På rett spor i Resepsjonen

– Jeg er glad i folk. Jeg har vokst opp med at mennesker og gjestfrihet er viktig. Det preger meg.

Stemmen bærer gjennom ståket i Resepsjonen, kaffestedet som ligger i Markens, byens hovedgate. Mens steameren freser og espressohendelen dunker kraftig i disken, står Bjørg klar, med rødt forkle og rød leppestift.

Hun byr gjerne på egne flauser, eller forteller en morsom historie som får mennesker til å tø opp. Selvironi åpner for kontakt.

– Humoren er en viktig bit av livet. Jeg har en gang lest: «Nest etter nåden, er humoren Guds gave til menneskene.» Det tror jeg på.

Høster i kaffehuset

I desember i fjor var hun med på åpningen av Frelsesarmeens kaffehus, et toetasjes krypinn for koffeintørste gjester. Her er Bjørg barista, sjef for to ansatte og 20 frivillige.

Før hun skal på jobb om morgenen, minner hun seg selv på bibelverset «Stå klar med fredens evangelium som sko på føttene». (Ef. 6,15)

– Jeg har kommet fram til at jeg ikke skal si så mye til gjestene, for jeg snakker mye. Det handler like mye om å lytte, og det er en utfordring.

– For du er glad i å prate?

– Å, jeg prater! Jeg prater og prater. Men søstrene mine setter meg på plass. Av og til når jeg hoster; så sier de: «Nå har du brukt opp kvoten, nå hoster du».

69-åringen sukker høyt.

– Jeg må øve meg i å høre, for ofte tar jeg ansvar for å holde samtalen i gang. Jeg må heller lytte til hva mennesker har på hjertet.

At det har gått hjem hos gjestene, har hun flere bevis for.

«Å, som jeg har savnet Frelsesarmeen», utbrøt en kvinne som kom innom Resepsjonen. Og så fikk Bjørg høre om en vanskelig oppvekst, der troen en gang ble sådd, men forsvant underveis.

Bjørg lyttet, sa ikke så mye, men var der for gjesten. Det gjorde at kvinnen kom tilbake, igjen og igjen, og fortsatte samtalen.

– Mange i Frelsesarmeen har sådd ut og delt troen. Kanskje tror de at det ikke blir noe av det, men på Resepsjonen høster vi det andre har sådd. Det er veldig spennende, smiler hun.

Det vi er positivt overrasket over, er alle de frivillige som stiller opp.

– Vi forstår at de trenger dette fellesskapet. Intensjonen vår var å være en møteplass midt i det pulserende livet i Markensgata. Så opplever vi at folk trekker til Frelsesarmeen uten at vi har gjort noe for det.

Bjørg forteller at de prøver å gi gjestene et bredt bilde av hva Frelsesarmeen er.

– Noen har en tro, andre ikke, men så sier de: «Det må jo være en mening med at vi er her.»

Da tror hun de er på sporet av noe.

Ingen forskjell på folk

Men hvem er Bjørg, og hvordan kom hun inn i Frelsesarmeen?

– Mine foreldre var soldater i Kristiansand. Dermed var det helt naturlig for meg å være med.

Hjemmefra fikk hun med seg en stor dose trygghet.

Hun kunne være seg selv, både i familien og det store fellesskapet. Som 14-åring var hun klar.

– Da ble jeg soldat, av egen vilje, overbevist om at Frelsesarmeen var min plass.

22 år gammel dro hun på Krigsskolen, som Frelsesarmeens offisersskole het den gang. Deretter ble hun stasjonert rundt i landet, før hun fikk ordre om å dra til Færøyene. Her ble hun lengst, i fem år.

– Det var fantastisk å være der! Jeg tenker på folket, omgjengeligheten og gjestfriheten. Flere kom og sa de ville høre til i Frelsesarmeen.

Etter 20 år sto Bjørg ved et veiskille og takket av som offiser. Hun flyttet til hjembyen i sør og ledet etter hvert Frelsesarmeens varmestue for rusavhengige bostedsløse.

– Det var tøft å leve med folk som ikke hadde noe som helst. Da jeg begynte, var regelen at vi åpnet klokka syv om kvelden, og så måtte alle som overnattet, ut om morgenen. Det ble jeg mer og mer ukomfortabel med. Heldigvis ble lovverket endret, sier hun.

Bjørg er glad for at utsatte mennesker etter hvert fikk døgntilbud og nødboliger.

Da Varmestua ble nedlagt, ble Bjørg tilbudt jobb i kommunen. Hun tok videreutdanning og fortsatte i samme felt, med rus og psykisk helse.

Årene i rusomsorgen har lært henne hvor sårbart livet er.

– Det er utrolig små marginer for hvem som får problemer. I neste omgang vet du aldri hvem som klarer å bryte mønsteret og starte på nytt igjen. Jeg har møtt utrolig mange gode folk, med store problemer, og som er troende som bare det.

– Hva er det som gjør at du holder fast i troen?

– Troen har gått dypere og dypere i meg. Guds ord er blitt mer levende. Det jeg blir mest overrasket over, er hva som skjer med meg når jeg ber. Jo mer jeg har gått i dybden, jo tryggere er jeg blitt. For tiden er det nåden og bønnen som betyr mye.

Når hun ber for en vanskelig situasjon, kan hun kjenne fred, få visshet om at det kommer til å gå bra. Bjørg har også erfart at Gud kan komme inn i de vanskelige følelsene.

– Hvis jeg har vært irritert på noen og våger å nevne deres navn når jeg ber, så kan irritasjonen forsvinne. Det er ikke fordi jeg tar meg sammen, men fordi bønnen gjør at jeg blir mer overbærende. Det er der nåden kommer inn. Kanskje forstår jeg vedkommende bedre, min innstilling endrer seg.

Flere ganger har hun kjent at hun har trengt Guds nåde, og opplevd en raushet som har gjort det lettere å puste, å være.

– Jo mer jeg har opplevd det selv, jo mer kan jeg formidle til andre at det finnes nåde.

Gud var ikke ferdig

Hun har ikke alltid vært der. I nesten ti år tok Bjørg en pause fra barndommens menighet. Hun hadde fortsatt vennene sine der, men kjente seg ikke hjemme.

– Troen var der hele tiden, men jeg var ikke aktiv lenger. Det gikk på tilhørigheten. Jeg trodde jeg var ferdig med Frelsesarmeen, men så skjedde det noe.

Plutselig kjente hun en stemme inni seg: «Når skal du begynne igjen?»

– Det var ingen ytre påvirkning, men det jeg vet, er at folk har bedt for meg. I en periode var jeg ikke så lett å snakke til. Men da opplevde jeg at det var Gud som talte til meg. Jeg gjorde ikke motstand, for det var så overbevisende. Da tenkte jeg: «Å, ja. Nå må du tilbake.» Og så var jeg der igjen.

– Så enkelt?

– Jeg var overrasket, for jeg tenkte at dette var jeg ferdig med, men det var Gud som ikke var ferdig med meg. Jeg tror vi alle trenger et fellesskap. Å møtes ansikt til ansikt. Her heier vi hverandre fram. Når vi feirer gudstjeneste, henter vi næring og blir inspirert. Som en god tale og hornmusikk, det er himmelsk!

Tilbake i Frelsesarmeen ble Bjørg raskt utfordret til å bli sekretær i menigheten. Etter en tid hørte hun at ledelsen planla å åpne en ny kaffebar i byen. Hun ble nysgjerrig og fikk lyst til å jobbe der, men bestemte seg for å ikke si noe.

– Jeg ville ikke søke på en jobb og høre at: «Nei, du er for gammel.» Det skulle jeg ikke ha noe av!

Men så fikk hun spørsmålet om hun kunne ta lederansvaret. Svaret var selvfølgelig ja!

Nesten ett år senere er hun tydelig på at hun er rett dame på rett sted.

– Det er heilt rektig, sier kristiansanderen.

– Hva gir det deg?

– Folk, og folks historie! begynner hun.

Entusiasmen stiger.

– Jeg synes det er sååå, sååå aldeles interessant. Om og om igjen kommer folk innom. Og jeg spør: Kjenner dere til Frelsesarmeen? Det gjelder å finne balansen og ikke være for pågående. Noen snakker jeg ikke med i det hele tatt.

Når gjestene går rett opp i andre etasje, tar Bjørg hintet: Da har de enten en avtale, eller de vil sitte for seg selv. Nede er det mye tydeligere at de kanskje vil prate. Og da vil Bjørg være tilgjengelig.

– Jeg er mest opptatt av hvor folk befinner seg. Du må begynne der folk er, her og nå. For dette skal være en møteplass.

Hun prøver å la talegavene ligge, vil heller lytte. Hun er fascinert av menneskers vei til tro eller ikke tro, hva som har påvirket dem, om det er noen som har bedt for dem.

– Jeg tror det er en egen atmosfære i Resepsjonen, at vi som jobber der kan formidle noe ordløst. At det er noe i livene våre som andre kan merke uten at vi forteller det. Når en av de frivillige, som ikke er kristen, sier: «Det er noe her i huset. Jeg tror det er en mening med at jeg er her», er vi inne på noe.

Ivrig legger hun til.

– Eller når en annen frivillig sier: «Jeg vil inn i Frelsesarmeen og bli medlem», uten at jeg har snakket om det. Da er vi på sporet.

Pst... Vil du lese historien om Jose Corado, som har lært opp alle i Resepsjonen til å lage det som rates blant kremen av kaffe i Kristiansand?

Kaffekunstneren er bokstavelig oppfostret på kaffe, for familien driver en større kaffeplantasje nord i Guatemala, Sør-Amerika.