Tanya og Tonje i Pårørendehuset på Sagene merker økt pågang

– Vi vet, og forskning viser, at det er en stor forskjell på det å være pårørende innen rus og psykisk helse, sammenlignet med å være pårørende innen annen type somatisk sykdom hvor man blir møtt, behandlet og involvert på en annen måte, sier Tanya.

Pårørendehuset er Frelsesarmeens lavterskeltilbud for pårørende innen rus og/eller psykisk helse. Tilbudet har en faglig forankring i familieterapi og drives av Tanya Knøsen og Tonje Olafsen.

Pårørendehuset er et kontakt-, kunnskaps-, og informasjonssenter. Det åpnet i 2016 med én ansatt, og trengte litt tid før det kom seg godt opp på beina. I dag har de 150 unike brukere, og opplevde i 2023 en 30 prosent økning fra året før.

– Vi opplever at det først er de siste par årene det virkelig har blomstret, da vi har fått en kjempestor økning i antall deltagere. I tillegg er vi mer ute blant helse- og omsorgsinstitusjonene i både Frelsesarmeen og kommunen, hvor vi veileder ansatte og holder fagdager i hvordan de kan møte og involvere pårørende i sitt arbeid, sier Tanya.

De har bistått Helseetaten som veiledere i implementeringsprosjektet Oslostandard for pårørendesamarbeid.

En bunnløs fortvilelse

Det tar i gjennomsnitt åtte år før pårørende tar kontakt med hjelpeapparatet for egen del.

Rus og avhengighet har alltid vært der, men det har endret seg i utrykket og måten vi har møtt dette på. I 2023 så vet vi at «en dag kan det være meg, og en annen dag kan det være deg». Rusavhengighet rammer like blindt som mye annet. Rus angår oss alle.

– Vi antar at det er fordommene og gamle sannhetene som råder i samfunnet, som gjør at mennesker forholder seg helt annerledes til pårørende innen rus og psykisk helse, en annen type somatisk sykdom, sier Tonje.

– Er dette fordi det kan ses på som «valgte sykdommer»? Når man tenker på rusproblemer, eller spiseforstyrrelser, for eksempel?

– Ja, absolutt. Fordommer som: «Kanskje har man hatt en dårlig barndom, og så valgte de dette». Eller: «Skyld på deg selv, ta deg sammen, du har et valg».

Tonje forteller at det er stor forskjell på måten behandlingsapparatet møter deg på hvis du får kreft, sammenlignet med om man sliter med rus.

– Har man kreft, så ønsker man som regel behandling, mens om man ruser seg, så er det ikke alle som ønsker behandling. Har man fått kreft, inviterer man gjerne inn de rundt seg, mens med rus, så er det gjerne familie og de rundt som ønsker at personen skal oppsøke hjelp eller behandling. Sykdommen vil jo mates, den vil jo ikke ha behandling, sier hun.

– Det er en bunnløs fortvilelse, for når noen du er glad i blir syk, så vil man gjøre alt i verden for at den personen skal bli frisk. Og når ingen kan si til deg at: «Du kan gjøre dette, dette og dette», så blir situasjonen enda mer håpløs for de som står rundt. I møte med personer med rusproblemer er det ikke en fasit-løsning.

Tanya og Tonje er enige om at de opplever at de pårørende setter stor pris på tilbudet. Noen kommer ukentlig for å klare å holde hodet over vann, og noen bruker tilbudet som en livbøye idet båten begynner å synke litt, og så er de fra dem i en periode.

– Mange står i en helt grusom situasjon. Jeg er imponert over at de kommer seg hit, at de klarer å stå opp neste dag og skape seg et liv ut ifra de forutsetningene de har. Det å gå og være livredd for de man er kjempeglad i, det er så fælt, sier Tonje.

– Hvem er de som kommer til Pårørendehuset?

– Alle typer mennesker kommer til oss. Det er veldig viktig å få fram, med tanke på alle fordommene som er rundt.

Unikt tilbud

Gjennom helsevesenet får man ofte et begrenset antall timer hos en behandler, og så er de ferdig.

– Det er riktig og bra for mange, men det er ikke det de som kommer til oss trenger. Det å sette en tidsfrist på livskriser er helt umulig.

Hos oss kan du komme så lenge du kjenner behov for det. Det at vi har det åpent gjør at de kan senke skuldrene og bruke tiden de trenger på å bearbeide det de bærer på, sier Tanya.

– Mye av det vi gjør er også å normalisere mye av følelsene og prosessene som skjer. Vi gir svært få råd, med mindre vi helt konkret blir bedt om det. Vi er et samtaletilbud som hjelper med å bringe inn flere perspektiver, hvordan håndtere situasjonen de står i, og også å romme tvil.

Familieterapeutene opplever at det er godt for de pårørende å ha noen som tåler å høre den virkeligheten de lever i.

– Det er mange som ikke deler hvor alvorlig situasjonen er med sine nærmeste. De føler ofte at sykdommen til den de er glad i reflekterer at de ikke har vært gode nok, at de ikke har strukket til. Dette gjelder spesielt foreldre.

Det er for det meste foreldre som benytter seg av tilbudet på Pårørendehuset, men også noen søsken, og så har de en del par hvor den ene er syk.

Pårørende til egne foreldre

«Lise» vokste opp i et hjem hvor både mor og far slet med rus. Moren drakk, og faren drev med hardere stoffer. Han var borte i de årene han slet med rus.

– Pårørendehuset har hjulpet meg opp på beina igjen, sier hun.

Hun ønsker å være anonym, og vil bli omtalt som «Lise» i artikkelen.

Den 25 år gamle studenten forteller at de første syv årene av livet med foreldrene var gode, det har samtalene med Tanya hjulpet henne med å verdsette. At kanskje disse har bidratt til at hun har klart seg så fint som hun har.

Lise studerer, jobber og har en kjæreste. I dag har hun god kontakt med faren sin, som nå har vært rusfri i flere år.

Starten av livet husker hun som god, men en dag endret plutselig tilværelsen hjemme seg.

– Det var etter en tøff periode i livet at mamma begynte å drikke, og pappa forsvant. Han dykket inn i en verden av harde stoffer, og jeg så ham ikke på flere år. Jeg bodde alene sammen med mamma.

Som mange andre pårørende gjør, fortalte hun ikke om dette til noen. Hun gikk på skolen, og mamma drakk.

– Selv om jeg trengte å prate om det, så følte jeg at jeg ikke kunne si det til noen, jeg ville ikke utlevere henne.

Lise flyttet ut som 18-åring, og studerte og jobbet i Oslo, mens moren bodde på Vestlandet.

– Da jeg flyttet ut, klarte jeg endelig å tenke litt på meg selv. Det var helt nytt for meg, men godt. Selv om man nok alltid kjenner på dårlig samvittighet, for man er jo glad i personene.

I 2020 ble moren diagnostisert med kreft, mest sannsynlig som følge av alkoholmisbruket, forteller Lise.

– Selv om det ble mye reising, ville jeg gjerne være med henne. Mamma sluttet faktisk å drikke da hun ble syk, det var helt fantastisk. Da hadde hun drukket så lenge jeg kunne huske, omtrent.

Lise reiste ofte for å besøke henne, selv om det var ekstra tøft under korona. Da det var mye smitte i Oslo, valgte hun å gå i karantene før hun dro, og ble gjerne hos moren i noen uker. Slik holdt hun på i ett og et halvt år, samtidig som hun studerte og jobbet.

– Vinteren 2022 døde mamma og jeg gikk inn i en dyp depresjon etterpå. Det var som om luften gikk helt ut av meg. Jeg hadde satt meg selv sist så lenge, og kjente at jeg trengte hjelp.

Etter lange ventetider og noe hjelp gjennom helsetjenesten på skolen, hvor hun kjente at hun ikke ble møtt på den måten hun trengte, fikk hun til slutt nummeret til Pårørendehuset.

– Jeg ble så overrasket over hvor fort jeg kunne komme inn på en prat, og ble møtt av en sånn varme og forståelse.

– Det var ikke «for profesjonelt», hvor du blir holdt på lang avstand, men heller ikke for nært. Det er et sted hvor jeg får pratet om, og bearbeidet, det jeg har vært gjennom og går gjennom, sammen med en person som bryr seg, og som også har god faglig bakgrunn. Jeg kunne ringe når som helst, og kunne komme på samtale flere dager i uka. Sånne ting er så viktig når livet står på som verst.

Livslinje

Lise har hatt regelmessige samtaler med Tanya siden, og jobber med å tegne en livslinje for alle små og store hendelser gjennom Lises liv. Dette gjør at hun både kan fortelle sin historie, og får hjelp til å se hvordan hendelser fra barndommen preger henne og relasjonene hennes i dag.

– Livslinjen har gjort at jeg har blitt mer bevisst på hvordan jeg behandler meg selv og andre mennesker, og livskvaliteten min har uten tvil forbedret seg. Det ikke er sikkert jeg ville vært her i dag, hadde det ikke vært for Pårørendehuset og den uvurderlige innsatsen de legger ned for arbeidet de brenner for.

Lise går fortsatt til individuelle samtaler hver uke. Livet smiler, men hun forteller at hun fortsatt har mange ubearbeidede hendelser og følelser fra livet som pårørende til rusavhengige.

– Dette hadde jeg ikke klart uten de faglige ressursene som er tilgjengelig på Pårørendehuset, sier hun.