Lokket til eventyret

– Det der har vært et spørsmål i 20 år, smiler 43 år gamle Miriam, den svenske tobarnsmoren med master i bibelske studier fra USA og nå kadett ved Frelsesarmeens offisersskole i Moss.

Omveier og utsettelser handlet om flere ting. Den yngre utgaven av Miriam hadde sine klare betenkeligheter, ut fra hvem hun var og om hun ville passe inn.

– Det handlet blant annet om synet på hva lederskap er, og om det var en rolle som passet for meg. Jeg så på meg selv mer som en lærer enn som en leder. Jeg hadde dessuten lite lyst til å underordne meg et beordringssystem. Så svaret ble alltid nei.

– Men nå har du sagt ja. Hvorfor det?

– Plutselig var bare tiden moden. Det handler for meg om å ta et større ansvar. Det er også forlokkende å si ja til eventyret, begynner Miriam.

– Jeg har sett på foreldrene mine, hvordan de gjennom hele livet har møtt nye utfordringer. Også som pensjonister sier de: «Ja, det gjør vi», «ja, det er gøy», «ja, det blir bra!».

Rent praktisk var det også blitt lettere. Det tidligere beordringssystemet var blitt til et forflytningssystem hvor offiserenes livssituasjon blir tatt mer hensyn til. Men forklaringen på at hun blir offiser stikker dypere enn fotspor og praktiske ordninger. Da hun studerte teologi i Sverige i fire år, gikk hun sammen med folk som skulle bli prester og pastorer, og det ga henne mye å gruble på.

– De hadde et tydelig kall. Jeg speilte meg i dem og tenkte at «sånn er det ikke for meg». Også i Frelsesarmeen har dette med kall vært en viktig greie, og jeg vokste opp med mange historier om hvordan folk ble kalt av Gud. Ofte handlet historiene om at de strittet imot helt til kallet ble for sterkt for dem. Jeg har ikke hatt en opplevelse av at Gud absolutt mener at jeg skal bli offiser, og så må jeg liksom adlyde. Men det har etter hvert blitt tydelig at det er i denne sammenhengen mine ressurser best kan bli til nytte og glede.

Vil formes av miljøet rundt

Miriam tar oss også med til tiden i California, hvor hun og mannen fikk noen venner som var livscoacher. De lærte andre å sette delmål i livet, og de satte delmål for seg selv, for eksempel om hvor de skulle være i livet om fem år.

– Jeg kjente at det der var ikke for meg. Jeg ville ikke holde så hardt i ting. Heller enn å styre livet mitt selv, ville jeg være bevisst på hva slags miljø som skulle forme meg. Jeg velger Frelsesarmeen som mitt fellesskap. Nå har jeg valgt en type menneskenær jobb hvor jeg hele tiden blir utfordret på min etikk og mitt liv. Så får vi se hvor det tar meg.

Da Miriam havnet i Norge, handlet det ikke først om henne selv. Tiden i USA var over, og mannen hennes, matematikeren August, fikk en forskerstilling i Norge. Dermed ble det ikke Sverige på Miriam heller, men det rød, hvite og blå nabolandet.

– Da ble jeg «jukseoffiser», smiler Miriam, som gikk inn i en offiserslignende jobb hun den gang ikke var utdannet for. Men hun hadde fire års erfaring fra en lignende stilling i Nord-Sverige, og nå etterpå har hun i flere år jobbet som leder for Frelsesarmeens nærmiljøkirke (også kalt korps) både på Majorstua og i Templet, i sentrum av Oslo. Fremdeles er hun i en deltidsstilling i Templet korps, fordi hun med sin utdanning ikke behøver alle fag på offisersskolen på Jeløy. Hun er tydelig på at hun elsker arbeidet sitt.

– Jeg liker at livet mitt er integrert med jobben. Det er ikke en eneste dag i uka at jeg ikke på en eller annen måte jobber, og jeg har liksom med meg mitt liv når jeg er på jobb. Jeg vet at noen syns at det ikke høres sunt ut, men det passer veldig godt for meg.

Backpackere i hippiparadis

Interessen for mennesker er en stor drivkraft i Miriams liv. Før hun begynte på teologistudiet, leste hun psykologi og sosialantropologi. Tidlig i 20-årene tilbragte hun en periode i det gamle hippiparadiset Goa i India. Der bodde hun i et kristent fellesskap som holdt åpent hus for eventyrlystne turister. På den tiden var det mange backpackere, og noen rotet seg bort i problemer.

– Vi inviterte til frokost og middag. Vi lånte ut bøker, besøkte folk som kom på sykehus og i arresten, og hver lørdag hadde vi andakt i vårt lille kapell. Etter hvert fikk jeg ansvar for andaktene, og jeg likte det så godt. Det var det som fikk meg til å dra hjem og studere teologi.

Man kan jo undre seg over at interessen for mennesker driver en til å studere «eldgamle skrifter». Hvordan kan de gamle tekstene bety noe for menneskers liv i dag? Miriam, som elsker forkynnerrollen, har mye på hjertet om dette.

– Dypest sett handler forkynnelsen om å skape et rom for at mennesker kan ta imot Gud og velge å følge Jesus. Min oppgave er å formidle at Gud rommer oss. Gud rommer hele livet vårt uansett hvordan det er blitt, han rommer våre relasjoner, våre ansvar, hele vårt kompliserte liv.

– Du bruker uttrykket at «Gud rommer oss». Hva betyr det i ditt liv?

– Det betyr at jeg har Guds kjærlighet med meg i alt jeg gjør. Det er både en trygghet og en inviterende utfordring i den kjærligheten. Når jeg sliter med noe hjemme, når jeg står sliten og trøtt og skal hente en gutt i barnehagen som ikke vil være med hjem, når jeg blir utålmodig og føler meg som en dårlig mor, og i alle andre situasjoner når jeg kommer til kort, da er Gud der.

Hører hviskingen etterpå

Miriam sier at det er som om Gud hvisker i øret hennes. Ja, det er som at han hvisker også når hun innrømmer at hun ikke alltid hører det der og da.

– Noen ganger hører jeg bare min egen frustrasjon og ungens skrik. Men etterpå, når jeg er lei meg og tenker på det som skjedde, så kan jeg høre det: «Slapp av! I morgen prøver vi å gjøre det bedre – sammen.»

Hun har også sett det samme i mange andres liv, hva det betyr når hun sier at «Gud rommer dem».

– Jeg har sett mennesker bli frigjort når de opplever Guds kjærlighet, når de åpner seg for at de er rommet og elsket av Gud. Noe av det jeg liker i det kristne fellesskapet, er å lytte til andres historier og erfaringer. Jeg er så glad i gudstjenestene våre. Jeg kjenner at jeg er avhengig av å høre folks historier om hva troen betyr for dem.

Det menneskenære er viktig for Miriam Kjellgren. Når hun studerer Bibelen med tanke på forkynnelse, er hun også opptatt av menneskene i tekstene.

Forkynnelse i koronatiden

Fordi Templet korps (menighet) sendte digitale gudstjenester i koronatiden da de måtte stenge dørene, er det fremdeles mulig å finne en del av forkynnelsen hennes på nettet. På et nærmest perfekt norsk pakket inn i nydelig svensk intonasjon og med et levende kroppsspråk, når hun fram til tilhørerne. Vi hører hvordan hun bruker sin teologiske kunnskap og sin store interesse for menneskesinnet når hun holder taler. Hun gir liv til de gamle historiene.

– Ja, jeg spør meg alltid: Hvilken menneskelig sammenheng kommer denne teksten fra? Hva spurte de om? Hva er denne teksten et svar på? Jeg leter etter de evige spørsmålene og ser for eksempel at mennesker til alle tider har vært bekymret for hvordan dette skal ende. I vår tid har vi klimakrisen, og vi har en pandemi som ikke går over med det første. «Dette går til helvete», kan vi lett tenke. Sånn har mennesker tenkt til alle tider. Derfor er håpet vi finner i Bibelen relevant også i vår tid. Det går ikke til helvete! Det er hele poenget: Gud holder på å gjenskape og gjenopprette det som gikk i stykker.

Miriam lener seg framover og blir ivrig.
– Det er håp, gjentar hun med ettertrykk.
– I Bibelen ser jeg at Gud alltid fortsetter å være til stede. Bortenfor alle grenser. Når Adam og Eva blir vist ut av hagen, så blir Gud med dem og gir dem klær for at de skal kunne leve videre.

– Adam og Eva? Kan de gamle fortellingene fra urtiden si oss noe i dag?

Miriam nikker smilende og bestemt.

– Jeg ser for meg hvordan disse historien ble til. Jeg ser de gamle israelittene sitte rundt bålet og fortelle hverandre det som senere ble skrevet ned. Kanskje de sa: «Den gang Gud skapte mennesket, la oss kalle dem for Eva og Adam, så mente han at alt skulle være godt». Ikke alle fortellingene i Bibelen er historiske gjengivelser av hvordan ting nøyaktig skjedde, men de forteller noe viktig om Gud og det å leve med Gud. De bibelske fortellingene gir oss håp.

Miriam avslutter litt kryptisk med å si at det store shalom ble ødelagt, men at det skal gjenopprettes. Vi lar det henge i luften, uten å be henne om noen nærmere forklaring. For det er oppmuntrende å kunne runde av med forsikringen om at noe viktig skal gå bra til slutt.

For mer informasjon om Frelsesarmeens offisersskole, se frelsesarmeen.no/offisersskolen.