Håp i en eske

Det er en kald desemberdag i Oslo, tett oppunder jul. Inne i Templet, Frelsesarmeens nærmiljøkirke i Oslo sentrum, er det satt opp matstasjoner, der en blanding av ansatte og frivillige gjør seg klare til å dele ut julemat til medmennesker som trenger det.

Bak dem står det paller med store kasser fylt med mat. I noen er det ribbe, i andre er det fisk. Husstandene har på forhånd gitt beskjed om hva de ønsker til årets julemiddag.

Kaptein Irene Mathisen, leder ved Oslo slumstasjon, står over en matkasse og passer på at en mann får med seg alt.

– Her, du må ikke glemme eggene, sier hun og gir ham pakken.

Mannen takker henne, og pakker dem trygt ned i sekken.

Lyset i salen er dempet, og julesangen «Tenn lys» spilles i bakgrunnen. En etter en kommer de inn for å hente mateskene sine. Noen har med seg trillekofferter for å kunne pakke om, andre løfter opp kassen i armene og bærer den ut.

I løpet av de neste fire dagene regner Frelsesarmeens slumstasjon med at det skal komme 856 husstander, 310 familier. Den siste dagen skal de være på Rodeløkka, og da regner de med at det kommer omtrent 200.

– Det er et stort behov, vi bretter opp ermene og gjør det vi kan.

Under koronaperioden har forberedelser, logistikk og gjennomføring vært spesielt krevende, med nøye overholdelse av regler for avstand, munnbind, hansker og Antibac blant både vertskap og gjester. Irene ordnet til og med en profesjonell vaktmann som skulle passe på at alle retningslinjer for smittevern ble overholdt til enhver tid. I dag er det 20 frivillige med på matutdelingen, og syv ansatte. Flyten i salen er god, og det ser ut til at alt går som det skal.

Les mer om Krigsropet her

Da pandemien brøt ut, førte det til unntakstilstander i Norge, også hos Frelsesarmeens slumstasjon. I løpet av den lange pandemiperioden har mange nye grupper mennesker sett seg nødt til å be om hjelp i møte med en tøffere hverdag – mennesker som aldri hadde trodd at de noen gang skulle trenge å be om hjelp hos Frelsesarmeen.

– Gjennom året har vi sett at spesielt permitterte og andregangspermitterte har hatt det vanskelig. Sistnevnte er de som hadde en økonomisk buffer første gang de ble permittert, men da runde nummer to med permitteringer kom, var de oppsparte midlene brukt opp, forteller Irene og fortsetter:

– Jeg tror behovet er større enn vi ser, og jeg er redd vi bare ser toppen av isfjellet hos oss.

En umulig situasjon

Det er ikke «stereotypien» som står i kø på Oslo slumstasjon før jul. Det er umulig å gjette hvilke mennesker vi går forbi på gata som strever økonomisk, og som kanskje gruer seg til jul. «Miriam» (38) er firebarnsmor og jobber fulltid i Oslo kommune. Allikevel går det ikke rundt. Det ble slutt med barnefar for fire år siden, og mor står nå alene med for høyt boliglån etter å ha kjøpt ham ut. Dette er andre året hun har bedt Frelsesarmeen om hjelp med mat til jul.

– Jeg er så glad for at jeg kan komme hit. Jeg prioriterer det, og har tatt en halv feriedag – den har jeg spart til dette, sier hun. Firebarnsmoren forteller at stresset alltid kryper på når julen nærmer seg.

– Barna får gaver av mine foreldre og broren min, men jeg vil også gjerne gi noe. Som mamma så er det tøft å ikke kunne gi barna mine det jeg så gjerne skulle. Jeg gjør alt jeg kan, men det strekker ikke til. Det siste året med korona har gjort livet tøffere på hjemmebane. Miriam og barna bor på Stovner, der smittetrykket har vært blant det tyngste i storbyen.

– Barna har vært så mye i karantene at jeg har brukt opp alt jeg har av «dager». Jeg tror jeg har vært borte 40 dager på grunn av karantene, det er ti mer enn det man egentlig får. Jeg fikk høre fra sjefen nylig at jeg vil få mindre lønn i januar på grunn av det. Hun har månedlig vært på Frelsesarmeens matutdeling på Sofienberg for å få den ekstra hjelpen. Miriam forteller at hun opplever at folk hever brynene når de hører at hun skal på matutdeling.

– Det var flaut å si til arbeidsgiver at jeg faktisk skulle hit og hente mat. Folk forstår ikke hvordan det er mulig at jeg trenger hjelp når jeg jobber. Ja, jeg jobber, men det er ikke nok. Jeg går rundt og teller kroner, for å være helt ærlig. Det er veldig tøft, sier hun. Miriam løfter opp de tunge posene med mat, hun må gå for å rekke bussen hjem.

– Jeg er så takknemlig for Frelsesarmeen og matutdelingen. Det blir julemiddag og gaver fra mamma i år, og det betyr utrolig mye for meg!

Et kall til å hjelpe

Dagen starter med at folk registrerer seg ved inngangen, og får en konvolutt med et nummer på, slik at de skal få være anonyme. De som har barn, registrerer alder og antall, og får et gavekort til hvert av barna sine.

– Alle får et gavekort hver. I år gikk vi til en lokal leketøysbutikk, Sprell. De ordnet gavekort på 250 kroner til barn opp til elleve år. Og så har vi fått gavekort på Spotify til ungdommene. Da kan de laste ned den musikken de vil, og ordne selv. Selv om mamma og pappa ikke skjønner seg på Spotify, så gjør ungdommene det, smiler Irene.

– Alle som kommer til oss i november og søker om bistand til høytiden, tar vi en samtale med. Dette gjør vi fordi vi har et forvalteransvar for de midlene som folk donerer i julegrytene våre. Pengene skal gå til dette velferdsarbeidet, og til de som trenger det mest. Julehøytiden er en utfordrende opplevelse for mange, der forventninger om varme måltider og pakker under treet kan være overveldende.

– Vi møter personer med hele spekteret av emosjoner – hele mennesket. Både frustrasjoner, sorg, men også glede, sier Irene.

For de aller fleste er terskelen høy for å registrere seg og be om hjelp. For mange er den for høy til at de klarer å komme og hente maten. Derfor hender det at Slumstasjonen faktisk står igjen med noen matkasser på slutten av siste dag.

– Men det er alltid noen som er for sene med å registrere seg før jul. Og når en som ikke har søkt eller kontaktet oss om hjelp på forhånd, får se at naboen i den kommunale boligen kommer hjem med en stor kasse med deilig mat, ja, da er fristelsen noen ganger for stor, og personen dukker opp med en hjemmelaget invitasjon, forteller Irene. På selve dagen blir de høflig avvist, siden antall kasser med mat er bestilt i tråd med antallet originale invitasjoner.

– Men da ber vi dem komme på slutten av siste dag og se om det ikke er noe til overs – så får de med seg en eske likevel. Ingen med et reelt behov for hjelp har gått tomhendt hjem før jul. Det handler ikke om å være «snill» eller «ikke snill». Dette er oppdraget vårt, det er et kall. Vi håper at gjennom dette bidraget, og innholdet i denne matkassen, så er vi med på å tenne et lite håp. At det er lys i enden av tunnelen, selv om den kan føles lang og mørk, sier hun.