kameratene har mye felles. Inni og utenpå! Begge har dekket det meste av kroppen med tatoveringer med mye symbolikk. Nå trekker Bjørnar opp det ene buksebeinet og viser fram bildet av en vandringsstav. Tatoveringen er ganske fersk.

– En sånn stav får vi når vi er ferdige med behandlingen her, og jeg var ferdig i sommer. Jeg har staven hjemme, men jeg ville passe på at jeg aldri glemmer den opplevelsen. Mikael ser nesten litt lengselsfullt på den tatoveringen. Det er mange år siden han fikk vandringsstaven selv.

– Symbolikken er noe Bjørn Eidsvåg-aktig, noe om at nå må vi gå sjøl, men vi går ikke alene, forklarer han. De to blir tydelig emosjonelle når de tenker på øyeblikket da Marit sendte dem av sted etter endt behandling. Det hører til hennes faste rituale at hun spør om å få lyse en velsignelse over dem før de forlater Behandlingstunet. Det er en keltisk velsignelse som Mikael og Bjørnar nå hjelper hverandre med å huske.

«Må din vei komme deg i møte,
vinden alltid være bak din rygg,
solens lys leke på ditt kinn,
regnet falle vennlig mot din jord.
Og må Guds gode hånd verne om deg til vi møtes igjen.»

Prat og kaffe funker

Oppbruddet fra Behandlingstunet skjer ikke brått og brutalt. De har noe som kalles «brukerstyrt plass», og Bjørnar benytter seg av det tilbudet nå.

– Det er et slags ettervern, forklarer han.

– Jeg kan komme hit hver 14. dag i tre måneder og bli i en uke. Jeg kan komme hvis det blir krise og jeg trenger hjelp. Men jeg kan også komme for bare å prate litt over en kopp kaffe. Det har hendt at jeg har dratt hjem etter bare et par dager, og det er jo et bevis på at dette funker. Det er nesten utrolig hvor mye som har skjedd i Bjørnars liv i løpet av et drøyt år. Midtveis i oppholdet opplevde han et relasjonsbrudd og kjente på lysten til å gi opp, bli sitt gamle jeg og rømme fra alt.

– Da ble jeg redd. Jeg gikk til behandleren min og sa det rett ut: Nå vil jeg bare rømme. Det hjalp å fortelle det.

– Ja, det er det som er forskjellen på før og nå, nikker Mikael fornøyd.

– Før rømte du, men nå kan du fortelle at du har lyst til å rømme. Det hjelper å si det. I dag opplever Bjørnar mestring og glede over mange ting, blant annet gode karakterer i skolefag og gradering i kampsporten Krav Maga. Noe annet som gir mye hverdagsglede, er å ta med seg kamera ut i skogen for å finne ro og for å jakte på gode fotomotiver. Vi får se noen nydelige eksempler i stort format fra en bunke bilder trygt innpakket i gråpapir.

Musikk, poesi og bilder

Det gnistrende vakre høstværet lokker oss ut, og vi i rusler en tur bort til hestene og til hønsehuset før vi går inn i et rom hvor stedets katter tydeligvis får boltre seg. Men ikke bare kattene. Her har Bjørnar tilbrakt mange timer med lerret og pensel, og to av bildene hans står utstilt til inspirasjon for andre. De kunstneriske årene er noe de to kameratene har felles, behovet for å uttrykke seg musikalsk, poetisk eller visuelt slik de begge gjør. Det å få utfolde denne delen av seg ble viktig for dem begge her på Behandlingstunet.

– Vi visste at det lå i oss, men rusen tok etter hvert for stor plass. Når man er i en bedringsprosess, kan slike evner blomstre opp på nytt, og da er det så kult å få mulighet til å teste ut masse ting, sier Mikael. Der er de igjen, disse levende strømmene mellom oss. Vi kjenner det godt mens vi betrakter kunsten, og vi kjenner det når vi tar farvel med de to gode vennene på dette vakre stedet. Det kjennes som om hendene våre er mer åpne enn før vi kom, og med åpne hender kan gode ting skje. For hvordan var det med de levende strømmene til Haldis Moren Vesaas, hva førte de med seg? Jo, fortsettelsen av diktet forteller at de ...

styrkte kvart band som til livet deg batt,
og lar deg få kjenne, når alt blir gjort opp,
at meir enn du gav, fekk du att.