En handlingens mann

Alle som har fått gleden av å møte og hilse på den nylig avgåtte lederen for Frelsesarmeen i Norge, Island og Færøyene, har fått merke hans vennlige fremtreden og hans genuine interesse i møte med mennesker. Det virket som et gigantisk antiklimaks for mange da Cochranes avskjed måtte foregå digitalt på grunn av smittevernhensyn.

De siste månedene av tiden hans her har naturligvis også vært preget av sosial distansering.

– Jeg må innrømme at det var veldig skuffende. Det er en komplett motsatt situasjon enn den jeg blomstrer i, i kontakt med folk av alle slag.

Første lederverv utenfor Storbritannia

– Kan du huske hvilke tanker du gjorde deg da du fikk spørsmålet om å lede Frelsesarmeen i Norge, Island og Færøyene?

– Det var litt av en overraskelse. I min forrige stilling på Frelsesarmeens internasjonale hovedkvarter var jeg en del av gruppen som arbeidet med å finne ut hvem som skulle beordres hvor. På et tidspunkt jobbet vi med å finne de nye lederne for Norge, Island og Færøyene. Generalen, som er tittelen på vår verdensleder, så på meg og spurte: «Hva med deg?» Fra begynnelsen kjente jeg at det var rett. Jeg ble umiddelbart begeistret, og den følelsen har jeg kjent på i det meste av min tid her.

Ordren til Norge var hans første utenfor Storbritannia, men han må sies å være bereist: Tidligere oppgaver har brakt ham på besøk til 38 av Frelsesarmeens territorier. (Territorium er benevnelsen på en administrasjonsenhet. Norge, Island og Færøyene er ett av ca. 50 territorier. Red.anm.)

– Men det er stor forskjell på å besøke et land og å bo i det. Jeg er skotte, men etter å ha bodd her, er jeg helt overbevist om at jeg har noen nordiske gener. Det gamle skotske språket og det norske har likheter. Hverdagslivet og fellesskapsfølelsen her er del av en kultur jeg kjenner til, og som jeg la merke til da jeg kom hit. Det er en stor styrke for et land, og jeg merker det samme på Island og Færøyene.

På velkomstmøtet i 2016 høstet han stor applaus da han uttalte at han skulle melde seg på norskkurs.

– Norsken min er forferdelig, sier han spøkefullt.

Han bedyrer at kursene er gjennomført, og at han har hatt privatlærer.

– Jeg holdt løftet mitt, men det ble ingen suksess. Språkforståelsen er ganske bra, både når folk snakker og når jeg leser, men jeg tok en viktig avgjørelse etter omtrent et år. Jeg la merke til at de gangene jeg snakket norsk fra plattformen, så var folk mer opptatt av uttalen min enn av hva jeg hadde å si. Da bestemte jeg meg for å fjerne den distraksjonen. Jeg føler at jeg har fått bedre kontakt med mennesker ved å snakke mitt eget språk enn jeg ville gjort om jeg snakket dårlig norsk. Dessuten har jeg vært bortskjemt med at et stort flertall av befolkningen her snakker og forstår engelsk veldig godt, spesielt barn og unge.

Cochrane benytter anledningen til å minne om noe annet han sa den dagen han ble ønsket velkommen til territoriet.

– Jeg sa også noe annet om språk, nemlig at handling taler mer enn ord. Mitt ønske er at folk ikke vil dømme meg og min tid her ut fra ordene jeg sa, men livet jeg har forsøkt å leve blant folket her. Når avgjørelser skulle tas, har jeg forsøkt å stole på Gud. Det betyr ikke at jeg alltid har valgt rett, selv om jeg har prøvd.

Framtiden

I 2018 ansatte Frelsesarmeen i Norge, Island og Færøyene for første gang en politisk rådgiver. Kommandør Cochrane er sikker på at det var et helt nødvendig grep.

– Det er vår plikt å engasjere oss med hele samfunnet. Frelsesarmeen har alltid vært en bevegelse som søker ut. Jeg har alltid ment at det er viktig at vi engasjerer oss i menneskene i samfunnet vi lever i, også politikerne. Noen ganger skal vi utfordre dem, andre ganger oppmuntre. Men vi har ingen rett til å stå på sidelinjen og kritisere.

Han har alltid vært ivrig og engasjert i tjenesten, helt siden første dag på Offisersskolen.

– Mine tanker og visjoner om oppdraget vårt er de samme som da jeg startet, men måten jeg oppfyller dem, har endret seg, men begeistringen er den samme. Jeg har kjent på glede og hastverk når det gjelder oppdraget Gud har gitt Frelsesarmeen, og aldri vært fornøyd med «status quo» og stillstand. Vi kan alltid bli bedre. Vi bevarer det som er bra, og når noe har sluttet å virke, må vi gjøre det annerledes. Hvis ikke, er vi ferdige. Vi må tilpasse oss nåtidens realiteter.

Han nevner det forestående Osloprosjektet som et eksempel, en strategisk plan om hvordan Frelsesarmeen i Oslo skal omstrukturere virksomheten. Noen lokaler selges, andre virksomheter slås sammen. Det er store omveltninger, men Cochrane velger å fokusere på mulighetene det skaper:

– Hvordan kan vi samarbeide mer? Det er meningsløst å ha et lokale som er for trangt og et annet i nærheten med masse plass til overs. Hvordan kan vi skape et bedre samarbeid mellom korps (nærmiljøkirkene) og sosialtjenester? Vi er ikke to forskjellige armeer. Vi er den samme. Jeg blir oppmuntret av å se entusiasmen hos flere av dem som har vært del av de første planene.

Selv om han er opptatt av å se nye muligheter, roser han arbeidet som allerede er etablert.

– Sosialtjenestene som drives, Fyrlyset, Gatehospitalet, Migrasjonssenteret og mye annet, er minst like gode tilbud som noe jeg har sett noen andre steder på mine reiser. Det betyr at våre sosiale institusjoner er flinke til å tilpasse seg samfunnets gjeldende behov, og i det ligger det en lekse for korpsene våre. Hvor relevant er det vi sier, synger, spiller og hvordan vi presenterer evangeliet? Hvordan resonnerer det i det 21. århundre?

Cochrane tror han tok til seg nyttig lærdom de årene han arbeidet på utsiden av Frelsesarmeen.

– Jeg lærte litt om forskjellen på å sitte blant forsamlingen og å sitte på plattformen. Om det en taler sier ikke føles relevant for de som lytter, så kan man like godt la være. Man må være i kontakt med verden rundt seg. Du må vite hvor folk kommer fra, og hva slags liv de går tilbake til når møtet er slutt.

Denne tanken gjenspeiles også i en av hans norske favorittsanger fra Frelsesarmeens sangbok. «Herre, jeg kommer til deg i bønn» av Ingebjørg Lyster og Thor Fjellvang.
– Ingebjørg skriver relevante og meningsfulle tekster som treffer mennesker, og Thor skaper melodier som blir værende i både hode og hjerte ved møtenes slutt.

Med blikket vendt utover

– Hvilke tanker gjør du deg om den internasjonale Frelsesarmeens framtid?

– Det er ingen grunn til at den ikke skal bli god. Vi har oppdraget, vi har verktøyet, og vi har mulighetene. Det eneste som kan stoppe oss, er oss selv. Så lenge vi satser, vil vi gjennomføre oppdraget Gud har gitt oss. For å søke fellesskapet beste, må vi sørge for at vi ikke gjemmer oss i våre egne hus. Vi må ut blant folket, og vi må åpne dørene våre for alle.

Som et ledd i samme tankegang har han lagt seg til en ny vane.

– Når jeg åpner nye bygninger, vil jeg ikke lenger stå på utsiden, klippe båndet og gå inn. Jeg vil stå på innsiden, klippe båndet og si at vi nå er klare til tjeneste. På den måten har vi blikket vendt utover. Det er nøkkelen. Ikke se på oss selv, men ut på dem som Gud har gitt oss.

Når han nå nærmer seg slutten på en lang karriere i aktiv tjeneste, er det naturlig å se seg litt tilbake. På spørsmål om han angrer noe, tar han en seg en kort tenkepause.

– Hver gang jeg har flyttet fra et sted til et annet, har jeg sett igjennom gamle bokser med papirer. Da jeg startet som offiser, skrev jeg ned alle talene mine. Jeg kan merke at jeg har tilpasset stilen min med årene, for når jeg ser noen av tingene jeg har sagt, får jeg lyst til å reise tilbake til korpsene og si unnskyld. «Din arrogante, lille mann!», tenker jeg.

De siste årene har han holdt seg mest til Det nye testamentet når han skal tale, og i all hovedsak evangeliene.

– Når man bare får et kvarter til rådighet, har man ikke tid til å gå i dybden i Paulus-brevene.

Selv om det finnes ord og taler han gjerne skulle hatt usagt gjennom årenes løp, vil han ikke bruke ordet «anger».

– Vi har alle gode og dårlige øyeblikk. Når Gud kaller mennesker til tjeneste, så kjenner han dem bedre enn de kjenner seg selv. Han tar deg slik du er, og så hjelper han deg med å tilpasse deg til å komme mer i samspill med hva han ønsker fra deg. Men han ber deg ikke om å endre karakter og personlighet. For lenge siden lærte jeg at vi ikke er i denne tjenesten for å tjene hverandre, men for å tjene Gud. Den vissheten bringer fred i sinnet, og når målet er å tjene Gud, tror jeg det fører til at man angrer på færre ting i livet.

Lever under nåden

William Cochrane presiserer at selv om pensjonsalderen nås til høsten, skal han fortsatt holde øye med noen prosjekter på vegne av generalen. Likevel blir det mer tid til andre ting.

– Jeg har mange interesser, og jeg ser frem mot å få bruke mer tid på dem. Jeg elsker å dra på konserter, spesielt koralmusikk og opera. I løpet av mine år her i Oslo har jeg i ledige stunder besøkt det fantastiske operahuset.

– Har du fått deg en norsk favorittrett?

– Det er ikke lutefisk, det kan jeg love deg. Du skulle kanskje tro jeg var lei, etter alle julemiddagene jeg har fått her, men jeg må si jeg setter pris på ribbe. På mine reiser rundt på korpsene, har jeg ofte fått lapskaus. Jeg elsker lapskaus!

Selv om han mener det er flere likheter enn forskjeller mellom Norge og Storbritannia, har Cochrane lagt merke til posisjonen tro og religion fortsatt har i det norske samfunnet.

– Det er fortsatt en religiøs interesse, både i loven og i hverdagslivet. Det ligner det jeg vokste opp med i Skottland.

Jeg synes det er spennende å lære av hverandre og dele forskjellige kulturer. Et godt eksempel er utlodning og basarer i korpslokalene. Der jeg kommer fra ville det vært uhørt og sett på som et klart brudd på retningslinjene. Men her er kulturen annerledes, og det er greit. Vi må ha et visst nivå av ydmykhet og forståelse, sier Cochrane og legger til:

– Vi lever ikke under loven, men under nåden!