– Vår gave er en oppgave

Dørene til Handwerk kafe i Botanisk hage i Oslo åpner seg, og et stort smil kommer inn.

Lege, indremedisiner, psykiater, og professor emeritus Ingvard Wilhelmsen kommer rett fra et foredrag han har hatt for studieforbundet FUNKIS, en paraplyorganisasjon for medlemsorganisasjoner for mennesker med nedsatt funksjonsevne, kronisk syke og deres pårørende.

Ingvard har selv nedsatt funksjonsevne i beina, og har nylig blitt oppgradert fra stokk til rullator. Han oppsummerer egen epikrise på legers vis og i korte trekk: I 1984 ble han lam fra magen og ned, av en virusinfeksjon – transvers myelitt.

Han kom seg etter hvert på beina igjen, men med litt nedsatt benfunksjon.

Det gikk fint lenge, før han i 2018 falt på isen og fikk et kompresjonsfrakturbrudd. Han ble litt skjev i ryggen og begynte å bruke stokk. I november 2023 fikk Ingvard akutt isjias, og rullatoren har blitt en ny følgesvenn. Det er psykiateren greit fornøyd med.

– Jeg har blitt oppgradert til «premium» og kan nå bli rullator-influenser, det er helt supert.

– Det har vært en mangelvare på influenser-markedet?

– Ja. Jeg skal ikke ha noe hjemmeside, hvor jeg reklamerer for nyeste modell eller noe sånt, men jeg skal gå rundt med den, med rak rygg. Folk tror at man må gå så krokbøyd, humrer han.

– Å begynne å bruke rullestol ville vært å bli oppgradert til business class, men det kan gjerne vente en god stund til.

Han klapper sammen rullatoren og setter seg ned.

Aksepter livets usikkerhet

Han har vært pensjonist i åtte år, men livet har langt fra roet seg ned.

– Hovedforskjellen er egentlig at jeg nå bare gjør ting jeg har lyst til!

Ingvard Wilhelmsen (75) holder dermed foredrag for fullsatte saler landet rundt, hvor han på faglig- og humoristisk vis, forteller om hvordan han hjelper pasienter med alvorlig helseangst. De med Pre-TSD, ikke PTSD. De som får «flash-forward», ikke «flashback». Og selvsagt: «Smugtipperne».

Psykiateren har de siste par ukene hatt foredrag i både Krakow, Stavanger, Alta, Kautokeino, og nå, Oslo. Ved siden av å reise og holde foredrag, tar han imot pasienter en dag i uken på «Hypokonderklinikken» ved Haraldsplass Diakonale Sykehus i Bergen.

Klinikken åpnet i 1996, og det er fortsatt Ingvard som driver den i dag, i en 20 prosent stilling. I snart 30 år har hypokonderlegen jobbet med mennesker med alvorlig helseangst.

Han har skrevet flere bøker hvor han blant annet snakker om holdninger i møte med sykdom, angst og dødsfall – vonde ting som kan skje i livet. Selv har han flere erfaringer med det.

Spesielt snakker han om de tenkte og vonde tingene – som gjerne er tilfellet hos de som kommer til Ingvard.

– Det jeg snakker med pasienter om, er om de vil akseptere livets usikkerhet – dette at det meste får man ikke kontrollere. Du får ikke velge foreldrene dine, sykdommer, og du får ikke velge fremtiden. Det er en helt lukket bok, det er ikke skrevet noe i den ennå!

Han mener det er sentralt, for det de fleste sliter med, forklarer han, er at de skal ha kontroll.

– Det er greit det, men hold deg til ting som er kontrollerbare.

Det forteller han gjelder svært lite, egentlig er det bare egne holdninger og valg som er mulig å ha kontroll på. Og skal det virke, så må man oppføre seg som om man mener det.

«Noen må jo få kreft»

– Har du noen gang blitt overrasket over det en pasient har kommet i behandling hos deg for?

– Jeg blir ikke så mye overrasket som forundret over hva folk kommer på og hva de kan mene om seg selv eller verden. Noen holdninger folk har kan være individ-spesifikke, noe som svært få andre tenker, mens andre kan være mer generelle, for eksempel holdningen til grubling eller bekymring.

Ingvard forteller om en kvinne på 50 år som mente at hun kom til å dø ung av kreft. Dette hadde hun ment siden hun var svært ung.

– Jeg spurte henne om det er slik at de fleste i hennes familie dør unge av kreft. Nei, de fleste døde av hjertesykdom. «Men hvorfor valgte du da kreft som din dødsårsak?» Hun svarte: «Noen må jo få kreft! Det hadde vært så typisk at det ble meg».

Til det måtte Ingvard si at ordet «typisk» brukes om noe som skjer regelmessig og ofte. «Hvor ofte har du dødd ung av kreft?». Kvinnen hadde ikke fått kreft, og var heller ikke død.

– Jeg anbefalte henne å revurdere denne holdningen. Hun forstod at hun egentlig ikke ante hva hun en dag kom til å dø av, men at hun fryktet et langvarig og smertefullt sykeleie med kreft. Jeg sa til henne at hun trygt kunne revurdere holdningen at hun kom til å dø ung av kreft, det var for sent, hun var jo 50 år!

– Jeg sa også til henne at dersom hun sluttet å tippe hva hun kom til å dø av, ville det åpne seg et vell av muligheter å dø på. Så kom jeg til å si til henne: «Du kan jo bli skutt!» Merkelig nok så lyste hun opp. Det hadde ikke hun tenkt på, da ville hun jo slippe hele kreften!

Ingvard forteller at en slik individ-spesifikk holdning hadde ødelagt my for kvinnen fordi den kastet lys over alle de subjektive fysiske plagene vi alle får fra tid til annen.

– Fikk hun litt hodepine, så tenkte hun at hun visste at hun skulle få kreft, så det var altså hjernesvulst. De fleste har imidlertid grunnholdninger som er mer generelle, og som deles av flere, for eksempel at det er både nyttig og smart å bekymre seg for fremtiden.

Prykiateren forklarer at grunnen til at noen havner i slike tankemønster, er et sterkt behov for kontroll, komme sykdommen i forkjøpet, ikke dø unødvendig tidlig. Triggeren til dette er ulikt fra pasient til pasient.

– Hva er det med deg og det du gjør som hjelper pasientene dine, tror du?

– Jeg har en litt konfronterende stil, av og til må jeg være litt tøff, bruke litt dynamitt. Jeg må få hva de egentlig lever etter, frem i lyset, så de blir litt rystet. Hvis man har god kontakt, god allianse, og man har samme mål om at pasienten skal få mindre angst, så må dette til.

I denne artikkelen fra Krigsropet i 2022 kan du lese mer om Wilhelmsen-metoden.

«Smug-tipperne»

Ingvard klapper hendene sammen og holder dem der. Han skal fortelle om livets «bøker». Høyrehånd representerer fortiden, og venstrehånden, fremtiden.

– Boken som heter Din fortid, den er ferdigskrevet frem til nå. Gode og dårlige ting, ingenting kan endres, men den er åpen og du kan bla i den, og du kan bestemme deg for hvordan du vil forholde deg til den. Du kan bli kritisk til deg selv, forbigåelser, tabber du har gjort, depresjoner … Fortiden kan ikke endres, men hva vi skal la fortiden gjøre med oss, det bestemmer vi.

Ingvard legger til at vi fra forskning vet at vi ikke husker sannheter, men at vi husker tolkede opplevelser. Det du husker er ikke «sant», det er «slik du oppfattet det».

– Og så er det boken Din fremtid. Der er det ikke skrevet noe ennå, den er helt lukket, vi vet ikke om den kommer en gang.

Ingvard forklarer at hans pasienter ikke er så opptatt av fortiden, men de bekymrer seg for fremtiden.

– De er «smug-tittere», eller «smug-tippere», de begynner å tippe hva som kan skje. De får ikke PTSD (post traumatisk stressyndrom), men de får det jeg kaller for «Pre-TSD». Før noe har skjedd, så er de i full gang. De får ikke «flashback», de får «flash-forward». Som jeg sier: «De som har PTSD har nå i det minste noe å vise til, du har ingenting, det er ren fantasi»!

Ingvard minnes sangen "Vi lever" med Wenche Myhre som solist og Jan Eggum som tekstforfatter. Han leter frem et papir med teksten på, og synger:

En er svak og en er sterk, vi er begge mesterverk.

Vi lever!

En er frisk og en er syk, en får stå og en får stryk.

Vi lever!

Hun er blid og han er sur, hver og en har sin natur.

Vi lever!

Hvis du blir helt stille nå, kan vi høre hjertet slå.

Vi lever!

For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss!

Gave og oppgave

Ingvard snakker gjerne om troen på Gud, og hvor viktig den er for ham.

– Når jeg kan legge fra meg alt og gi det til Ham, så kan jeg slappe av i å vite at Gud har kontroll. Jeg skal ikke, og vil ikke, ha kontroll i mitt liv, i hvert fall ikke over det som er ukontrollerbart, sier han.

– Det var en dansk biskop som gikk av, og ble intervjuet i lokalavisa. Så fikk han spørsmålet: «Tror du virkelig at Jesus gikk på vannet?». Da svarte han: «Jeg vil i hvert fall ikke ha en frelser som ikke kan gå på vannet».

Bergenseren er enig:

– Tenk om det skulle bli begrensningen for frelseren vår, å gå på vannet. Det synes jeg var godt sagt. Kommer du deg gjennom første setningen i Bibelen, og tror på det som står, så blir jo resten av den en «piece of cake».

– Du snakker mye om at vi har et ansvar i å bruke gavene våre?

– Jeg mener at det er en oppgave, å bruke gaven vår. Har du fått en gave så har du fått en oppgave. Det er en nådegave, i kristent perspektiv.

Ingvard oppdaget sine gaver tidlig. Han var en del av Jesusvekkelsen, og begynte å forkynne da han var 15 år gammel.

Han holdt bibeltimer, han var elevrådsformann på Katten (Bergen katedralskole), og ledet gospelkvelder i Korskirken.

– Jeg likte å lede og stå frem – selv om jeg var litt introvert, så likte jeg det. Min nådegave er formidling, å få folk til å tenke, få de til å forstå seg selv, hva de holder på med, og på den måten endre seg – hvis de vil. Når Gud har gitt deg en gave, så må du bruke den – så Han kan bruke det. Tenk på hva dine gaver er, hva som ikke vil bli gjort om ikke du gjør det. Det er å finne hvorfor du er her – kallet.

Ingvar forteller om en hendelse som skjedde for noen dager siden, i heisen på vei til tannlegen.

– Det kom en dame inn som kjente meg igjen, så sa hun: «Det er sjelden jeg snakker slik til folk. Men, sønnen min, han har sagt at du reddet livet hans.»

75-åringen blir stille et øyeblikk.

– Det er spesielt, og et eksempel på at Gud bruker gaven han har gitt meg.

– Du får bidra til å endre liv, og redde liv?

– Det er jo fantastisk.

– Jeg får ofte spørsmål fra folk: «Har du noen drømmer, Ingvard?».

Han smiler:

– Drømmen min er å kunne fortsette med det jeg gjør. Det er drømmen.