De livsviktige fellesskapene for folk

Det å være del av et fellesskap er viktig, særlig for eldre.

96 år gamle Kolbjørn Engøy sitter og nyter sola utenfor leiligheten sin i et koselig hvitmalt hus. Hans beste venn, Per Henriksen på 93, har ruslet over fra sin leilighet på den andre siden av tunet.

De har vært venner siden de møttes på Drammen jernbanestasjon for over 70 år siden.

– Da hadde han vært på kjærestebesøk. Og jeg kom fra Templet og skulle på kjærestebesøk.

Det var i vår lykkelige ungdom, sier Per og ler. Siden har de vært venner i tykt og tynt.

Som offiserer i Frelsesarmeen har de jobbet ulike steder i Norge og utlandet, ved et par anledninger har de jobbet ganske nær hverandre. Og uansett hvor i verden de har vært, har de alltid holdt kontakten.

For fem år siden flyttet Kolbjørn inn i sin leilighet på Løren i Oslo. Den er en av 20 leiligheter som Frelsesarmeen eier her, i tre hus samlet rundt et hyggelig tun.

– I fjor ringte Per, og lurte på om jeg visste om det ville bli noen ledige leiligheter her. Jeg sa: «Ja, det er en ledig nå! Ring med en gang!» Det gjorde han, og jeg er veldig glad for det, sier Kolbjørn fornøyd.

– Ja, du gledet deg skikkelig til han skulle flytte inn, skyter Magda Iversen inn.

Hun er en av de pensjonert offiserene som har bodd her lengst. Hun flyttet inn før hun gikk av med pensjon, da hun kom tilbake fra utenlandstjeneste i 2009.

– Jeg ba om en leilighet i annen etasje, så jeg kan ha vinduet åpent om natta, og jeg syntes det var så greit her med et lite ekstra rom til gjester, forteller hun.

Trygghet og vennskap

Tidligere drev Frelsesarmeen Frydheim ungdomshjem for unge piker her, blant annet for jenter som hadde kommet til Oslo for å studere og trengte et sted å bo.

Det oppstår litt godlynt debatt blant de tre beboerne om akkurat når stedet ble gjort om til boliger for pensjonerte offiserer, til Magda sjekker fasiten og kan slå fast at det var i 1984.

– Jeg synes det er fantastisk her, sier Per.

– Det at vi alle bor helt selvstendig i egne leiligheter, synes jeg er veldig bra, legger Kolbjørn til.

– Her har vi alt vi trenger. Vi handler våre varer, og spiser hjemme. Men Per er veldig god til å lage suppe, så han inviterer ganske ofte på det. Han har invitert meg på middag i dag faktisk, hvis han ikke har glemt det, sier Kolbjørn.

Det viser seg at Per faktisk har glemt det, men er glad for å bli minnet på det. Invitasjonen står ved lag.

– En gang så jeg Per komme over tunet med et blomkålhode. Da skjønte jeg at nå skulle de to ha suppemiddag sammen, smiler Magda.

Per og Kolbjørn sees stort sett hver eneste dag. Noen ganger er de også ute på tur.

– Vi var på Ikea en gang. Da fant vi en rullestol og så trillet jeg Kolbjørn rundt, forteller Per.

Alle tre synes det er fint å ha naboer som deler mange livserfaringer og har samme tro. Samtidig synes de det er positivt at alle generasjoner er samlet her.

For i en del av leilighetene bor det familier som har fått bolig gjennom Frelsesarmeens prosjekt Familiebosatt.

Av og til kan det være litt krevende med flere generasjoner samlet, som når de store barna en periode syklet så fort rundt på området at det ble litt skummelt for beboere med rullator å gå tur. Men stort sett er det fint.

Noen ganger samles for eksempel alle som bor her på tunet i midten for å feire bursdagen til ett av barna. Og folk i ulike generasjoner kan hjelpe hverandre.

– I leiligheten ved siden av min bor det en alenemor fra Irak med to barn. Jeg har passet barna litt for henne innimellom, men nå begynner de å bli store. Og hun følger med på at alt er bra med meg, sier Magda.

– Hun vet at jeg står opp tidlig og at det første jeg gjør er å trekke fra gardinene. Så hvis gardinene ikke skulle være trukket fra om morgenen, vet jeg at hun ville gå inn og sjekke at alt er bra.

For nabodamen har fått egen nøkkel til Magdas leilighet:

– Det er en veldig god trygghet å ha.

Et undervurdert folkehelseproblem

De pensjonerte offiserene her har gode muligheter til fellesskap dersom de ønsker det. De fleste eldre bor imidlertid ikke i slike fellesskap med andre med samme bakgrunn.

Og det er ikke gitt at man har noe som helst felles med de andre som tilfeldigvis bor i nærheten, for eksempel i omsorgsboliger, utover det at man er over en viss alder.

Når mange opplever at partneren dør, og stadig flere venner faller fra, kan ensomhet bli et stort problem.

Ensomhet ett av våre største folkehelseproblemer, ikke minst blant eldre, ifølge forskningssjef ved Nasjonalt senter for aldring og helse, Geir Selbæk.

– Det er ikke nødvendigvis slik at andelen ensomme eldre øker. Men det blir stadig flere eldre, og dermed flere ensomme. Vi har undervurdert ensomhet som folkehelseproblem.

Ifølge Selbæk har de til og med en egen ensomhetsminister i England.

– Flere forskere omtaler ensomhet som «the silent killer», sier han.

Ensomhet påvirker psykisk helse og gir økt sjanse for angst og depresjon. Men det kan også gi mange fysiske følger, blant annet øker det risikoen for hjerte- og karsykdommer eller demens.

Den mest sannsynlige årsaken til denne sammenhengen, er at ensomhet skaper kronisk stress, som påvirker kroppen negativt på flere måter.

– Vi vet at ensomme i snitt lever kortere, forteller Selbæk.

Det finnes imidlertid ingen klar definisjon på hva ensomhet er. For noen trives godt med å være mye alene, mens andre trenger folk rundt seg mye av tiden. Det viktige er derfor opplevd ensomhet, om man er mer alene enn man egentlig vil.

Men hvor mye og hva slags sosial aktivitet skal da til for å bedre helse og trivsel? Heller ikke her er det noen fasit.

– Som hovedregel tror jeg det samme gjelder for dette som med trening: Den aller største gevinsten får man av å gå fra ingenting til litt. Har man stort sett ingen aktiviteter, kan det å bli med på noe en eller to ganger i uka ha mye å si, sier Selbæk.

Når nettverket forsvinner

Noen eldre har kanskje slitt med ensomhet lenge. Andre har hatt et godt nettverk, men så opplever de at flere og flere faller fra.

Det å skulle oppsøke nye miljøer og prøve å skaffe seg nye venner er ikke lett for noen. Er man i tillegg godt oppe i årene og har helseutfordringer, er det enda vanskeligere.

– Det er en kjempeutfordring. Er man for eksempel mann og over 90, er sannsynligheten stor for at man er den eneste som er igjen i nettverket. Da tenker jeg at offentlige instanser og organisasjoner må jobbe aktivt med å hjelpe personen å enten revitalisere tidligere nettverk, eller finne et nytt, sier Selbæk.

Han mener det ikke holder ikke å sette opp en plakat om aktiviteter.

Og selv om løsninger som disse boligene for pensjonerte offiserer kan fungere veldig godt for noen, har ikke Selbæk tro på at det å bosette folk med felles verdier og bakgrunn er løsningen generelt.

– Det fungerer nok godt for veldig spesifikke grupper som offiserer. Men generelt har jeg mer tro på å legge til rette for mangfold, både blant menneskene som bor sammen og i aktivitetene som tilbys. Da kan alle lettere finne noe som passer for dem, sier han.

En del eldre er mye alene rett og slett fordi de ikke klarer eller tør å gå ut. Det kan handle om at de bor i områder med mye kriminalitet og føler seg utrygge, at bussholdeplassen er for langt unna, eller at det er glatt om vinteren.

– Jeg har en kollega som er lege. Han sier at han ofte ser eldre pasienter rundt oktober, og så ser han dem ikke igjen før i april, og da har de blitt to år eldre. De har knapt kommet seg ut hele vinteren på grunn av is og snø, og det påvirker helsa.

Derfor er ting som å sørge for å strø fortauene godt, og sørge for aldersvennlig transport vesentlig. Ved å gi dem som trenger det transport fra dør til dør og tilby ulike aktiviteter i lokalmiljøet, kan flere få mulighet til å delta.

Individuell tilrettelegging

Seniorforsker Thomas Hansen ved Folkehelseinstituttet (FHI) har nylig ledet en kunnskapsoppsummering, der man ser på effekten av ensomhetstiltak.

Under Arendalsuka i høst, snakket han om temaet: «Hvorfor er det så vanskelig å gjøre noe med ensomheten?».

For det er vanskelig. Siden mennesker er så ulike og utfordringene sammensatte, er det ikke mulig å legge en klar plan med tiltak som skal hjelpe alle ensomme.

– Det viktigste jeg vil formidle til politikere og andre som jobber med dette, er at ensomhet er en veldig viktig problemstilling å ta tak i. Jeg skulle ønske jeg også kunne gi klare svar på hvilke tiltak som virker, men det er veldig ulikt hva den enkelte trenger og ønsker. Det viktigste er nok derfor å tilpasse tiltakene individuelt i så stor grad som mulig.

Hansen trekker fram opplegg med besøksvenner som et eksempel. For noen, kan det være viktig og positivt. Andre er ikke like komfortable med å få noen på døra hjemme. Effekten er dessuten ofte kortvarig. Besøket kan gi viktig påfyll, men etterpå føler mange seg like ensomme.

Han forteller at på gruppenivå har aktiviteter som treningstimer liten effekt på ensomhet. For noen kan det bety mye, men totalt gir det liten endring.

– Det kan handle om at det er andre barrierer som står i veien for at man føler seg som en del av et fellesskap, for eksempel sosial angst eller manglende tillit til andre. Da kan terapi og det å lære strategier for å jobbe med disse utfordringene ha god effekt.

Sunt med frivillig arbeid

Ett tiltak som har vist seg å fungere godt for en del, er det å bli med på frivillig arbeid. Da kan man få sosial kontakt selv og samtidig oppleve det meningsfylte i å bety noe for andre. Men da er det viktig at de eldre selv får velge en type frivillig innsats de er interessert i.

– Det offentlige vil gjerne involvere eldre i å hjelpe andre eldre. Men erfaringsmessig ønsker mange heller kontakt på tvers av generasjoner, forteller Hansen.

Seniorforskeren mener at det å tilby gode boligløsninger for eldre er sentralt for å forebygge ensomhet. Nå er et mantra i eldreomsorgen at alle skal få bo hjemme så lenge som mulig. Det er fint for noen, men for andre kan det føre til at man blir sittende ensom hjemme etter hvert som venner faller fra.

– Det er klart at hvis man tenker at alternativet er å flytte inn på et lite rom på et institusjonspreget sted, så vil de fleste heller bo hjemme. Men det trenger jo ikke være alternativet. Ulike typer bofellesskap og omsorgsboliger kan gjøre at flere kan finne gode fellesskap med andre samtidig som de trives i boligen sin.

Aktiviteter som fenger

Hos Frelsesarmeens Omsorg + på Teisen jobber de aktivt med å skape de gode arenaene for fellesskap, både med andre eldre og på tvers av generasjoner. Her skal alle føle seg velkomne, både beboere og andre fra nabolaget.

– Det er viktig å tilby fellesskap og aktiviteter som oppleves som attraktive og inkluderende for målgruppa. Det får vi informasjon om ved å snakke med folk og ved å undersøke hva som er i vinden for tiden, sier enhetsleder ved Teisen Omsorg +, Kristin Kaldestad Urrang.

For eksempel vet man at det å holde seg i bevegelse og trene styrke og balanse er viktig. Men «balansetrening» er ikke nødvendigvis et tilbud som ville trekke mange folk.

Senioryoga derimot, har vist seg å være populært mange steder. Dermed har Frelsesarmeens Omsorg + både på Teisen og Ensjøtunet satt i gang med nettopp dette.

– Vi jobber også mye med inkludering. Det kan handle om instruktører som gjør at alle føler seg sett. Og at lokalene og aktivitetene er fysisk tilrettelagt, både for dem som kommer sprintende i joggesko og for dem som bruker rullator eller rullestol.

Urrang forklarer at de strekker seg etter å tilby aktiviteter som er gratis, fordi de ser at økonomi kan være en barriere for deltakelse.

Deltakerne selv bidrar med noe av det aller viktigste:

– På yogatimene for eksempel, hører jeg at de sier ting som: «Hyggelig å se deg! Hvor var du forrige uke, vi savnet deg her!» Og etter treningen er det mange som rusler opp i kafeen, tar en kaffe og småprater. Da blir det en hyggelig sosial ting også, ikke bare trening.

Senioryoga er bare ett av mange tilbud på Teisen Omsorg +. For gjennom å tilby et mangfold av aktiviteter, øker man sjansen for at alle kan finne noe de liker.

For å motvirke ensomhet, jobber de med den enkelte for å motivere til aktivitet. Det handler om å kartlegge interesser, tilby følge til og fra, gi påminnelser og bygge positive forventinger. Men, den enkelte må også selv ta ansvar.

– Vi kan legge til rette, men så er det opp til hver og en om de ønsker å delta på det vi tilbyr eller ikke.

Eldrebølgen er en gave

Urrang har inntrykk av at damer har lettere for å finne sammen i fellesskap enn menn. Men frokost for menn har blitt et populært møtested på Teisen.

– De spiser sammen og har quiz. Jeg spurte en av deltakerne nylig hva de gjør utover det. Han sa at: «Det som er så fint her, er at det ikke er så fast opplegg, det er litt opp til oss!»

Det er et viktig poeng. På yoga er det en instruktør som leder deltakerne gjennom timen. Men for noen passer det bedre med et lavterskel møtested uten så mye program.

Teisen Omsorg + er bygget i tilknytning til Frelsesarmeens barnehage Teisentoppen, og alt ligger til rette for gode fellesskap på tvers av generasjoner.

– I høst har vi blant annet planer om fysisk aktivitet for barn og eldre sammen, det tror jeg blir bra, sier enhetslederen.

Aktivitetstilbudet på Teisen Omsorg + er mulig blant annet på grunn av engasjerte frivillige. Mange av dem er selv pensjonister som ønsker å fylle tiden sin med noe meningsfullt.

– Når det snakkes om eldrebølgen, kan man få inntrykk av at samfunnet nærmest kommer til å bli oversvømt av eldre og at det bare er negativt. Men vi får også stadig flere spreke pensjonister som ønsker å bruke noe av tiden sin til å gjøre noe for andre. De er en kjemperessurs for samfunnet, tenk hvilken gave det er!