Ingvard 8018 nett

Wilhelmsen-metoden

Ingvard Wilhelmsen har banet sin egen vei innenfor kognitiv terapi. Leger og andre lærelystne trekker inn i fullsatte saler over hele landet for å både le og lære av den anerkjente hypokonderlegen.

• Foto: Emmaline Sophie Hekneby, tekst Emmaline Sophie Hekneby/Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 17, 2022.
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

– Stig på! smiler lege, indremedisiner, psykiater og professor emeritus Ingvard Wilhelmsen (72), og trekker inn mot stua.

Ingvard bor i en moderne leilighet rett utenfor Bergen sentrum, sammen med kona Rhoda. Fra stua har de utsikt over Eidsvågen. Himmelen er dekket av tykke skyer, kun noen tynne sprekker avslører lyset bak dem. Hjemmet er innredet med kunst, malerier, veggdekorasjoner og musikkinstrumenter. Psykiateren er kjent for å ha startet Norges eneste hypokonderklinikk, på Haraldsplass Diakonale Sykehus i Bergen. Med sin konfronterende og direkte behandler-stil, blir nesten alle pasienter som kommer til Ingvard med alvorlige angstlidelser, friske.

Han har skrevet flere bøker om kognitiv psykiatri, og holder humoristiske og kunnskapsrike foredrag for fullsatte saler over hele landet, for leger og andre lærelystene. Ingvard har også blitt et kjent navn på TV, radio og i podkaster. Akkurat denne uken er det litt stille for pensjonisten. Klinikken er åpen, men Rhoda er for tiden i Kenya, og neste foredrag holdes ikke før om et par uker. Foredraget er utsolgt, med 900 solgte billetter.

– Nå begynte det å bli litt rolig her, så det var fint med besøk, sier han og setter på kaffen.

Veien til hypokonderne

Ingvard er først og fremst spesialist i fordøyelsessykdommer. Det er det han har jobbet mest med, og det er det han er professor i. Han tok en doktorgrad om magesår, og lærte seg kognitiv terapi i forbindelse med det, før han ble psykiater.

– Før trodde folk at man fikk magesår av stress, men det gjør man ikke, det er en infeksjonssykdom. Man kan få vondt i magen av stress, men man får ikke sår.

Ingvard forteller at han likte både indremedisin og psykiatri godt. Han syntes det var interessant med menneskelivet, og fikk tidlig lyst å kombinere begge. Etter at han tok doktorgraden og hadde lært seg kognitiv terapi, gikk han over i psykiatrien og ble psykiater.

– Det jeg likte best, var pasienter med mange symptomer og få funn. Men de jeg var interessert i, gikk jo ikke til psykiater. De ville heller utredes i somatikken, og mente som regel at de ikke hadde psykiske problemer. Jeg var heller ikke så tiltrukket av tungpsykiatrien.

Så i 1996 gikk Ingvard tilbake til indremedisinen.

– Jeg var i indremedisin, jobbet på medisinsk avdeling, og var interessert i psykosomatikk.

Han var fortsatt gastroenterolog, men ville lage en liten poliklinikk på Haraldsplass Diakonale Sykehus.

– Hypokonderes lidelser fikk dårlig behandling, syntes jeg. De fikk vite hva de ikke hadde, men ikke hva de faktisk hadde. At det er en angstlidelse, og at de kunne få hjelp. Du er ikke dømt til å være der du er, du har et valg. Så da laget jeg en liten hypokonderklinikk. Det er ikke en stor klinikk, med masse armer og ben som tyter ut av vinduene.

– Det kunne sikkert blitt det?

– Ja, sikkert.

Det er bare Ingvard som tar imot pasienter, én dag i uken. Slik har det vært siden klinikken åpnet i 1995.

– Du er kjent for din direkte, og noe «brutale» kognitive behandler-teknikk. Hva er det du gjør?

– Brutaliteten det er snakk om, er jo egentlig bare at jeg ikke «duller» med folk. De kommer ikke hit for å kose seg, de kommer hit for en mulighet til å få en endring.

I bøkene psykiateren har skrevet, snakker han blant annet om forskjellen på ekte og tenkte problemer, offerrollen, selvbilde, døden og livet, skyld og skam, at verden er urettferdig – og det får man ikke gjort noe med. Det er ikke mer synd på deg enn andre! heter den siste utgivelsen, som kort og godt understreker Ingvards metode.

– Det er greit å vise forståelse, det kan jo jeg også gjøre. Men det er ikke så interessant å høre så mye om hva som har skjedd med folk tidligere. Jeg bruker heller tid på å finne ut hvor angsten er festet og hvorfor, og så snakker vi om det.

Han smiler:

– Empati og klar tale er ikke noen motsetning. Jeg opplever at folk liker å bli konfrontert, de blir litt rystet. Om de ikke liker det, så gjør det i hvert fall noe med dem.

Ingvard tar imot mellom fem og syv pasienter per uke. De som kommer for å prate med ham må ha vært gjennom behandling tidligere, og ikke blitt bra. De fleste har vært syke i mange år. Pasientene får kun to til fem timer hos ham, og de aller fleste blir bra.

Ingvard Wilhelmsen, sitter i en rød stol og holder i en av bøkene han har skrevet
– Det folk bruker mest tid på, er de tenkte problemene, sier Ingvard Wilhelmsen.

Kontrollbehov

Ingvard forteller at det er behovet for kontroll over det som er ukontrollerbart, som fyrer opp angstlidelsen.

– Det meste i livet kan vi ikke gjøre noe med. Du kan ikke velge foreldrene dine, hvilken sykdom du skal dø av, når du skal dø, eller hvordan. Fremtiden har du ingen kontroll på, og vet ikke om den kommer, en gang. Men det er noe du kan ta hundre prosent kontroll over, og det er dine egne holdninger og handlinger, fastslår han.

Du er ikke dømt til å være der du er, du har et valg.
– Ingvard Wilhelmsen, lege og psykiater

Ingvard fant ut at behovet for kontroll var felles for alle angstlidelser.

– Sosialfobikeren vil ha kontroll på hva folk synes om dem. Hypokonderne skal ha kontroll på at de ikke blir handikappet, eller at de ikke skal dø nå. Folk som skal ut og fly, de skal ha kontroll på at flyet ikke styrter. Men det får de aldri.

Psykiateren forteller at man ikke kan bli kvitt katastrofetanker, men det er viktig å skille mellom tanker, hendelser i sinnet, og hendelser i virkeligheten. Tanker om kreft er en tanke, ekte kreft er en sykdom – de må man ikke blande.

– Det er ikke katastrofetankene som er problemet, for de er ofte helt normale. Har du barn, så er det normalt å være bekymret for dem. Har du en alvorlig sykdom, så er det normalt å lure på hvordan forløpet blir, sier han.

Ingvard snakker mye om at han er positiv til litt angst.

– Jeg kommer ikke til å behandle pasienter så de er helt fri for angst. Tenk om vi gjorde det? Da hadde vi mistet dem ved første lyskryss: «Å, rød mann, det driter vi i. Jeg har vært hos Wilhelmsen! han sa det ikke er så farlig», smiler han og rister på hodet.

Angsten er en venn i nøden, men ikke i hverdagen. Han forteller at det er vanligere at folk takler ekte ting bedre enn tenkte, fordi man må.

– Kyssesyken, et dødsfall, en lammelse, må man ta. Du kan ikke velge å gå ut av sykehuset, for du kan jo ikke gå. Du er begrenset av virkeligheten, tid, rom og sted. Det folk bruker mest tid på, er de tenkte problemene, sier hypokonderlegen.

På veggen i gangen henger bildene av Ingvards nære og kjære – kone, barn, barnebarn og søsken. Han har også opplevd å miste noen han var glad i.
På veggen i gangen henger bildene av Ingvards nære og kjære – kone, barn, barnebarn og søsken. Han har også opplevd å miste noen han var glad i.

Wilhelmsen-metoden

Nå bidrar Ingvard i et nytt prosjekt, der fire kognitive terapeuter, både psykologer og psykiatere, skal studere den anerkjente behandler-metoden hans. De oppfordret ham til å ta inn 15 pasienter, og ta opp alle samtalene på video. Alle har fått maks fem timer hver, men de fleste får fire. Pasientene har hatt hypokonderi i årevis, og gått i terapi uten å bli bra. Nå er det tre personer som har igjen den siste timen. Terapeutene skal se gjennom disse behandlingene, og beskrive metoden og hva som skjer. Hva det er Ingvard gjør.

– De skal analysere metoden og lage en mal, hvis det er mulig. Og se om de kan se når endringen skjer, og hva som gjør at de endrer seg. For de aller fleste blir bra, selv om de har vært dårlige veldig lenge. Ikke alle, men de fleste, sier han.

Terapeutene skal da prøve på det samme, og se om de kan behandle pasienter med samme metode og få samme resultat.

– Det er jo kognitiv terapi, men jeg har mine perspektiver og mine spørsmål. Alle behandlere har sin måte å gjøre ting på. Kanskje er det personlighetsfaktorer som spiller inn.

– Jeg har hatt kurs for allmennleger, og når de skal prøve noe av det her, så blir pasienten sint, fordi det er så konfronterende. Det er mange måter å si ting på. Noe kan man slippe unna med, andre ting ikke. Og så kan det at jeg går dårlig, hjelpe litt! Skal ikke se bort ifra det, de tenker kanskje at «han har nå prøvd litt og hatt sine problemer».

Han ler:

– Når jeg går inn på scenen … «Å ja, skal han der lære oss noe, ja». Jeg er ikke undervurdert
nå da, tror jeg, sier han og klapper seg på kneet.

Som lyn fra klar himmel

I 1984, da han var 35 år gammel, ble Ingvard lam i løpet av åtte timer. Han var nyutdannet lege, gift med mammaen til sine to barn, og skulle snart flytte tilbake til hjembyen etter en tid i Elverum. En kveld hadde faren til Ingvard fått hjerteinfarkt, så han hadde sittet oppe med ham hele natten. Ingvard trodde kanskje han var påvirket av stress, da han på vei hjem fra sykehuset dagen etter begynte å miste følelsen i bena. Kona snudde bilen og kjørte tilbake til sykehuset. Da de kom frem, måtte han støtte seg da han skulle gå inn.

– Jeg tok en telefon til en kamerat som er psykiater og nevrolog, sa at jeg holdt på å bli lam, og lurte på om det kunne være hysteri. Jeg hadde aldri vært lam før, så jeg visste ikke.

Kameraten svarte fort at det var ikke Ingvard typen til.

– Det er jo bare pinlig å komme der og være lam, og så er det bare konversjonsnevrose. Det tar seg ikke ut for en lege, synes jeg.

Ingvard ble innlagt, og etter åtte timer var han helt lam fra midt på brystet og ned. Han hadde transvers myelitt, det er en virusinfeksjon der antistoffene tar et segment i ryggmargen, og kroppen angriper seg selv.

– Hvordan tok du dette sjokket?

– Jeg tok det ganske bra. Jeg var jo lam, det var ikke noe jeg kunne gjøre med det. Jeg tenkte bare: «Ok, nå får jeg bare være pasient og ligge her med kateter og håpe på det beste.»

Ingvard Wilhelmsen ser rolig inn i kamera
– Det meste i livet kan vi ikke gjøre noe med. Men det er noe du kan ta hundre prosent kontroll over, og det er dine egne holdninger og handlinger, sier Ingvard Wilhelmsen.

Lever av nåde

Han hadde noen kamerater som er prester, ba dem komme og be for ham og salve ham.

– Det synes jeg hørte med når jeg var så syk.

Ingvard har vært åpen om troen sin, og forteller at han ikke hadde noe bitterhet for det som hadde skjedd, og trodde ikke at Gud hadde gjort dette mot ham.

– Jeg tror vi lever av nåde. Jeg liker å klare meg. Men da var jeg helt hjelpeløs, og sånn er vi mennesker.

Han forteller at vi noen ganger får et innblikk i hvor sårbare vi mennesker er.

Ingvard ser ut mot fjorden.

– Jeg hadde en tanke, og det var at jeg sikkert kom til å bli så bra at jeg får gjort det jeg skal her i livet, det jeg er kalt til. Det valgte jeg å tro. For det er noen ting bare jeg kan gjøre, og det er noen ting bare du kan gjøre.

Pasienten ble etter hvert utskrevet i rullestol, og var sykmeldt et halvt år. Betennelsen gikk tilbake, og Ingvard kunne endelig gå. Da begynte han i full jobb på gastroavdelingen på Haukeland Universitetssykehus.

– Det er veldig mye man kan gjøre med dårlige ben. Jeg har lest bøker om hvor tungvint det er å reise rundt og holde foredrag i rullestol. Jeg var glad for at jeg slapp det, og forholdt meg til det at jeg var blitt ganske bra, synes jeg selv. Jeg gikk dårlig, men bedre enn nå. Jeg har bare brukt stokk de siste årene fordi jeg knakk ryggen, men det er en annen historie.

Empati og klar tale er ikke noen motsetning.
– Ingvard Wilhelmsen, lege og psykiater

Velg å leve

Ingvard har også opplevd å miste noen han er glad i. Han går bort til gangen, til en stor vegg fylt med bilder av hans aller kjæreste. Kone, barn, barnebarn og søsken.

– Er dette diplomveggen?

– Ja.

Øynene blir blanke. Han peker på et bilde av søsteren. Det er tatt i en hage om sommeren. Hun er omkranset av friske grønne planter, smilet er varmt.

– Hun var et nydelig vesen. Fikk påvist kreft høsten 2017, og døde i juni året etter.

Så peker han på et bilde av den ene broren, brannmannen.

– Han døde av lungekreft i desember 2020.

Sterk og rakrygget, smiler broren mot ham gjennom bildeglasset. Nå er det bare Ingvard og yngste bror igjen.

– Du har vært gjennom en del prøvelser, hvor kommer styrken din fra?

– Jeg har ikke vært gjennom så mye, men akkurat dette har jeg vært gjennom. Jeg har sluppet billig unna, i forhold til veldig mange. Jeg vet ikke om jeg er så sterk, men jeg tror jo det jeg selv formidler til andre, om holdninger. I tillegg så tror jeg Gud gir meg en ro, sier han.

Ingvard forteller at mange opplever at noe vondt skjer i livet. Man får en uventet sykdom, havner i en ulykke, eller kanskje mister en man er glad i.

– Du vil aldri vite hvordan du håndterer det du er redd for, før det har skjedd. Det vil vise seg, så kan vi ta det derfra, smiler psykiateren.

Han forteller om en pasient som en gang sa: «Hvis jeg er glad og optimistisk, det er da de slår til. Det er da noe ille kommer til å skje».

Han slår ut armene:

– Hvem er det som følger med på hvor glad vi blir? Er det farlig å være glad? Går sjansen opp for at noe skal skje om du er glad? Jeg tar regelmessig gleder på forskudd, jeg må jo det, jeg holder med Brann!

Ingvard smiler:

– Men om noe skulle skje, vil jeg ha så stor fallhøyde som mulig. Jeg, i mitt liv, bestemmer selv. Har du en gave, så bruk den! Jeg legger vekt på folkeopplysning, og jeg skal drive med det så lenge jeg orker og vil. Jeg vil ha det så godt som mulig, så lenge som mulig. ▪

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent