De gode hjelperne

Penger uten merkelapp

Suppebusser, matpakker, tolker, besøk i fengsel, ferietilbud for familier og mye mer. Mange givere velger seg ikke et bestemt formål, men har tillit til at Frelsesarmeen bruker pengene der de trengs. Martin Engebretsen er «fast giver». Bak Frelsesarmeen står en stor, sterk og helt nødvendig «armé». Det er tusenvis av usynlige givere, uten noe markeringsbehov og ofte uten særlig kjennskap eller tilknytning til organisasjonen de støtter.

I denne usynlige armeen finner vi Martin Engebretsen som smilende forteller at han selv aldri har satt sine bein i et Frelsesarmé-lokale, og først og fremst kjenner til arbeidet gjennom medias dekning av det.

– Kona mi og jeg kommer begge fra en bakgrunn hvor det var naturlig og riktig å dele, forklarer han.

– Vi er så heldige at vi har mer enn vi trenger, og vi erkjenner at vi ikke kan overlate til staten å utligne forskjellene mellom folk. Det må være et samarbeid. På slutten av 80-tallet satte vi oss ned for å bli enige om hvilke aktører vi skulle gi til, og da ble Frelsesarmeen en av dem. Det er jammen 35 år siden nå, og siden har det bare rullet og gått.

Månedlig støtte

Akkurat det at han slipper å vurdere hver måned hvem han skal gi til, er noe Martin setter pris på.

– Det at vi gir, er ikke noe vi tenker mye på, så det er ikke noe å skryte av. Når vi først har valgt våre aktører, så går det helt automatisk.

– Får dere en hyggelig takk hver måned for bidraget?

– Nei, heldigvis, utbryter den glade giveren som til daglig er å finne ved Universitetet i Agder som professor i språk og kommunikasjon.

For takken kan man reservere seg mot.

– Jeg trenger ingen takk, og det ville være misbruk av tid. Jeg er ufortjent privilegert, og jeg er takknemlig for å kunne bidra på en så enkel måte. Det er en glede å kunne gi til en tradisjonsrik organisasjon som har så mye tillit blant folk.

Tilliten er vesentlig for Martin. I tillegg verdsetter han at Frelsesarmeen ikke gjør forskjell på folk. Om du er en norsk rusavhengig eller en utenlandsk tigger, så stiller Frelsesarmeen opp uansett.

– Frelsesarmeen er «down-to-earth». Jeg tror det er derfor folk gjerne støtter arbeidet. Folk er lite opptatt av teologi og dogmatikk, og sånn tror jeg Frelsesarmeen også er. De stiller ikke vanskelige spørsmål, og de bruker midlene på konkrete hjelpetiltak.

Faddere i 45 år

Jan Gerhard og Ågot Stavik Abrahamsen i Skien har en gammel kasse som er merket «fjernadopsjon». Der finner de dokumenter helt fra 1976.

– Det var sånn det begynte, sier Ågot og blar seg gjennom bilder av fine unger, julehilsener og tegninger. Helt nederst ligger brevet som 16 år gamle Ågot fikk fra Frelsesarmeen den gangen fadderordningen het fjernadopsjon.

Ågot må smile når hun ser de omsorgsfulle ordene fra en gammel major som var redd Ågot hadde tatt seg vann over hodet ved å bli fadder: «Det kan vel bli litt vanskelig for deg mens du går på skole ...» Men Ågot ble fadder for ei jente fra Frelsesarmeens blindeskole på Jamaica, og så var det i gang.

– Hun påvirket meg helt fra vi ble kjærester, sier Jan Gerhard.

Han var sivilarbeider med lav inntekt, men Ågot mente at han fint kunne klare å ha sitt eget fjernadoptivbarn. Siden har de aldri holdt opp med dette månedlige bidraget til barns skolegang i Jamaica, Peru, India og flere andre land. Påvirkningen har også gått videre til neste slektsledd, det ser de for eksempel på julaften. Det å få ei geit under treet, i form av et brev som sier at geita har gått til noen som trenger det i et land langt borte, det er en type julegave Ågot og Jan Gerhard virkelig setter pris på. Det gir en dobbel glede å vite at penger har gått til noe viktig, samtidig som det viser at de yngre i familien også bryr seg.

Støtte til skolegang

– Blant alle gode formål, hvorfor er akkurat Frelsesarmeens fadderordning noe dere har fortsatt å gi til gjennom alle år?

– Vi fortsetter fordi vi er trygge på at pengene kommer fram, og fordi vi vet at Frelsesarmeen bruker lite penger til administrasjon av ordningen, svarer Jan Gerhard.

– En kollega av meg hadde et fjernadoptivbarn i en organisasjon som stadig sendte flotte brev på glanset papir. Han sluttet som fadder fordi han så at det ble feil bruk av pengene.

– Det gjøres jo undersøkelser om administrasjonsutgifter, og jeg har sett at Frelsesarmeen ligger lavt. Det er betryggende, mener Ågot.

For flere år siden ble det slutt på at fadderne fikk ett spesielt barn å sende penger til. Nå sendes pengene til barnehjemmet, dagsenteret eller skolen barna går på. Ågot og Jan Gerhard føler de har mistet litt nærhet når de ikke lenger har bilde av et enkelt barn og får brev og tegninger i posten. Men de syns likevel den nye ordningen er bedre. Tidligere kunne det oppstå urettferdighet mellom barn på en og samme institusjon, noe man slipper når pengene går samlet til alle barna.

– Vi gir av vår overflod, sier Jan Gerhard.

– Jeg tenker på det når vi ber i Fadervår: «Gi oss i dag vårt daglige brød». Hvem er oss? Jeg tenker at det er oss alle i verden, og at vi i vår velstand må hjelpe til at den bønnen går i oppfyllelse for det store «vi».

Hjelper barnefamilier

Som frivillig i Frelsesarmeens Home-start i Oslo besøker 26 år gamle Maria Othilie Georgsen familier som trenger litt avlastning. Det har hun gjort i flere år.

Maria Othilie er teologi-student på fjerde året og har ikke fritidsproblemer.

– Men jeg har kjent på kroppen hvordan det er å trenge hjelp, forteller hun.

– Noen hjalp meg da jeg trengte det, og det jeg fikk av dem, vil jeg gi videre til andre.

Det hun holder på med, er håndfast og praktisk, og hun kommer veldig nært på dem hun hjelper.

– Først var jeg hos en familie som hadde fått tvillinger. Mor var utbrent, og jeg kom og passet barna så hun fikk sove eller ta seg en dusj i fred og ro. Senere var jeg hos en ung alenemor som studerte. Hun trengte ikke bare barnepass, men også noen å drøfte hverdagslige ting med. Det var veldig hyggelig. Nå er jeg hos en spansktalende familie, og de trenger blant annet litt hjelp til barnas leksearbeid, eller til å forstå informasjonen fra fotballaget.

For noen år siden tilbrakte Maria Othilie et år i Spania, og det er erfaringen fra dette året som er hennes største drivkraft.

– Jeg ble så veldig takknemlig når noen gadd å stoppe opp og forklare meg ting, og når folk inviterte meg hjem selv om det var vanskelig å snakke med meg. Jeg husker hvordan noen tok seg tid til å forklare hva de andre lo av, så jeg ikke skulle føle meg utenfor. Det ville være meningsløst om jeg ikke hadde fått gi det videre, det jeg fikk i Spania.

– Vet de du kommer til at du gjør dette uten betaling?

– Ja, ... eller det tror jeg i hvert fall. Det er jo det som er greia med Home-Start. Vi er ikke fagpersoner, men medmennesker som er en del av livet deres for en periode.

En del av hverdagslivet

– Du møter antakelig mye takknemlighet hos familiene ...?

– Ja, men jeg håper også de merker at jeg er takknemlig selv, svarer Maria Othilie raskt og beskriver den frivillige innsatsen som et stort privilegium.

– Det er jo på en måte en unaturlig setting, det at det kommer en fremmed inn i stua di. Jeg blir alltid tilbudt mat, og det er veldig hyggelig. Men det skal ikke være slik at de må vaske og rydde før jeg kommer. Da er poenget borte. Jeg håper, og jeg tror, at de opplever meg som en jevnbyrdig når jeg kommer. Det skal ikke være noe «ovenfra og ned» – det er vi veldig opptatt av i Home-Start.

– Hvordan får dere kontakt med familier som trenger avlastning?

– Det kan være gjennom skolen eller helsesøsteren. Det kan også være ved at de tar kontakt med Frelsesarmeen selv. Home-Start drives av ulike aktører. I noen byer er det kommunene som driver det, i andre er det Blå Kors. I Kristiansand, Drammen, Oslo og flere andre steder er det Frelsesarmeen. I Frelsesarmeen har vi en rekke andre tilbud for barn, unge og familier, og det er veldig fint å ha ulike tilbud å presentere for familiene jeg er hos.

Selv om Maria Othilie er tydelig på hvor mye hun selv har igjen for å være familiekontakt i Home-Start, vil hun ikke idyllisere det å drive frivillig arbeid.

– Når jeg drar til barnehagen for å hente et barn som nekter å bli med meg, regnet høljer ned og jeg lager «feil» mat, da kan det hende jeg spør meg om det er verdt det. «Hvorfor er jeg her?» Men så kommer de dagene når barna kommer løpende imot meg med en klem, og vi glemmer tid og sted fordi vi blir revet med i leken eller i en god samtale. Da er det så veldig verdt det!

Et mangfold av mennesker

Maria Othilie er vokst opp med foreldre som har vært både ansatte og frivillige i Frelsesarmeen.

– Det har nok preget meg at jeg er blitt eksponert for et stort mangfold av mennesker gjennom hele oppveksten, mener hun.

– Jeg var med på matutdelinger og alternative julefeiringer fra jeg var liten. Vi snakket i grunnen aldri om dette hjelpearbeidet. Det bare var sånn. «Vi har alle vårt», pleier mamma å si. Det tar jeg med meg. Nå passer det fint for meg å hjelpe. En annen gang er det jeg som trenger hjelp. ▪

Vi gjør oppmerksom på at artikkelen er noe redigert om fra originalen.