Vokste opp under fattigdomsgrensa

Kristoffer sitter i garderoben sin på Den Norske Opera & Ballett hvor han er karakteren «Folk», altså «folkets mening», i «Orfeus i Underverdenen».

– Jeg er en figur som representerer absolutt «alle» og «alles» mening. Jeg sparker høyt og lavt, både til venstre og til høyre. I sum, så står jeg foran på scenen og gjør narr av det som foregår bak meg i tre timer, humrer han om oppsetningen som står på spilleplanen fram til 12. januar.

I sin forberedelse til rollen hadde Kristoffer et halvt år med operatimer, og på scenen opptrer han sammen med selveste Nasjonalballetten.

– Jeg danser ballett! Eller noe som ligner, i hvert fall.

Skuespillerens vei til Operahuset har vært fylt med opp- og nedturer, mye humor, litt flaks, og en stor dose talent.

Denne førjulen spiller Kristoffer også den muntre og amorøse blomsterhandler Rosengren på kinolerretet i "Den første julen i Skomakergata".

Frelsesarmeen er samarbeidspartner med Nordisk Film i dette store filmprosjektet, som setter søkelyset på utenforskap, fattigdom og betydningen av å se hverandre.

Les mer i disse sakene:

• Frelsesarmeen går til filmen
• Intervju med regissør Mikal Hovland: – Har aldri hatt en plan B
• Kampanjen: Smil. Si hei! Bry deg.

Nederst på normalen

Kristoffer er enebarn og vokste opp i en blokkleilighet i Porsgrunn sammen med moren sin. Hun hadde ingen formell utdanning, og var hjemme sammen med sønnen.

– Å vokse opp slik på sent 80- og tidlig 90-tallet, lukter ikke god økonomi, sier han til Krigsropet.

Det var under innspillingen av programmet «Kokkeskolen» på TV 2 at Kristoffer delte at han vokste opp under fattigdomsgrensa. Hjemme spiste de spagetti til middag fem til seks dager i uka, og det var stort om de hadde tomatsaus som topping.

Han ble overrasket over reaksjonene som kom.

– Det er mange som kan skape et urealistisk bilde av hva ordet fattigdom betyr. Det å periodevis leve under fattigdomsgrensa, betyr ikke at man tuller seg inn i gamle gardiner og plukker bananskall fra gata. Det betyr at økonomien så vidt strekker til, innenfor det som kalles «normalen». Nederst på normalen er fattigdomsgrensa, sier Kristoffer.

– Jeg vokste opp med en mor som aldri ga uttrykk for at vi manglet noe som helst. I tillegg vokste jeg opp rundt andre som hadde det sånn som meg. Vi bodde i en serie med blokker, jeg var en etnisk minoritet, og det var en god prosentandel sosialboliger, men mamma eide egen leilighet.

Han refererer til programleder Petter Nyquist, som i en periode skulle prøve å bo i noen blokker på Torshov. Der er det en større ansamling kommunale boliger, hvor området er kjent for hyppige politibesøk, høy kriminalitet og store utfordringer knyttet til rus.

– Når jeg har sett på dette med voksne øyne, så har jeg lurt på om jeg har vokst opp på et sånt sted, jeg også.

Kristoffer forteller om ting han observerte i sin egen oppgang:

– Jeg så et lik bli båret ut, da naboen hadde drukket seg i hjel. Jeg har opplevd barnevernssaker, og at politiet banket på soveromsvinduet mitt om natten, fordi de skulle finne en nabo som var på rømmen. Dette var bare i oppgangen vår, med seks leiligheter. Når jeg legger det fram på den måten, så tenker jeg: «OK, kanskje det ikke var helt A4».

Kristoffer kunne bli sur for at han ikke fikk de samme merkeklærne som andre, eller at de ikke kunne spise på restaurant, men tenkte allikevel at det ikke «var noe folk bare fikk, heller».

Moren hadde et lettvint svar på hva som var nok: «Det holder, vi trenger ikke mer enn det», kunne hun ofte si, og slik var det bare.

– Kanskje jeg har levd litt uten et vidsyn på hva som har foregått rundt meg, men jeg har aldri følt at jeg har lidd noen nød. Det er mamma som skal ha æren for det, sier han.

Kjente på ensomhet i jula

Selv om kjernen bare var han og moren, vokste Kristoffer opp med en storfamilie rundt seg.

– Det var de eneste gangene jeg kjente på en slags ensomhetsfølelse rundt det å være enebarn sammen med en aleneforelder. Jul er høytiden hvor man får se hva familie betyr, i både positiv og negativ forstand. Jeg likte jula, fordi jeg fikk være med storfamilien som jeg var svært glad i, og samtidig litt sår fordi det er den tiden på året jeg innså at jeg ikke levde det livet som mange andre gjør.

Faren hadde en annen familie, og Kristoffer innrømmer at det nok hadde litt å si for ensomheten han kunne kjenne i julehøytiden.

– Jeg satt der sammen med mamma og visste at faren min feiret jul med sin familie, som jeg ikke hadde kontakt med. Julen kunne sette i gang slike prosesser, og sånn tror jeg det nok er for veldig mange, sier han.

Han forteller at han bestandig har hatt et nært forhold til moren, det har han fortsatt.

– Hun har nok brukt mye av seg selv og sine egne krefter og energi på å beskytte meg. Det har vært mange ulike jobber og utfordringer underveis, som hun har tatt imot selv og skjermet meg for, som hun har fått kjenne på i senere år. All honnør til henne for jobben hun gjorde.

Han blir stille et øyeblikk.

– Dette er ting jeg ikke har snakket om med noen, fordi jeg ikke har tenkt at det er spesielt. Men jo mer jeg snakker om det, jo mer takknemlig blir jeg for at jeg har hatt en mor som har lagt en del arbeid i å vinkle ting riktig for meg. At hun har gitt meg perspektiver på livet som har gjort det enkelt for meg å stå i den oppveksten jeg har gjort, og som har gitt meg gode verdier senere i livet.

Kronglete vei til scenen

Kristoffer fant tidlig ut at han hadde en gjøgler i seg, og syntes det var moro å glede andre på ulike måter. På ungdomsskolen fikk han fort rollen som klassens klovn.

– Det begynte vel slik det gjør for mange, som en slags forsvarsmekanisme. Men det ble liksom min vei, det å skape god stemning, sier han.

På videregående valgte han å gå på dramalinjen, mest for å «unngå kjipe fag som fysikk og kjemi». Håndverker skulle han heller ikke bli.

– Det å hilse solen hver morgen, høytlesning av russiske tragedier og uutholdelig flaue oppvarmingsøvelser var ikke noe for meg, så jeg sluttet etter første året.

Han jobbet som telefonselger en stund, før han bestemte seg for å fullføre videregående.

– Jeg fant ut at om jeg begynte på musikklinja, så kunne jeg fullføre på to år, og slippe å ta hele videregående på nytt. Mye av grunnen til at jeg holder på med det jeg gjør i dag, er at jeg har en iboende latsabb i meg.

Instrumentet hans ble sang, for synge, det kunne han.

Etter videregående kom Kristoffer inn på Musikkonservatoriet, men trivdes ikke fordi «det ble en altfor matematisk tilnærming til musikk».

Da han gikk andreåret, kom det en musikal til byen som han prøvde seg på og synes var kjempegøy. Dermed droppet han ut av Musikkonservatoriet og begynte på Bårdar Akademiet istedenfor.

– Det er helt omvendt fra det man «skal» gjøre. Det er som å gå fra å spille eliteseriefotball, for så å tenke: «Nei, jeg vil spille for Oppsal istedenfor». Det var en litt kronglete vei, men da jeg først landet i musikkteaterverden, ville jeg bli der.

Slet med å få jobb

Han flyttet til England og utdannet seg videre på Guildford School of Acting, men slet med å få jobb som skuespiller. Det viste seg å være vanskelig å finne en vanlig jobb også.

– Jeg fikk ikke en gang intervju på Pizza Hut – fordi jeg ikke hadde nok erfaring. På CV-en min sto det at jeg hadde jobbet seks år på Dolly Dimple’s.

I dag har Kristoffer solid erfaring fra scenen, men der og da var situasjonen så vanskelig at han mottok bostøtte og trygd.

I 30-årsalderen var det en periode han hadde så lite penger til mat at han tok på seg oppdrag for McDonalds, hvor han spiste mat på en restaurantene deres og skrev rapporter om maten og restauranten, og fikk så pengene tilbake for maten.

Da spiste han i hvert fall gratis.

– Jeg har vært i ganske skrapa tilstander som voksen også. Her ser jeg at jeg nok har blitt herdet fra barndommen. Jeg tenkte aldri at jeg ikke skulle komme dit jeg ville, men heller at: «Akkurat nå er det sånn. Jeg jobber med det jeg har, og så ordner det seg på et tidspunkt».

Og det har det gjort, sier han.

I England hadde Kristoffer vært i en 14 måneder lang audition-prosess for en hovedrolle i «Book of Mormon». Det sto mellom ham og en til. Så fikk han «nei», fordi han var for høy.

E-posten som forandret alt

– Jeg har aldri vært en spesielt proaktiv type, og byr helst ikke meg og mine tjenester fram. Jeg vil helst at folk skal se hvor flink jeg er på avstand. Men den jobben hadde jeg så lyst på, humrer han.

Da teaterstykket kom til Norge, sendte Kristoffer en e-post til teatersjefen med bilder, lydklipp hvor han sang, og noen ord om hvor perfekt han var for rollen. Et par dager senere fikk han en melding fra assistenten til teatersjefen om at det han hadde sendt, hadde de ikke tid til å se på.

– Jeg forbannet hele teater-Norge og tenkte at jeg aldri skulle tilbake hit igjen, møkkafolk. Men så var det noen tilfeldigheter som gjorde at jeg fikk ordnet en audition. Jeg fløy til Norge, hadde audition og fikk rollen som Arnold Cunningham dagen etter, sier han lattermildt.

Det Norske Teateret hadde planlagt forestillinger over en periode på fire måneder. Men det ble så populært at «The Book of Mormon» ble forlenget til to år. Etter 300 forestillinger og et besøkstall på nærmere en kvart million, lukket de sceneteppet.

– Ting har bare flydd av gårde siden da, smiler han.

Fremover blir det noen intense uker for alle involverte, både på Operahuset og hjemme på Nesodden.

Det perfekte A4-liv?

Kristoffer er forlovet med samboer Julie Moe Sandø, som selv jobber på Det Norske Teatret, og som fra desember av er aktuell som Elsa i "Frost". Sammen har de to barn, en på to og et halvt år, og en på åtte måneder.

– Det er en spennende periode med barna, og veldig gøyal. Jeg har sjeldent ledd så mye som jeg gjør nå. Så nå driver vi og sjonglerer foreldrepermisjonen, da begge er i store sceneproduksjoner. Det er en privilegert posisjon å være i.

Betyr dette at han nå selv lever A4-livet som familiefar?

Det kommer vel an på øynene som ser. Om det er de som observerer Kristoffer på Rema, mens han sjonglerer barn, handlekurv og vogn.

Eller om det er de som betrakter Kristoffer i Operaen, mens han danser ballett mellom sauer, greske guder og statuer av sin egen karakter Folk.

Les ellers hvordan Operaen laget "marmorstatuer" av Folk.