Vi har fått åtte nye majorer og én kaptein

Kaptein Mona Andreassen er én av fire korpsledere i Bergen. Hun synes det er helt utrolig å tenke på den første gangen hun var inne i lokalene på Fjellhamar korps:

– Jeg hadde jo sett at de sto der med julegryta, men jeg visste jo ingenting. Gud dro meg rett og slett inn dit.

Ikke lenge etter ble hun soldat. Ektemannen ble tilhørig. Paret flyttet nordover da hun fikk jobb som sersjant i Andenes korps. Mona tenkte at dette klarte hun helt fint uten å være offiser. Lite visste hun at Gud hadde en annen plan for henne.

Men la oss bare ta noen faktiske opplysninger før vi fortsetter på akkurat den historien. For i juni gikk Mona fra å være løytnant til å bli kaptein. Da var det fem år siden hun var ferdig på Frelsesarmeens offisersskole på Jeløy.

I sommer, og nå i november grunnet skolegang i Zambia, gikk også disse åtte fra å være kaptein til å bli major:

• Moses Nangwala, korpsleder i Bergen
• Marit Monkvik Nangwala, korpsleder i Bergen
• Hilde Ørsnes, sekretær på lederkontoret
• Kolbjørn Ørsnes, forvaltningssjef
• Rune Berg, korpsleder i Sarpsborg
• Laila Granseth, korpsleder i Grønland
• Line Ørbekk, korpsleder i Brumunddal
• Bjørn Edvart Andersen, korpsleder i Kristiansand

Seks av disse gikk i samme klasse på offisersskolen. Ferdig utdannet ble de presentert i Krigsropet nr. 38, 2009:

Her kan du lese saken elektronisk via Nasjonalbiblioteket og lenger ned kan du se flere gamle bilder. Men først skal vi tilbake til Monas historie.

Etter bare én måned som sersjant i nord ble hun sendt på ledertrening i Nederland, på The Catherine Programme. Kallet til å bli offiser kom med full styrke. Mona forklarte det med at det sikkert var fordi hun ble så gira da hun var der, men tanken gikk ikke bort.

– På en måte jobbet jeg imot det, for jeg tenkte at nei det går ikke. Jeg orker ikke. Jeg er for gammel». Men til slutt måtte jeg snakke med mannen min og spurte hva han trodde. «Ja, nei det må vel gå bra», sa han og så søkte jeg.

Viet sine liv til Gud som godt voksne

Høsten 2017 ble Andreassen student igjen, i en alder av 55 år.

– Jeg tror det var siste muligheten, for man må kunne tjenestegjøre i ti år etterpå, ler nordlendingen hjertelig.

I to år på offisersskolen var sjelesorg, diakoni og gudstjenesteliv like naturlig på timeplanen som ledelse, sang, musikk og gym.

Mona er opprinnelig utdannet kunstner, og får i dag også brukt disse sidene av seg.

– Nå jobber jeg med kunst i fengselet, på Stedet og har atelier hver torsdag på korpset i Ladegården. Så jeg har en litt annen tjeneste i Bergen.

Les gjerne om det kunstgrepet som ble tatt i vår, for å unngå ustanselig tagging av bygget i Vestlandets hovedstad. I juryen satt blant andre Mona. (Saken fortsetter under.)

Men kunstneren fra nord er ikke den eneste som i godt voksen alder begynte å studere bibelfag, troslære, etikk og kristendommens historie – i likhet med Frelsesarmeens historie.

Ekteparet Hilde og Kolbjørn Ørsnes hadde et veletablert liv i Bergen før de begynte på offisersskolen. Det måtte «bare» et direkte spørsmål og «en smell» til før de bestemte seg, men denne prosessen kommer vi til om litt.

Utlandet kallet for de yngste

Bergen går som en rød tråd gjennom denne saken, for blant de ni offiserene som var samlet i Oslo finnes det to til som har et hjerte som banker for byen. Begge kjente på kallet fra de var tenåringer, men lot som om de ikke hørte hva Gud sa.

Vi kan røpe at det hverken hjalp å flytte utenlands eller blåse det bort som tull. Den allmektige sto på sitt.

Major Marit Monkvik Nangwala var 25 år og den yngste som startet på offisersskolen i 2007. Men veien dit gikk aldeles ikke i en rak linje selv om hun var født og oppvokst i Frelsesarmeen.

Rundt konfirmasjonsalder fikk hun kallet til å bli offiser.

– Da begynte det egentlig å bli veldig tydelig. Det var jo veldig skummelt, og det tok noen år før jeg liksom sa ja da. Når man er 14 år så er livet veldig ferskt. Man vet jo ikke så mye.

For henne kjentes kallet som en overbevisning.

– Gud sa det rett og slett. Det var veldig tydelig at det var det han ville.

– Men det hører til historien at dette ble veldig tungt å bære. Jeg ville studere i utlandet, så da ble det min måte å slippe unna kallet på, fortsetter Marit.

Turen gikk til Italia for å prøve å starte på nytt igjen, legge det hele bak seg. Her fordypet hun seg i statsvitenskap.

– Jeg hadde jo ikke lyst, for jeg så hva det innebar for de offiserene jeg kjente. Men det funket jo ikke å flytte, sier hun.

– Heldigvis! stråler ektemannen Moses Nangwala.

Marit forklarer at når man reiser utenlands så blir man litt sårbar. Men offiserene i Frelsesarmeen sto med åpne armer da hun endelig dro innom.

– De inviterte meg hjem på middag. Jeg fikk komme innpå dem og se hva de egentlig gjorde – være en del av livene deres. Og de fant etter hvert ut av at jeg hadde et kall, og hadde «stukket av gårde» for en grunn. Det utgjorde forskjellen for meg.

– Et kall fra Gud har alle sammen fått, det ser bare forskjellige ut for alle sammen, sier Marit.

Mannen hun skulle komme til å dele alt med, ga livet sitt til Jesus da han var 16 år og ble soldat. Faren var underbefal i Frelsesarmeen, og Moses så for seg det samme. Planen var å bli regnskapsfører.

Likevel ble én følelse bare sterkere og sterkere. At han heller skulle bruke livet sitt på å forkynne evangeliet. Men Moses syntes ikke det passet for ham.

– Men Gud var på saken. Han sa at dette må du tenke over. Og etter hvert var det nesten som om han begynte å bruke folk i korpset, for de begynte å kalle meg for pastor Moses. Men jeg sa de måtte slutte med det. Det er bare tull. Men de sa nei, vi kan se at Gud har kalt deg til tjeneste.

Ingen visste om hans hemmelighet, det kallet han egentlig kjente på. Han sendte inn en søknad til offisersskolen i Zambia, men på hovedkvarteret kunne ingen kunne finne igjen papirene. Det var kanskje svar nok?

– Jeg tenkte at nå slipper jeg å bli offiser. Og på den tiden hadde jeg både en søster og en bror som var offiserer og jeg tenkte: Gud vi har jo gitt deg nok fra denne familien.

Moses fikk seg heller en deltidsjobb i Frelsesarmeen og var fornøyd med det. Men uroen slapp ikke taket. Plutselig ringte de fra hovedkvarteret og ba ham sende inn søknadspapirene på nytt. De ventet på dem!

– Det er som om hjerte og hode har en slags indre uro når Gud har «satt» noe på deg. Og så når du har sagt ja så får du fred, sier Moses.

I januar 2009 dro offiserskullet fra Norge på studietur til Zambia. Deretter møtte Marit og Moses hverandre igjen i juni samme år da seks av de 25 kadettene kom fra Zambia til Norge. De hadde også med seg to lærere.

Da Moses skulle ordineres før jul i 2009, dro Marit ned til Zambia. De giftet seg året etter og jobbet en periode sammen i Zambia før de flyttet til Sør-Afrika for å bli korpsledere – ettersom begge ønsket seg utenlandstjeneste.

Her nede ble tre av parets fire barn født.

I 2017 kom de til Molde, og siden august i fjor har de vært i Bergen.

– Vi ble tatt godt imot i korpsene og trives godt der. Det er veldig fine folk, sier Moses.

– Hva er den viktigste egenskapen som offiser?

– Å ta vare på seg selv og sitt gudsforhold, og det å være til stede og lytte til andre mennesker, sier Marit.

Oppgavene er svært varierte. Livlig forklarer zambieren at i det ene øyeblikket kan han være prest eller sjelesørger, mens han i det neste styrer økonomien eller vasker toalettene.

– Jeg tror ikke det finnes noen annen stilling, kanskje bortsett fra statsminister i Norge, som har en sånn bredde, ler han.

Fra korpsliv til hovedkontoret

Men Bergen har ikke bare fått menneskefiskere inn i folden. De har også måttet gi slipp på stødige soldater med dype røtter i byen.

– Vi begynte seint, noe som betyr at vi har hatt et liv før dette livet. Men jeg vil også si at det har vært vår styrke når vi først ble offiserer, sier major Hilde Ørsnes, sekretær på lederkontoret i Oslo.

Mannen Kolbjørn Ørsnes gikk tidligere i høst fra å jobbe som konsulent i HR-avdelingen til å bli vår nye forvaltningssjef.

I 2007 sa de opp solide jobber på Haukeland sykehus og i Skandiabanken for å studere. Sammen. Huset ble solgt.

Sønnen hadde fylt 20, og mor gjengir hans skråblikk på akkurat den situasjonen: – Alle de andre flyttet ut, men jeg ble kastet ut!

Men hvorfor gå til et så drastisk steg midt i de behagelige 40-årene?

– Det er en lang tråd, som tok mange, mange år, sier Hilde.

– Vi hadde lenge kjent på et kall lenge, forklarer Kolbjørn.

– Ja. Det kriblet litt. Du blir sånn urolig, legger Hilde til.

Flere episoder spilte inn, som at Hildes mor døde i 1999. Hun husker at hun tenkte at nå kunne de reise.

– Men det gikk jo enda mange år. Så det er en prosess, og kanskje mest når du er så etablert som vi var, forklarer Hilde.

I 2002 hadde Hilde 25-års soldatjubileum og ble litt perpleks da korpsleder Liv Rægevik spurte om hun hadde vurdert å bli offiser.

– Alle de årene, tenkte jeg. Hva har jeg gjort? Selv om jeg jo hadde hatt underbefalsstillinger og vi hadde tilbragt all vår fritid på Frelsesarmeen i forskjellige verv, så ble det litt alvorlig.

I en lang periode var Kolbjørn korpssjef for speiderne. Han var ungdomsklubbleder og søndagsskolelærer i korpset.

Men han hadde også mye annet program på fritiden, som å trene sønnens håndballag i mange år. På toppen av det hele spilte han selv både fotball og håndball.

– Hvis jeg hadde fri én helg i måneden så var jeg heldig, men det ble for mye å gjøre, sier han.

Kolbjørn ble utbrent og var borte fra jobben i et halvt års tid. Etterpå bestemte de seg for at nå var tiden inne for å bli kadetter.

Inn på skolebenken hadde de med seg en solid erfaring både fra arbeidsliv og fra menighetsliv.

Ekteparet Ørsnes har aldri angret på at de fulgt kallet. Etter endt utdannelse fulgte fire år som korpsledere på Gjøvik og fire år i Kristiansand.

I 2020 flyttet bergenserne til Oslo etter å ha vært divisjonsledere på Island og Færøyene i tre år. De er takknemlige for alt de har opplevd.

– Det er noe med å løfte blikket litt over det vanlige, det som er godt og kjent. Å få lov å komme ut, om det er til Island eller om det er til et kontor her på HK, og se nye ting og få ny erfaring som er viktig å få med seg. Her fra lederkontoret har jeg jo fått se en Frelsesarmé som jeg ikke ante noen ting om internasjonalt, sier Hilde.

Men færre og færre tar valget som disse ni i artikkelen har gjort. Det bekymrer.

– Jeg skulle ønske at flere ble offiserer, det er ingen tvil om det. Vi er jo en nedgående spiral. Jeg har jo sett hvor mange som blir pensjonister og hvor få nye som kommer til. Det er litt skremmende å se på det, sier Kolbjørn.

– Hva kan en gjøre for å få flere til å bli offiserer?

– Jeg vet ikke om det er systemet som stopper folk, med beordring og forflytning, sier Hilde.

– Eller om vi er for lite flinke til å spørre folk om de vil bli offiserer. Det kan være, skyter Kolbjørn inn.

Hilde innrømmer at hun ofte har tenkt at de kanskje ikke er flinke nok til å utfordre folk.

– Skulle man ha vist mer av den positive siden ved å være offiser? At det ble mer blest om det, undrer Hilde.

– Hva er det positive med å være offiserer?

– Det å leve ut det kallet du har fått fra Gud, synes jeg er flott som offiser. Og å være til stede for mennesker i forskjellige situasjoner, sier Kolbjørn.

– Så får du jo spennende oppgaver. Jeg synes veldig mye blir tilrettelagt for oss, hvis vi ønsker det. Jeg kan i alle fall ikke kjenne på at jeg har forsaket noe, eller forlatt noe, som jeg ikke har nå, sier Hilde.

Kolbjørn forteller at før han begynte på offisersskolen, spurte bankdirektøren ham om det var noen likheter mellom de to jobbene.

– Nei, det må jo være at i inkassosaker ønsker vi å legge forholdene best mulig til rette for kunden, selv om kunden kanskje ikke alltid tror det. Sånn blir det når vi kommer i Frelsesarmeen også. Da gjelder det å legge til rette for at de skal få bli kjent med Jesus og få hjelp i hverdagen. Det handler om å finne den riktige løsningen på tingene. Og det syntes han var et fint svar da, smiler Kolbjørn.

PS: Vi rakk ikke å ta en prat med alle ni denne gangen. Men et par av majorene er blitt intervjuet av Krigsropet de senere årene, derfor kommer to videre lesetips.

Lesetips I: Major Laila Granseth ble intervjuet om hjerterommene da hun var leder i Skien korps. Før hun ble soldat i Frelsesarmeen, var hun «helt anti». Hun avviste alt som hadde med Gud å gjøre og plasserte fortellingene om Jesus i samme kategori som «eventyrene om tusser og troll». Les hele saken her!

Lesetips II: Major Bjørn Edvart Andersen gikk ut av Frelsesarmeens offisersskole i 1994. Han har også jobbet i det sivile i mange år. Siden mai 2013 har han sammen med kona vært korpsleder i Larvik og nå i Kristiansand. Her er det plass for alle, og eget hus for de som mekker på motorer. Les hele saken her!