Fengselsarbeid 100 år

Fengselspionerene

De slipper inn bak låste dører, til isolerte innsatte med brev- og besøksforbud. I 100 år har Frelsesarmeen vært til stede for de mest ensomme.

• Foto: Harald Kjær, Kristianne Marøy, Sissel Svendsen. Tekst: Marit Dehli-Johannesen
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

– Kontakten med Wim betyr enormt mye for meg. Han har vært helt fantastisk og hjulpet meg med å ha kontakt med både kona mi som jeg elsker, og moren min som er svært syk.

Nederlenderen Sean Janssen har sittet i varetekt i Oslo fengsel siden han ble arrestert i fjor høst, siktet for innførsel av narkotika.

– Jeg gjorde noe fullstendig idiotisk. Livet mitt var godt. Jeg hadde mitt eget lastebilfirma, en flott kone og til sammen sju barn. Men så gikk virksomheten ned en periode, og en bekjent spurte meg om jeg kunne ta med en last hasj på tur til Norge. Jeg har aldri brukt narkotika, men han ga seg ikke. Fem ganger spurte han meg, fem ganger svarte jeg nei. Den sjette gangen sa jeg ja, forteller 52-åringen.

Da han skulle levere lasten, strømmet det til med politi. Janssen ble arrestert, innrømmet alt og har siden ventet på rettssaken.

– Det har vært en forferdelig tid. Først var jeg i sjokk. Jeg, som hadde så mye å leve for, ante ikke hvordan livet mitt ville bli. Det var som å være i et stort, svart hull.

Les mer om Frelsesarmeens fengselsarbeid her

Bildet viser Yury Zelentsov som står foran et fengsel, iført frelsesuniform
– Vi ser behovene til de innsatte og prøver å finne løsninger, sier kaptein Yury Zelentsov, leder for Frelsesarmeens fengselsarbeid. (Foto: Kristianne Marøy)

Behov for å snakke

Etter tre måneder kjente han på behovet for å snakke med noen. Han fylte ut et skjema og krysset av for at han ville snakke med noen fra Frelsesarmeen. Få dager senere banket fengselskapellan Wim Bijl på celledøra. Før koronatiltakene satte en midlertidig stopper for alt besøk, var den nederlandske offiseren innom cella hans to dager i uka.

– Vi fikk umiddelbart god kontakt. Det betydde så mye å få snakke med en på mitt eget språk. Her inne har vi svært begrenset tid til telefonsamtaler med våre nærmeste. Derfor satte jeg stor pris på hvordan Wim hjalp meg da kona mi kom på besøk fra Amsterdam i januar. Da hentet majoren henne på flyplassen, kjørte henne til og fra fengslet og ut igjen til Gardermoen. Jeg ville betale, men han ville ikke ha noe. Å få den støtten var utrolig viktig for meg. En stor byrde falt fra mine skuldre.

Åtte kapellaner fra Frelsesarmeen går inn og ut av fengslene over hele landet. De har omtrent samme status som fengselsprestene; de er sjelesørgere, tilbyr samtaler og holder gudstjenester. I fjor hadde kapellanene 4185 samtaler med innsatte og delte ut 1600 julegaver. Innenfor murene har de egne skap og nøkler, og de kan komme og gå som de vil.

– Flere sier at vi er som et friskt pust, et medmenneske de kan snakke med. For en del har mistet nettverket sitt, de sliter med skyld og skam over å ha ødelagt eget og andres liv. Det er tøffe tider, men vi er der og hjelper dem å overleve og peker på at det fremdeles er håp. Vi er en del av normaliteten, av verden utenfor. Vi tar folk som de er og snakker med dem på en respektfull måte. Uansett hva de har gjort, har de fremdeles verdi, understreker kaptein Yury Zelentsov, leder for Frelsesarmeens fengselsarbeid.

Vi er en del av normaliteten, av verden utenfor. Vi tar folk som de er og snakker med dem på en respektfull måte.
– Kaptein Yury Zelentsov, leder for Frelsesarmeens fengselsarbeid.

Flerspråklige kapellaner

Både han og andre i staben er flerspråklige, et verdifullt tilskudd når det kan være mangel på tolker. Noen innsatte ønsker også å be sammen med dem. Å få gjøre det på morsmålet med en som forstår, betyr mye.

– Vi ser behovene til de innsatte og prøver å finne løsninger, sier Zelentsov.

Frelsesarmeen er ofte raskt ute og dekker behov. Ett eksempel: Før jul for et par år siden betrodde en av de innsatte seg til en ansatt at han ikke hadde råd til å gi barna sine julegaver. Betjenten luftet problemet for kapellanen, som tok affære. Med hjelp fra slumstasjonen i Oslo får nå innsatte i økonomisk knipe støtte til å sende julepresanger til familien sin. Inne bak murene har Frelsesarmeen identifisert flere ofre for menneskehandel, og meldt fra til fengselsmyndighetene, slik at traffickingsakene også blir undersøkt. Et bidrag til økt verdighet er løslatelsesbagene de har fått produsert. Frigitte slipper dermed å gå ut av porten med tingene sine i en søppelsekk. Kapellanenes innsats har også bidratt til at kvinner med barn har fått utvidet ringetid.

– Hvordan har Frelsesarmeen oppnådd en slik goodwill i norske fengsler?

– Vi skylder fengselssekretærene mye, vi står på deres skuldre, mener Zelentsov.

Han snakker om alle offiserene som gjennom årene har hatt fengselsarbeidet som heltidstjeneste. I dag kalles de kapellaner.

– Dag etter dag, uke etter uke, gikk de og besøkte innsatte og hjalp dem etter løslatelsen. De ga folk håp og veiledet dem i en vanskelig situasjon. Dette var svært dedikerte mennesker som ville videre og la grunnlaget. Vi fortsetter deres arbeid.

En legende i fengselsvesenet var major Alv Tollisen, som døde i fjor. I flere tiår besøkte han cellene og lyttet til langtidsfanger.

– Uansett hvilket fengsel vi besøker, er det alltid noen av de eldre innsatte som spør etter Tollisen. Han har hatt en enorm påvirkning.

Et gammelt svart-hvitt bilde av en mann som ligger på en seng på et lite rom, ansiktet hans er skjult bak avisen han leser. Han har mange bilder på veggene og forskjellig pynt og andre gjenstander på rommet.
Den åpne sikringsinstitusjonen «Håpets Dør» som Frelsesarmeen startet og lenge drev i Fetsund, skal ha vært den første i sitt slag, ikke bare i Norge, men i hele Europa. (Foto: Arkiv)
Bildet viser Sean som sitter på cella si på en stol mellom senga og skrivebordet. Bak ham er et vindu med gitter og blå gardin.
– Siden jeg holder meg mest mulig på cella, er det så fint når Wim kommer og vi kan prate om viktige ting, sier Sean Janssen. (Foto: Harald Kjær)

«Hjelpe de ulykkeligstillede»

Også andre fengselssekretærer i Norge har satt spor. Noen drev pionerarbeid.

– Det begynte med Bernhard Hansen som fikk slippe inn til fangene og holde gudstjenester. Det var noe nytt at andre enn prestene kunne komme inn, sier forfatter og frelsessoldat Nils-Petter Enstad.

I den ferske boken Frelsesarmeens fengselsarbeid 100 år, som utgis av Frelsesarmeens historiske selskap nå i høst, ser han på fengselsarbeidet i et historisk perspektiv. Allerede i 1901 ga Justisdepartementet grønt lys til at Frelsesarmeen kunne besøke løslatelsesklare fanger i Botsfengselet «for om mulig å kunne bistå dem med råd og dåd før løslatelsen». Det skulle gå 19 år før samme departement ga offiserer utvidet rom. I 1920 meldte Krigsraabet at «Adjutant Bernhard Hansen, som har vist speciel interesse for denne virksomhet, er nu beordret at opta fengselsarbeidet, og beder inderlig at denne nye virksomhet maa bli mange av våre ulykkeligstillede brødre til hjelp, velsignelse og frelse». I 14 år viste han og hele familien stor omsorg for innsatte og holdt åpent hus for løslatte. Martin Fagerli hadde ordren i tolv år og fikk Kongens fortjenestmedalje i gull.

– Han sparket i gang prosessen med å få åpnet Håpets Dør i 1946, sier Enstad og snakker om bondegården på Fetsund som fikk et nytt formål.

«Håpets Dør» skal, som en åpen sikringsinstitusjon, ha vært den første i sitt slag, ikke bare i Norge, men i hele Europa. Enstad trekker også fram innsatsen til de kvinnelige fengselssekretærene. På 1920-tallet delte Ida Mathisen sine erfaringer i boken Gløtt fra fangenes verden. Boken solgte så godt at den finansierte rehabiliteringen av Elevator, der mange løslatte i årtier hadde arbeidstrening.

– Hva har Frelsesarmeen oppnådd gjennom 100 års innsats i fengselsvesenet?

– Å bety noe for enkeltmennesker. De har vært med å spre evangeliet og bidratt til at folk har fått et bedre liv, mener Enstad.

Han tror årsaken til at det ble satset på et arbeid bak murene, handler om William Booths strategi om «å gå etter de verste».

– Booth var moderne i sin tenkning og så en sammenheng mellom «syndige liv» og de sosiale rammene folk hadde rundt livene sine. Det er lett å tenke at synd er vårt individuelle ansvar, men ting skjer ikke i et vakuum. Man påvirkes av fattigdom, rus og kriminalitet.

Fra 1890 fikk britiske frelsessoldater komme inn i fengsler, der de sang og vitnet. I Norge hadde sekretærene viktige støttespillere i fengselsforeningene.

– På det meste var det 20–30 foreninger. Kvinner som strikket og sydde, holdt utlodninger og kollekter, sørget for drift og lønn til fengselssekretærene, forteller Nils-Petter Enstad.

Nå er det kun én fengselsforening igjen, på Brusand, mens flere av Frelsesarmeens korps (nærmiljøkirker) driver besøksgrupper som jevnlig besøker fengslene.

Bildet er et sort-hvitt arkivbilde som viser en mann i frelsesarmeens uniform som står utenfor døra inn til Botsfengselet og holder i dørhåndtaket.
Bernard Hansen startet i 1920 Frelsesarmeens fengselsarbeid i Norge. Her ved porten til Botsfengselet. (Foto: Arkiv)
Bildet viser  Alv Tollisen som sitter ved et bord utendørs og snakker med en innsatt. Begge smiler, Tollisen har på seg uniformsskjorte, den andre mannen har bar overkropp og flere tatoveringer,
Major Alv Tollisen som døde i fjor, er en legende i fengselsvesenet. I flere tiår besøkte han innsatte på cellene, og ble en venn, en mentor og en farsfigur for mange. (Foto: Sissel Svendsen/Arkiv)

– Jeg ble tryggere

Så hvordan er det å være kvinne bak murene? Maria sonet seks måneder i Ravneberget fengsel.

– Jeg var så redd for mennesker og turte ikke å snakke med noen, forteller 41-åringen.

I 2009 flyktet hun fra Afghanistan og søkte asyl i Norge, men fikk avslag i 2014. Hun og broren ble sendt ut, men etter åtte måneder kom Maria tilbake alene. Med Taliban på fremmarsj kjente hun seg utrygg og klarte ikke å være i Afghanistan. Hun ville tilbake til kjæresten i Norge.

– Da jeg kom til Oslo, dro jeg rett til politiet og meldte meg, men fikk beskjed om at jeg måtte i fengsel. Det skulle ha gått fem år før jeg igjen kunne søke asyl. Dette visste jeg ikke, så jeg ble helt fortvilet. Jeg gråt og gråt og spurte hvorfor. Jeg var jo ikke kriminell, jeg kom fra et land i krig og trengte hjelp.

Maria satt først i varetekt en måned, deretter slapp hun fri et halvt år, før hun måtte inn til soning i Sarpsborg. Da var stressnivået høyt, og hun slet med søvnproblemer. Men hun oppdaget at det var gode mennesker rundt henne. Norsklæreren og presten innga tillit. En gang i uka kom Frelsesarmeens fengselskapellan Mona Rasmussen til fengselet, og Maria ble nysgjerrig.

– Jeg så at hun snakket med forskjellige folk, men jeg turte ikke prate med henne. Jeg hadde blitt kjent med en iransk kvinne som forsikret meg om at Mona var veldig snill og kunne hjelpe meg.

Etter hvert våget hun å dele litt, og Mona orienterte henne om det norske lovverket. Maria fikk også dele noe av smerten sin; om familiemedlemmer som var forsvunnet og sorgen ved å ikke kunne ringe moren i Iran.

– Jeg ble roligere av å snakke med Mona, jeg kunne slappe av og ble tryggere. Hun fortalte meg at Frelsesarmeen hadde folk som kunne hjelpe meg hvis jeg ikke fikk opphold og ble sendt tilbake. De hadde mer felles, en gudstro. Hjemme i Afghanistan hadde Maria i hemmelighet begynt å be til Jesus. I Norge kunne hun endelig snakke fritt om forholdet sitt til Gud, og i fengselskirken fikk både presten og Mona be for henne. Til slutt fikk hun svar på bønnene sine. Hun ble innvilget asyl.

– Nå er livet mitt bra. Jeg kan bestemme selv og takker Gud for at jeg kan gå fritt, til kirken, skole eller arbeid. I dag jobber Maria som frivillig og lager mat til brukerne på Blåkors, hjelper pensjonister i Stovner kirke og tar vakter i en gjenbruksbutikk. Innimellom møter hun Mona på kafé.

– Jeg liker så godt å snakke med henne, og hun lærer meg fortsatt norske regler. Kontakten med henne er veldig bra for meg. Jeg lærte å stole på henne.

– Gud har vært der før vi har kommet. Det er han som gjør jobben. Det er ikke vi som fører til forandringen. Å få være en del av det, er ekstraordinært.
– Yury Zelentsov

Gud gjør jobben

Mer enn én gang har Yury Zelentsov stått utenfor fengselsporten og grudd seg til å gå inn. Han har spurt seg om han orker å høre enda en grusom historie om hvordan liv har gått i stykker, om hva mennesker er i stand til å gjøre mot hverandre. Det er da han ber en stille bønn og kan kjenne en fred som løfter vekk de tunge tankene. Så retter han ryggen, ringer på vakten, blir sluset inn og låser opp garderobeskapet. Snart sitter han i dagligstua og snakker med mennene, eller han slipper inn bak en tung dør til en som trenger å lufte tankene.

– Gud har vært der før vi har kommet. Det er han som gjør jobben. Det er ikke vi som fører til forandringen. Å få være en del av det, er ekstraordinært. Så dette er verdens beste jobb! Vi får møte så mange fascinerende mennesker. Når du ser et menneske, ødelagt av sine valg, reiser seg opp igjen og finner mening, hva er bedre enn det? Alle er vi skapt i Guds bilde, men i noen av oss er dette bildet blitt ødelagt. Når du ser det repareres og bildet skinner igjennom, er det fantastisk.

Det legger også betjentene merke til. «Dette er verdens snilleste kjeltring», har de sagt om tøffe karer som løslates.

Bildene er sort-hvitt ansiktsportretter av Ida Mathisen og Martin Fagerli. Mathisen ser i kamera og smiler, bildet av Fagerli er tatt i profil.
Bildene er sort-hvitt ansiktsportretter av Ida Mathisen og Martin Fagerli. Mathisen ser i kamera og smiler, bildet av Fagerli er tatt i profil.
Ida Mathisen var en av pionerene innen Frelsesarmeens fengselsarbeid på 1920-tallet. Martin Fagerli fikk Kongens fortjenstmedalje i gull for sitt arbeid i norske fengsler. (Foto: arkiv)

Håpsbærere

Mens Storbritannia forbyr frivillige å ha kontakt med pårørende eller innsatte som blir løslatt, har de norske kapellanene stort spillerom.

– Vi har en unik posisjon i Norge, understreker Yury Zelentsov.

– Vi kan ha kontakt med familiene og støtter dem, for eksempel hvis den innsatte har vært den som forsørget familien. Det hender også at vi hjelper familiene hvis det er ødelagte relasjoner.

– Hvordan vil Frelsesarmeens fengselsarbeid se ut i framtiden?

– Vi skal fortsatt være til stede der folk trenger det mest, gi dem håp og mot til å møte det som har skjedd og så gå videre. Vi skal stå på, være sensitive medvandrere og være der for folk i deres livskriser. Fremdeles skal vi peke på Gud og være håps- og nådebærere.

I Oslo fengsel vet Sean Janssen fortsatt ikke hvordan livet hans blir videre.

– Tilværelsen min er svært vanskelig. Jeg mistet firmaet mitt, og vi måtte selge det nye huset, men kona har heldigvis klart å kjøpe et mindre. Hun vil heller ikke forlate meg, selv om jeg må sone lenge. Det jeg ikke visste, var at det også var amfetamin og kokain i lasten jeg hadde med meg, forteller han. Dommen kan derfor bli lang, men han er fornøyd med advokaten som har lovet å gjøre alt for å få ham videre tilbake til Nederland. I ventefasen skriver han lange brev til kona og har tett kontakt med major Wim Bijl.

– Vi har snakket om alt, om hvor det gikk galt i livet mitt og hvordan jeg har det nå. Siden jeg holder meg mest mulig på cella, er det så fint når Wim kommer og vi kan prate om viktige ting. Nå håper jeg å få se moren min før hun dør. Jeg har fått et nytt syn på Frelsesarmeen her inne. Arbeidet de gjør er virkelig verdifullt.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER