Hjerterom og husrom

– Vi bygde bare et rom til, sier Thomas Stellander.

Sammen med kona Ann-Hege Lindstrøm Stellander mimrer han tilbake til da forespørselen kom fra Frelsesarmeens barne- og familievern. Kunne de ta imot to brødre?

– Vi var jo først forberedt på å ta imot ett barn, men to brødre kunne selvsagt ikke splittes! sier Ann-Hege.

De viser oss rundt på tomta si i Sandefjord, et halvt mål med hus og utestuer restaurert og bygget stein på stein med massiv egeninnsats og entusiasme for den stadig voksende storfamilien.

Gjestehuset i hagen huser for tiden parets biologiske datter Silje og forloveden Erling som er hjemme på ferie.

I annekset bor ei ung jente som får botrening, og i det totalrenoverte hovedhuset fra 1856 bor de to brødrene sammen med Thomas, Ann-Hege og hunden Happy.– Og de tre fosterkattene våre, da, smiler Ann-Hege og peker mot den ene som varmer seg på solvarme heller.

"Møt" noen av våre fosterbarn.

Overrasket over mangel på fosterhjem

Det startet for ti år siden. Ann-Hege jobbet på en lukket institusjon for ungdommer, og noe hadde begynt å røre seg i henne.

– Det overrasket meg hvor vanskelig mange ungdommer har det hjemme, og hvor stor mangel det er på fosterhjem for de som trenger det. Thomas og jeg hadde derfor snakket om muligheten for å åpne hjemmet vårt, sier Ann-Hege.

Da en av datterens venner ikke lenger kunne bo hjemme og kom under barnevernets omsorg, var de klare. De meldte seg som fosterhjem.

– Vi fikk en god start med denne gutten, både ved at han kjente datteren vår, og ved at han hadde skrevet en særoppgave om meg, sier Thomas og humrer.

Thomas er en kjent profil i fitness-miljøet i Norge, og har en sterk medaljerekke fra både nasjonale og internasjonale mesterskap. Da fostersønnen etter hvert var klar for å stå på egne ben og flyttet ut, var det ingen tvil hos Ann-Hege og Thomas. De ville fortsette som fosterhjem.

Blant mange aktører som formidler fosterhjem, falt valget på Frelsesarmeens barne- og familievern etter en anbefaling fra et vennepar.

– Jeg var skikkelig nervøs første gang Frelsesarmeen skulle komme hjem til oss. Jeg så for meg to litt strenge damer med hatt som skulle komme og godkjenne oss. Jeg vasket masse! sier Ann-Hege og ler.

– Ble det som forventet?

– Nei, absolutt ikke! Vi møtte selvsagt to fantastiske og dyktige damer.

Hvem kan bli fosterforeldre? Les mer her.

Hvem trenger et nytt hjem?

Det er mange årsaker til at barn og unge trenger et nytt hjem. Det kan handle om rus, overgrep og kriminalitet, men også om dødsfall eller sykdom, faktorer som gjør det vanskelig for biologiske foreldre å gi god omsorg i en kortere eller lengre periode.

Felles for alle fosterbarna er at de bærer på tunge opplevelser eller traumer som kan trigges av lukter, lyder eller andre ting som gir assosiasjoner til det vonde som skjedde. Fosterhjemmene får derfor opplæring i traumebevisst omsorg, som i stor grad handler om å møte fosterbarna der de er og skape mestring og mening.

– Det har vært noen tøffe tak, sier Ann-Hege.

– Det kan Silje også bekrefte.

For å bli godkjent, må de også gjennomføre et PRIDE-kurs hvor de får kunnskap om alt fra det å oppdra barn, til å møte barnas mange behov, bygge relasjoner til barnets biologiske familie og – ikke minst – ta et dypdykk i egen oppvekst og reaksjonsmønstre.

– Dette er egentlig et kurs alle nybakte foreldre burde få, mener paret.

Frelsesarmeen slipper heller ikke taket når noen er blitt godkjent som et spesialisert fosterhjem. Oppfølgingen er tett, både med hjemmebesøk av en fast fosterhjemskoordinator annenhver uke, månedlig gruppeveiledning, fagdager, og tilhørighet til andre fosterhjem.

Med Frelsesarmeen i ryggen

Alle Frelsesarmeens fosterhjem er spesialiserte. Det vil si at de tar imot barn og unge som har så store utfordringer i livet sitt at de ikke kan fungere optimalt i et ordinært fosterhjem.

Det krever ekstra tid og kompetanse hos fosterforeldrene, som at en av dem må være hjemmeværende på heltid eller deltid med lønn for å følge opp fosterbarnet.

Frelsesarmeen hjelper også til opp mot andre hjelpetiltak ungdommene skulle trenge, som BUP eller PP-tjenesten, og med en plan for ettervern når ungdommene etterhvert flytter ut av fosterhjemmet.

– Oppfølgingen er unik. Vi kan ringe koordinatoren vår på dagtid, og på kveld og natt er vakttelefonen til Frelsesarmeens barne- og familievern bemannet. Vi har alltid erfarne fosterhjemskoordinatorer å tenke høyt sammen med. I tillegg har vi gjennom gruppesamlinger fått så god kontakt med andre fosterfamilier at vi på privat initiativ drar på ferier sammen. Det har en stor verdi for oss voksne å kunne dele erfaringer, og fosterbarna som ikke alltid har så lett for å få seg et nettverk, har fått mange venner, sier Thomas.

Ann-Hege ser bort på sin biologiske datter som nikker anerkjennende. En viktig del av valget om å bli fosterforeldre, var at Silje syntes det var greit.

– At kompisen min flyttet inn, syntes jeg bare var fint, sier Silje.

– Det har vært vanskeligere med andre som har bodd her senere. En gang sa jeg: Enten flytter han, eller så flytter jeg!

Lærte om traumer

Silje ler litt – i dag. Den gangen var det alvor. Da var Frelsesarmeen raskt på banen. En viktig del av deres oppfølging er at både biologiske barn og fosterbarn skal bli hørt.

– Jeg fikk god oppfølging og et kurs som lærte meg mye om det å leve med traumer. Da skjønte jeg plutselig hvorfor han oppførte seg slik han gjorde. Etter det ble alt lettere, sier Silje.

I dag er hun ofte innom PRIDE-kurs for å snakke med kommende fosterforeldre om hvordan hun som biologisk datter har opplevd å bli del av et fosterhjem.

– Det å bli sett, både av systemet rundt og av mamma og pappa, har vært avgjørende for min del, sier Silje.

– Hva sitter du igjen med?

– Jeg har lært mye om hvordan andre kan ha det og om hvordan traumer kan håndteres. Men aller viktigst sitter jeg igjen med søsken! sier Silje som selv ser for seg en fremtid med fosterbarn.

Lyset i tunnelen

Anne-Hege og Thomas har tålt mye. De har taklet dører som smeller, avvisning og sykdom. Oppskriften har vært tålmodighet og kjærlighet. De har gjengjeldt kjeft med et godt måltid og vært tilgjengelige døgnet rundt.

– Å være fosterhjem handler om mer enn å ha et ekstra rom. Du trenger kapasitet, ork, tålmodighet og litt ekstra energi hver morgen når du våkner. Det er viktig at vi er der når barna trenger det, når de er klare for å åpne seg, sier paret.

– Hva gjør at det er verd innsatsen?

– Når vi ser fremgang. Som når de plutselig våger å sette grenser for seg selv og ha egne meninger. Eller når de viser takknemlighet, til tross for at det i perioder har vært veldig tøft. Det at vi i dag har kontakt med alle de åtte barna som har bodd her, er fantastisk. Vi blir fosterforeldre livet ut!